De kaller det kirke, og der finner vi Gud. Eller gjør vi det? Jeg går i kirka på Lørdag, hver Lørdag egentlig, men depresjonen har bremsa litt på oppmøtet.
Lørdag? “Hvorfor det?”, lurer du kanskje? Det har jeg tenkt til å fortelle en annen gang. Nå vil jeg fortelle: Hvorfor kirke? Men jeg har ikke tenkt til å bruke lang tid på det.
Fellesskapet. Refleksjon. Og tro.
Hvorfor? Fordi jeg tror at Gud er… ekte.. finnes.. lever.. og gir liv.
Og alt dette åpner opp for en hel ny verden med fellesskap, refleksjon og tro.
En måte å leve på, se på andre mennesker, en annen måte å tenke på og relatere til livet.
For meg er ikke Gud bare i kirka, men også i hverdagen. Det betyr ikke at jeg prater om Gud og tenker på ham hele tiden, men jeg har et sted å “gå” til når resten av verden blir skummel og krever for mye av meg som menneske.
Et trygt sted.
Amen, må Gud være med deg!
Pun: Og med deg 🙂
Bra skrevet!
Kirke er knallbra! Men det er ikke nødvendig for å være sammen med Gud 😀
ingrid: helt enig 🙂