Min egen fange

Plutselig så har jeg blitt en av dem, en av de som ikke orker, ser ut som et uvær hver dag og som plutselig ikke har energi og ork til å gjøre noen ting. En av dem, som kan virke blid og fornøyd, men som når gjestene har gått for dagen, tenker med angst på neste gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg forstår at andre ikke kan forstå fordi jeg ikke forstår det selv. Det er så mye mer som ligger bak all “latskapen”, eller det apatiske blikket. Det er en indre smerte som lammer og ødelegger, men som det er viktigere å forstå enn å bare skyve vekk.

Jeg skulle ønske det bare var å ta seg sammen, vri tankene og tafattheten til noe positivt, men.. det går ikke.. og da, når jeg tenker på det, at det ikke går, da vil jeg bare gråte. Gråte for meg selv og for de rundt meg, gråte av selvmedlidenhet og sorg, for jeg bærer på en sorg og et tap. Jeg klarer ikke å være der for de rundt meg, mannen min, sønnen min, søstre og foreldre. Jeg klarer ikke å være til stede. “Hvorfor?”, spør noen, da har jeg ikke noe svar, vil bare gråte, gjemme meg og bli borte.

Jeg havnet i fødselsdepresjon og deretter fødselspsykose i fjor sommer, noen måneder etter at sønnen min ble født. Det er ikke på grunn av sønnen min at jeg er deprimert, men fødselen var en utløsende faktor, og før eller siden ville jeg møtt veggen uansett.

År med nedtalende og straffende ord mot meg selv, selvfordømmelse og selvforakt har ført meg hit jeg er i dag. Og nå prøver jeg å finne et annet mønster og en vei “ut”, ja for jeg er fanget. Fanget i meg selv.

Jeg er min egen fange, og fengselsvokter.

MEG, meg, meg….. meg.

#blogg #smerte #sorg #vakker #depresjon #fanget