Den gangen jeg spontanaborterte

Categories Mammalivet

Jeg husker så godt første gangen jeg ble gravid. Jeg testet pinne på pinne og svaret var helt klart, vi var gravide!! Vi var veldig glade og koste oss med den perioden, men allikevel så følte jeg at noe var galt, jeg husker jeg en dag sto og titte på meg selv i speilet også bare slo det meg at; jeg var ikke gravid. Jeg ble skikkelig trist, men bestemte meg for å skyve tanken vekk. Noen dager senere var det blod i trusa, jeg var ca. 9 uker på vei. Vi tenkte at det er jo helt vanlig, men vi var så klart også veldig urolige, vi bestemte oss for å vente en dag før vi eventuelt bestilte time hos gynekolog.

På den tiden bodde vi i England, og siden blødningen ikke gav seg ordnet jeg en privattime for å få sjekket, vi trøstet oss selv med at mest sannsynlig var en ufarlig blødning. Vi var så nervøse, vi måtte ta tog, og når vi kom til stedet hadde vi alt for god tid, jeg måtte egentlig sykt på do, men skulle prøve å ha full blære til timen. Uff, det var faktisk helt grusomt, jeg holdt på å tisse på meg flere ganger mens vi gikk og venta.

Vår tur kom og da damen som jobbet der begynte å sjekke så så jeg selv på skjermen at der var det ingenting. «Its nothing there?» spurte jeg, eller nesten konstanterte, det er ingenting der. Egget hadde mest sannsynlig begynt å utvikle seg, men så hadde det stoppet opp, kroppen hadde ikke funnet ut av det før nå. På vei tilbake ringt mannen min familiene våre og fortalte at det dessverre ikke var noe barnebarn på gang allikevel. Det var så vondt, jeg bare gråt og brydde meg ikke om at det var mennesker rundt oss, der vi satt på perrongen og ventet på toget. Det er rart at man kan bli glad i noe som ikke en gang var der, et lite frø, når alt skjer som det skal begynner hjerte å banke når man bare er 6 uker på vei, bare at i dette tilfelle var det ikke noe hjerte der.

Heldigvis ble jeg og mannen gravide igjen bare noen måneder senere, og da jeg var omtrent ni uker på vei, da klarte jeg ikke å leve i uvitenhet, så vi bestilte ultralydtime igjen og denne gangen lå det en liten bønne inne der, med et hjerte som slo, helt utrolig vakker. Det var Veslefar det, ja tenk at man kan bli glad i noe så lite, samtidig så fantastisk flott. Wow!

Og det er en av grunnene til at jeg er imot abort, det er et lite liv der så utrolig tidlig. Jeg vet at det finnes tilfeller der man vil gjøre «unntak», men det å ta abort fordi man ikke er klar for det eller man ikke har lyst på det, det synes jeg er nesten litt ubegripelig. Det er jo liv der så ufattelig tidlig… oi.. Kjenner jeg nesten begynner å gråte litt. Bare tenk på det, det lille knøttet i magen får alt den trenger fra moren sin, den er trygg og har det godt og varmt, de er helt avhengig av oss, mammaen deres. Også ønsker noen som faktisk gir liv til dette å kvitte seg med det, jeg vet at i noen tilfeller så er det kanskje det beste, men jeg tror også at mange har?. Ja, hvis jeg skal være ærlig, har tatt et feil valg.

Jeg vet ikke om det «var noe der», den første gangen jeg ble gravid, men jeg tillot meg selv å sørge over det som kunne ha blitt noe, jeg følte alltid at hvis det hadde vokst fram et liv så hadde det blitt en jente. Kanskje finner jeg ut av det en dag, kanskje ikke, uansett så eier det som var der en liten bit av hjertet mitt, og slik skal det få lov til å være.

#spontanabort #helse #foto #blogg #fredag #hverdag #livet #leve #antirosa

2 kommentarer

2 thoughts on “Den gangen jeg spontanaborterte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *