Tanker om en lett påvirkelig tenåring

Heisann dere 🙂 

For noen uker siden skrev jeg et innlegg som skapte ganske mye engasjement (du kan lese det HER), og i etterkant har jeg diskutert med flere om et tema som kom opp etter at jeg la ut innlegget, nemlig hvor lett påvirkelige vi mennesker er når vi befinner oss i tenårene. Når vi er i den alderen, 13- 18 år, blir vi veldig fort fascinert over ting vi hører eller ser, vi blir opptatt av forskjellige tankesett og ideer, en tanke, en måte å være på, et utseende og plutselig handler hele livet om akkurat det. Selv hadde jeg mye fokus på Gud og hans vilje, og også så klart det å bli likt av andre, være populær og slike ting som omtrent alle tenåringer tenker og bekymrer seg over. 

Jeg befant meg i et kristent miljø som på mange måter var veldig bra for meg, men som også skapte mye frykt og dårlig samvittighet. I kirken lærte jeg at Jesus snart ville komme igjen og at vi måtte være klare, de som ikke var klare ville ikke få komme til himmelen. Jeg måtte leve et gudfryktig liv, ikke banne, ikke tenke på sex, ikke være opptatt av utseende, ikke være ulydig, ikke..ikke..ikke. Ikke tenke på alt det som en tenåring kanskje faktisk bør tenke på, og finne ut av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke sikkert at de som var eller er lærere i kirka tenkte og tenker over at det som blir lært har en utrolig påvirkning, og da ikke bare i en positiv retning, men også i en negativ. Greia er den at som tenåring så er du veldig lett påvirkelig, mye er veldig svart- hvitt, og det er faktisk i den perioden av livet vi er mest egoistisk og tenker mest på oss selv. I en kristen persons øyne kan dette virke som “synd” nesten, tenk å være så selvopptatt, mens det egentlig er helt nødvendig og VIKTIG å gå igjennom en slik fase. Det er i tenårene vi finner oss selv, hvem er Guro liksom, det er i tenårene vi river oss vekk fra foreldrene for å finne egne veier å gå og egne meninger å følge og mene.

Jeg opplevde ikke den perioden, det kan godt hende jeg var egoistisk og veldig selvsentrert, det vet jeg vel at jeg var, men jeg sa veldig lite imot når det kom til foreldrene mine og også når det kom til kirka. Det som ble lært i kirka var lov, det var noe jeg ikke argumenterte mot for jeg trodde at alt jeg ble lært var rett og… nesten litt hellig. Ingen fortalte meg at jeg skulle tenke meg om to ganger, nei det som ble lært og talt var liksom helt riktig. Jeg tror ikke alle lærerne og pastorene i menigheten rundt omkring har ment å gjøre sine ord til lov, “slike er det!”, “gjør det!”. Men når du sittet på sabbatsskolen (som vi kaller det), eller på gudstjenesten og noe blir fortalt, så har man som tenåring tillit til de man alltid har hørt på, og når da INGEN kommer og sier- “vet du, det jeg snakker om her er min overbevisning, men jeg vil at du skal gå å finne dine egne tanker og meninger om det jeg akkurat sa,” da er det ikke rart at en tenåring kan gå forvirret og skyldbetynget fra kirken. Du blir fortalt at du må leve et liv til Guds ære, begjær er synd, begjær etter kropp, penger, berømmelse og makt, det er synd å gjøre ditt, og det er synd å gjøre datt. Det gode budskapet blir en byrde, man MÅ BARE komme til Jesus, han vil ta vekk alt det “stygge”, men kanskje det stygge ikke alltid er så stygt? Kanskje det stygge egentlig er bra? 

Nå er det ikke slik at alle menigheter, trossamfunn og andre steder man finner tilhørighet ønsker å “hjernevaske” ungdommer, men der vi som er eldre har funnet ut av, og er trygge i oss selv, der er tenåring kanskje forvirret, engstelig og usikker. Jeg husker jeg var det hvertfall, usikker på meg selv, min kropp, min tro, ikke hva jeg skulle tro, men hvordan jeg skulle tro. Vet, du, jeg tror faktisk ikke at jeg er over den fasen helt enda, jeg har bare lært meg å takle de… ambivalente følelsene litt bedre. Eller… jeg tror hvertfall det.. 

Dette gjelder nå ikke bare i kirka, mange tenåringer sliter med å finne seg selv, finne ut av hvem man er og hva som gir verdi. Tenårene er et liv i en berg- og – dal- bane, følelser går fra å være ekstremt glad og lykkelig til helt knust og forvirret. Noen klarer seg helt bra gjennom denne perioden, mens andre har det egentlig helt forferdelig, det er så mange meninger og tanker, så mange krav og så mye man skal finne ut av.

Jeg tror egentlig at det jeg prøver å si er rett og slett dette: Vær mild med tenåringene, fortell dem at det går helt fint at de finner sine egne veier, tanker og meninger, gjør dem trygge på at det viktigste er at de er ærlige med seg selv. Fortell dem at det er helt greit å være kildekritisk, man behøver ikke å tro på noen selv om de har en viss autoritet eller er veldig overbevisende, eller populære for den saks skyld. 

Jeg vet ikke helt hvordan å formulere dette på en god måte, men.. ikke still så fryktelig mye krav til dem, for de stiller allerede fryktelig mye krav til seg selv. Også kanskje vi skal huske på å fortelle at det faktisk er greit å mene noe annet, gå sine egne veier, utforske troen, livet, kroppen, tankene, alt det der.. for da kan man også finne seg selv, få en trygg kjerne og være trygg i valgene man gjør. Jeg skulle hvertfall ønske at jeg kunne ha det slik. 

Vi blogges <3 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #tro #religion #kirke #livet #samfunn #blogger #bilder #psykiskhelse