Sinna

Sinna. Jeg blir sjeldent veldig sinna. Jeg kan vre litt sinna, jeg kan vre frustrert, men det er ikke ofte jeg blir s sinna at jeg bare m delegge noe, sl noe, eller skrike.

Men det har skjedd. 

Jeg husker jeg diskuterte kulturelle forskjeller med en annen fyr en gang, og han mente at folk som tok badstue nakne sammen, de gjorde noe galt, synda p en mte. Da ble jeg sinna. Oppbrakt. Jeg syntes han var trangsynt. Jeg sprang ut fra rommet hvor vi diskuterte, ut av bygget, s kasta jeg bkene i bakken og skreik. Syntes han var en dush. 

Jeg har vrt sinna p sstrene mine. De har jeg skreket til. 

Jeg har vrt sinna p mennesker jeg ikke kjenner. 

Jeg har vrt sinna p urettferdighet av alle typer og slag. 

Sinna.

Jeg har hrt p podcast av Ulrikke Falch (ung idealist) hvor hun prater om sinne, for hun er nemlig en veldig sinna person. Hun tar opp det at sinne er liksom litt tabu, det er ikke greit, mest sannsynlig fordi det er faktisk en flelse hvor man mister kontrollen. Men hun nevner ogs at sinne ikke behver vre s fryktelig negativt, og vi behver ikke vre s fryktelig redd for sinne, noen ganger er det sunt og det hjelper oss st opp for den vi er og hva vi mener. 

Jeg tror jeg godt kunne vrt litt mer sint. Vrt litt mer kamplysten. Selv om jeg egentlig er en ganske fredelig person av natur. Noen ganger er det bare deilig kjenne at noe engasjerer, srer, pvirker s mye at flelsene bare bobler over. 

Noen ganger er sinne en kraft man trenger. Ikke alltid, men noen ganger. 

Er du mye sint? For hva? 

Flg meg gjerne p INSTAGRAM HER! #sinna 

n kommentar

Oh my. I can only imagine the class discussions which might have been if you would have let yourself really let go at P., C., S., and Warren in Pearson's Ethics class. It would have been such fun to have watched you take them down a few pegs. >:) Ok, ok, I'll stop teasing you.

In truth I struggle with my anger too. What is 'okay' and 'not okay'. Often, it is expressed in places it shouldn't be because I'm uncomfortable using it where I should. Why is it so easy to get angry when we're scared to death, store it until we're somewhere safe, and then unleash it on some unsuspecting person? I still feel embarrassed that I took out so much wrath on your J. towards the end of our first year. Poor guy did not deserve any of it.

However, you are right. It isn't always wrong. I guess I wish I got angry enough at injustice to *do* something about it. Instead I am terrified of the consequences of acting. I don't remember feeling that way at school...but this is who I am now. And, the young woman I was at school acted without thinking of the consequences, so maybe this is an improvement? Anyways...not sure where I was going with this, so there you have it.

Skriv en ny kommentar