Denne verden

Hello beautiful!

Da er vi over halvveis i denne uka og helgen nrmer seg. Flere av dere har sikkert sommerferie og er klare for bare slappe av, I know I am :D

Skal faktisk en tur ned til Srlandet n i helgen, s det blir kos. Mannen blir igjen her med ungene, mens jeg og sstrene drar nedover for beske noen andre sstre.. Jaa :) Ellers skjer det ikke s fryktelig mye for tiden, det er liksom sommer og sol, det er trt og gresset er gult. Det er livet og det er fredelig, for n.

Jeg leste forresten noe ekstremt trist i gr. En person delte p Facebook en opplevelse hun har hatt etter ha jobbet og hjulpet til p sykehus (tror jeg) i Tchad. Jeg fikk lov til dele den med dere her:

30 hjertekompresjoner.

2 innblsninger med ambu-bag.

30 nye kompresjoner.

Oksygenmetningen ker til 60%. 30 min siden fdsel. N lille venn, n kommer du deg. Et minutts stillhet, jenta trekker pusten selv. S faller metningen til 50% igjen. "Ingen reaksjon p pupillene ved lysstimuli." Jeg tar igjen opp bagen og gir jenta oksygen p mask. Hun begynner bli bllig. "Det er ingenting gjre. Foreldrene fr vente her med tvillingen til det hun er dd." sier legen. Det er helt stille. Innimellom hres sm gisp etter luft fra henne. Men s blir det stille igjen. Den mest pfallende lyden er tross alt den dype pipingen fra pulsoksymetret som n viser en ksygenmetning p 40%. Og den dove lyden fra maskinen som forsyner henne med ekstra oksygen. Jeg vet at andre p sykehuset trenger apparatet og at det ikke er forsvarlig fortsette prve holde barnet i livet. Legen forlater rommet og jordmdrene gr tilbake til jobben sin. Der sitter jeg og ser p et nyfdt og uskyldig barn vars kropp kjemper for livet. En av jordmdrene kommer bort og dekker til barnet med en stykke afrikansk ty. Av glade og livlige farger. "Vi kan ikke gjre noe, moren kom inn alt for sent og fdselen ble for traumatisk. Du m g og f deg litt svn Melanie."

Jeg ser bort p foreldrene og forventer se grtende ansikt. Men det jeg mter er en far som spr om han kan reise hjem n. Med moren og tvillinggutten. Jordmdrene forklarer at moren trenger bli noen timer til p sykehuset, og at dem i hvertfall br vente til vi ser hva som skjer med jenta. Faren insisterer, han vil hjem. Han har jo ftt ett barn. Jeg kjenner att det koker inni meg. Og Gud m tilgi meg men jeg klarer ikke holde meg lenger. "Abba, snakker du fransk? Hr her, jeg vil gjerne si deg noe. Hvis Gud har gitt deg en kone og to vakre barn, br du da ikke respektere Gud og det han har gitt deg og i hvert fall vente til jenta har ddd?" Faren nikker. Smilendes. Kanskje dette bare er mten han reagerer med sjokk over det som akkurat har skjedd. Kanskje han godt visste at han burde tatt konen sin til sykehuset tidligere. Jeg vet ikke, og det er ikke opp til meg dme. Men jeg vet at jeg selv bare er et menneske. Og der, den kvelden, rant begeret over, jeg kunne ikke vre stille.

Foreldrene blir p sykehuset over natten. Hele natten kjemper jenta mot dden, og holder seg i livet med en ksygenmetning p 40% helt til solen str opp. Da faren forlater sykehuset lover han komme inn tidligere med konen til neste fdsel dersom det virker vre komplikasjoner.

I natt var jeg p jobb p Nyfdt Intensiv i Norge. Ved et tilfelle tar jeg meg selv i tenke tilbake p situasjoner som denne. Foran meg p avdelingen i Norge ser jeg utstyr til holde livet i babyene nesten uansett hva som skjer. Jeg ser kollegaer som er s kompetente og erfarne at jeg ikke er det minste urolig dersom mine pasienter skulle stoppe puste. Da trykker jeg p en rd knapp og hele sykehusets mest kompetente nyfdtsykepleiere og barneleger kommer lpende p noen sekunder. Kontraster.

Disse kontrastene som er s vanskelige beskrive. Jeg kan fortelle fakta og forhold. Men det som er impregnert i hjernen min er ikke fakta, tall eller statistikken, men de reelle hendelsene, historiene, detaljene og relasjonene. Flelsene. Luktene. Og det er akkurat dette som er s vanskelig gjengi slik at andre som ikke var tilstede kan forst. Og det er nok akkurat det som har vrt det vanskeligste etter komme tilbake. Dere stiller oppriktige sprsml om "hvordan det var i Afrika". Men selv om det er p de sprsmlene som jeg helst av alt nsker bygge samtaler, s gr det ikke. Det blir tomt i hjernen min. Hvor skal man begynne?

Som mamma ble dette veldig trist lese. Tenk miste barnet sitt, tenk vre vitne til at en liten baby sakte, men sikkert mister gnist av liv.

Det er s trist, og jeg er s takknemlig. Jeg bor i Norge, barna mine har ftt den beste oppflging, de har blitt tatt vare p, og jeg har blitt tatt vare p.

Men der ute i verdenen er det alltid noen som kjemper for at et menneske skal overleve, for at en nyfdt skal f den oppflging den trenger, mennesker bruker de ressursene de har for gjre sitt aller beste for andre.

Melanie, takk for at du deler! Det inspirerer og jeg nsker virkelig bidra til at vr verden skal bli bedre, fordi du har fortalt og delt.

Hper du som leser ogs ble berrt! <3

Vi blogges!

- Guro <3

2 kommentarer

Deilig med jentetur

deveny: Ja, gleder meg masse :)

Skriv en ny kommentar