Noen ganger mister jeg meg seg selv.
Glemmer hvorfor jeg liker det jeg liker. Hvorfor jeg hater det jeg hater.
Noen ganger glemmer jeg hvem jeg er. Hvorfor jeg er her. Hva min oppgave er. Hva som gjør meg lykkelig. Hva som gjør andre lykkelig.
Noen ganger åpner jeg lokket til dypet av det mørke og titter ned, trist,
og gråter.
Så lukker jeg igjen, titter opp, og der er det lyst og fint. Smilende ansikter, latter.
Jeg åpner sjeldent lokket til dypet av det mørke nå for tiden, men det er der. Som en gammel venn, eller fiende?
Det minner meg på å være ydmyk, eller stolt, eller takknemlig. Eller.
Det bare minner meg.
– Guro <3
0 kommentarer
