Jeg husker da jeg var yngre, jeg leste bøker til langt på natt, og jeg elsket det. Jeg visste at jeg ville være nær døden trøtt dagen derpå, men å leve seg inn i bøkene gav meg en pause, et pusterom. Jeg kunne flykte inn i fantasiens verden, og jeg kunne bli der i timevis, nyte hver hendelse, og det beste av alt, jeg visste at det ville ende bra.
Jeg leste som regel alltid enden på boken først, spoilers var ikke noe problem for meg, jeg måtte bare vite at det ville ende godt. Jeg leste ikke bøker som ikke hadde en god ende, de måtte ende bra for å kunne være den trøsten jeg trengte fordi jeg ellers ofte var så trist.
Trist. Jeg så det ikke da, men jeg ser det veldig klart nå, jeg var ofte trist, ofte i forbindelse med skole. Ofte. Trist.
Du vet de stille jentene, de som bare står der litt halvveis ute av gjengen, de som følger etter, men som ikke sier noe? De som blir helt røde i fjeset bare du prater til dem? De som nesten ikke klarer å fullføre en setning hvis de åpner munnen? De som er der, men allikevel ikke har noen betydning? De som liksom aldri kommer over kneika og blir en del av gjengen? De som alltid er sjenerte, no matter what!
Du vet de jentene?
Hei! Jeg er en av dem, eller var… eller er fortsatt, jeg vet ikke. Men igjen, hei!
Husk å ta vare på de jentene.
De jentene er lojale, snille og smarte. De betyr noe de også <3
Jeg er heldigvis ikke like trist lenger, jeg tør å prate med mennesker, jeg har funnet min stemme, jeg ønsker bare å fortelle andre jenter (og gutter) som har det slik, det blir bedre.
– Guro 🙂
