hits

Religion og tro

Preachers high

En pastors jobb. Ja, hva gjr en pastor?

En pastor er en lrer, en administrator, en leder, en taler, en omsorgsperson, en som mter mennesker, en som skriver, leser, og lytter. En pastor kan vre s mangt, jobbe med s mangt.

Men hvem skulle tro at man i jobben ville oppleve goose bumps og sm adrenalinkick?

Du har forberedt deg i lpet av uken. Lest i Bibelen, fundert, undret, skrevet. Det tar tid og tankearbeid.

Du lurer p om talen er klar, om den er grei. Er budskapet korrekt? Kommer du til kunne presentere det klart og tydelig?

S er det snart din tur. Du sitter og venter mens siste sang fr talen blir sunget. Litt nervs. Litt oppspilt. Fokusert. Klar.

Du starter, begynnelsen gr greit. Du titter folk inn i ynene mens du prater, har en klar og tydelig tale. Prater ikke for fort, ikke for sakte.

Dette gr greit.

S kommer du til poenget, det du nsker at alle skal huske.

Du er en Gud som ser meg

Det er hovedfrasen. Og plutselig setter den en stkk i deg. S utrolig, s vakkert, han ser alle. Ikke bare kristne, eller de som tror, men alle.

Han ser alle.

Talens poeng. Alle.

Nr dette gr inn over en, da opplever man goose bumps- og at hjertet banker litt ekstra.

Budskapet gjelder alle.

It’s a preachers high.

Vi blogges.

- Guro <3

Akkurat det jeg vil / Alltid en grense

Jeg er trtt, sliten og veldig rastls. I slike stunder pleier jeg gjre mer impulsive ting. Jeg bestemmer meg kanskje plutselig for g ut ta bilder, jeg velger kanskje lage noe snacks, eller jeg skriver blogginnlegg om ting som frustrerer meg. 

Og ja, n er jeg her og skriver et blogginnlegg om noe som frustrerer meg. 

Jeg er som mange sikkert har ftt med seg n religis, jeg tror p Gud, jeg er kristen og jeg tror p et liv etter dden. 

Jeg tror ogs p et liv her og n, en verden det er verdt leve i enn s lenge, jeg tror at vi kan finne mening og glede i dette livet og at det vre kristen faktisk handler om verdsette livet som en gave. 

Men oppe i all denne gleden som jeg kjenner p, denne friheten som jeg har funnet, og denne vissheten om at Gud er god og ndig, s blir jeg stadig minnet p at det finnes mer der ute enn akkurat det livet som blir levd ... n. 

Min menighet tror ikke at det finnes et helvete, et fysisk helvete, et sted hvor man brenner for evig og alltid. Vi tror ikke at Gud nsker pine mennesker i evig tid.  Vi tror straff er evig - evig borte. Men vi tror fortsatt at han elsker alle. 

Allikevel, til vre en menighet med en s god Gud, s finnes det sannelig mye skremselspropaganda her, hvertfall litt, om det livet som leves n, og det livet som du (kanskje) skal leve senere. Ja, for jeg blir skremt. Jeg fler meg ikke alltid bra nok for denne himmelen, fordi andre (enn Gud) setter standarden for meg... (og Gud). 

Og jeg merker at jeg takler slikt srdeles drlig, ja, det gjr meg fysisk drlig, og bekymret. bli minnet p at man alltid m ske Guds vilje og be om den Hellige nds veiledning gjr meg kvalm- ikke fordi jeg missliker prate med Gud, men med hva hele greia innebrer p grunn av hva mennesker har gjort det til. I mitt forvrengte hode hrer jeg bare "ikke gjr slik du vil, Guro", "du er bare et syndig menneske og vet verken hva som er rett eller galt", "pass deg, eller s havner du kanskje p ville veier". 

Jeg nsker s klart ikke at slikt skal skje, at jeg skal "havne p ville veier", men jeg orker heller ikke g rundt og alltid fle at jeg er syndig og utilstrekkelig, og at jeg m granske alt jeg nsker gjre for sjekke om det er greit i forhold til Gud. 

Jeg driver og undrer meg over dette for tiden, hva er egentlig meningen med det livet som leves her p jorden? Vet du, det er s mangt; meningen er ha venner, stifte familie, jobbe, elske, men det er ogs vitne- fortelle om Jesus, vre et lys og et salt, ha en pvirkning. Vi er puttet her p jorden for utgjre en forskjell, sette smak, gjre livet lysere. 

Jeg synes det hres veldig vakkert ut egentlig. Ikke slitsomt, ikke skummelt, bare vakkert.

Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))
Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))

Men jeg er et menneske, og jeg gjr som regel slik som jeg vil, om jeg liker det eller ei, eller om andre liker det eller ei, og vet du- det er slik det skal vre. Det finnes mange mennesker i Bibelen som var del av Guds store plan, de er i historien fordi Gud s det best slik, men du har ogs mange mennesker som IKKE var planlagt vre del av historien, allikevel fikk de lov til ta del de ogs, fordi Gud er fleksibel, og han har gitt oss en fri vilje. 

Har Gud en konkret plan for mitt liv? Kanskje, kanskje ikke, men jeg velger, s lenge jeg ikke er sikker, planlegge livet etter hva jeg selv nsker- ogs er jeg pen for at Gud kan komme inn og si i fra om han synes jeg br gjre noe annet, eller bare fortsette. Det jeg vet med sikkerhet er at uansett hva jeg velger gjre, s har jeg hvertfall muligheten til vre et lys eller salt- vre der for andre. 

S i alt jeg gjr og ikke gjr s kan jeg velge om jeg vil pvirket folk rundt meg p en positiv mte eller en negativ mte, s enkel kan man gjre kristendommen. Det finnes s mye mer til det, men nr du er sliten og lei s kan faktisk bare det vre - vre nok. 

S i morgen kan det hende at jeg dykker ned i Bibelen og leser og lrer om alt som kan bli lrt (og synes det er veldig gy og spennende), mens i dag velger jeg hvile i gaven jeg har ftt, og gjr slikt et menneske som regel gjr, akkurat det jeg vil- omtrent, nesten. Innenfor rimelighetens grenser. 

Alltid en grense. 

Vi blogges! 

- Guro <3 

 

Det beste et menneske kan gjre

Det er ikke alltid like lett nyte livet. Hvor gr veien? Hva br jeg gjre? Hva br jeg ikke gjre? Som kristen har jeg ofte lurt p hvor mye jeg skal investere i dette livet, hvor mye jeg skal gjre av ting som jeg vil, for jeg har alltid flt, eller lrt at Gud har en plan.

Men s kommer jeg til kort. Hvordan kjenner man Guds vilje? Hvordan vet man hvor mye av sitt eget man skal fokusere p? Hvor mye av sin egen vilje skal f bryte fram? 

Jeg trster meg ofte med ett spesifikt vers i Bibelen nr jeg er forvirret og ikke vet hva jeg skal gjre, eller om det er greit flge drmmer selv om de ikke er helt A4 innenfor en kristen ramme. Ja, det er vel egentlig ikke en regel om hvordan en kristen skal vre, kanskje det bare finnes oppe i hode mitt? 

Men tilbake til verset, det finnes nemlig en bok i Bibelen som det ikke blir lest av s ofte, Forkynneren heter den og den handler rett og slett bare om hvor tomt livet noen ganger kan virke. 

Forkynneren 2: 24

24      Ingen ting er bedre for et menneske
          enn spise og drikke
          og unne seg gode dager
          midt i alt sitt strev.
          Men jeg fikk se at ogs dette
          kommer fra Guds hnd;
          

25      for hvem kan spise og vre glad
          uten at det er gitt av ham?

Spise, drikke, kose seg, unne seg selv GODE dager- i alt vi sliter med s skal vi ogs bare... leve. 

Er ikke det vakkert? S enkelt for en som tenker waaayyyy too muchoo. 

Jeg nsker deg en vakker dag. Unn deg selv godt i alt strev. 

Vi blogges! 

- Guro <3

 

Akersgata 74

Hei dere! 

I dag er jeg helt flat, helt pumpa, helt... ikke noe energi. Det er frustrerende, men jeg takler det liksom. Selv om jeg ikke har noe krefter i kroppen s har jeg likevel humret med meg da. Snn tlig hvertfall. Vet du, jeg er drit trtt, og da gr humret VELDIG opp og ned. Heldigvis s kommer kvelden i dag ogs... det er bare ... litt lenge til. 

Men, jeg kan jo fortelle dere hva jeg opplyste denne menigheten min om i gr, om du ikke henger helt med kan du lese det innlegget HER. Det har seg slik at en menighet, eller kristne er opptatt av gjre ting for andre, og siden Betel menigheten i Akersgata 74 ligger veldig sentralt, mitt i Oslo, s nsker vi som menighet gjre noe for menneskene som bor, lever i nromrdet. Det er et prosjekt som kommer til starte i det sm, og forelpig kaller vi det bare "Min by". S hva kan vi gjre for andre rundt oss? Det er vel det som er essensen av hele denne greia. 

Oh well! Gleder meg til jobbe videre med dette, ja og om du lurer p hvordan denne Betel menighet er s er det bare ta turen innom klokka 1100 p Lrdager :) 

Vi blogges! 

- Guro <3

Nervs

Hallo, og god morgen dere :)

Mange tittet innom i gr s jeg skjnner at jeg m blogge mer om huset vi bor i, det er jo alltid gy se hvordan andre bor og lever.

Anyways. Jeg er n p vei til jobb, eller kirka. Jeg er jo, som mange har ftt med seg n tror jeg, kristen- adventist faktisk, og jobber som pastor i en menighet i Oslo, og siden vi gr i kirka p Lrdag s blir jeg ogs jobbe litt p Lrdager. Jeg kan godt skrive et blogginnlegg om hva en pastor gjr om noen er interessert i det?

MEN, back to the point! Siden jobben er i Oslo blir det litt pendling da vi bor en times tid fra hovedstaden. S jeg ender som regel opp med ta toget eller bussen hver gang jeg skal inn her, frst bil s buss eller tog :)

Jupp, er litt nervs i dag da jeg skal informere menigheten, som vi kaller det, om noe vi skal prve sette i gang i kirka. Jeg kommer nok til skrive litt mer om det her senere i dag, eller i morgen, men frst skal det opplyses til folka i menigheten.

Wish me luck, s blogges vi :)

- Guro <3

Mine tanker om dette med evig liv, og livet vi lever n

Hei dere! 

Jeg har en tanke jeg har lyst til dele med dere. Noe jeg har tenkt p en stund, og jeg tror ikke at jeg er alene om denne tanken. Som de fleste sikkert har ftt med seg s er jeg kristen, jeg tror p Gud og jeg tror at livet her p jorden ikke er det eneste. 

Men det er noe som har vrt litt "vanskelig" i det leve med denne troen, kanskje en vrangforestilling. Jeg har lrt og trodd at livet etter dden vil bli s mye bedre enn det livet jeg lever n, og at det livet jeg lever n skal liksom vre en forberedelse p det livet som kommer. Jeg levde i en lang tid med flelsen av alltid jage mot noe jeg aldri ville klare n, perfeksjon, frelse, evig liv. 

Jeg sliter fortsatt med frelsesvisshet. Jeg sliter med sprsml som "Hvorfor skal det vre s fint ha evig liv?", "Evig liv er jo litt lenge kanskje?", "Hvor skal fokuset vre? Her og n eller... senere?" 

Jeg har nettopp begynt kjenne p gleden ved leve, puste, gjre ting, utvikle meg og utforske en litt "strre" verden. Jeg hadde glemt bekymringene nr det kommer til frelse og evig liv. Jeg har akkurat begynt kjenne p en glede ved vre kristen, kjenne Gud, leve med fred inne i meg. Og vet du, det har jeg tenkt til fortsette med, oppleve denne verden, kjenne mer p at Gud er god, og ta imot den godheten. Jeg vil ikke vre streng. 

Noen vil kanskje bli skremt av disse tankene. jeg ble veldig skremt av tenke slik fr, men vet du, etter at jeg tillot dem komme s har jeg hatt mulighet til reflektere over dem. Det er ikke bra grave ned ting som bekymrer en, det er bare ikke en god lsning- most times. 

S ja, frelse kan noen ganger virke s komplisert, men evig liv og det livet vi lever n m ikke vre motsetninger. Livet p jorden varer ikke evig, men desto viktigere er det kjenne p gleden ved leve. Kjenne p .. ja alt det gr an kjenne p. Ogs kommer det et evig liv, og hva som skjer da, det kan vi ta da. 

Leve livet. 

Jeg elsker leve livet. 

Gjr du? 

Vi blogges! 

- Guro <3 

Flg meg gjerne p I N S T A G R A M og F A C E B O O K

Mye oppmuntring

Hei dere!

I dag har jeg opplevd s sinnsykt mye oppmuntring. I yrke mitt, pastor- yrket ( Ja, er en religis en ;) ) s gr vi frst ut i internship.. litt som betalt praksis, bare ikke .. praksis. Uansett.

Vi unge pastorene i Adventistkirken (ikke en sekt- en kirke), mttes sammen med mentorene vre, og arbeidsgivere, i dag for prate litt om hvordan det var komme ut i jobb. Vi fikk luftet tanker, ting som kunne blitt gjort bedre, og vi fikk fortalt litt hva vi brenner for innenfor yrket.

Og DET ER DER, nr jeg fortalte hva jeg brenner for at jeg ble oppmuntret. Jeg har jo gtt igjennom en tung periode og valgt vre pen om dette. Jeg brenner for en kirke, og et samfunn generelt, hvor vi ikke lukker oss inne eller er redd for at folk skal f se vrt sanne jeg. Jeg brenner for at vi skal vre mer autentisk og at det skal vre strre aksept for mennesker som ikke er helt A4.

Folk var enig. Og oppmuntret meg og de andre til fortsette skape en mer pen kultur i kirka (og ellers).

Dette virker kanskje ikke s stort, men det er faktisk viktig fle at man har sttte for det man brenner for. Det gir mer liv og lyst til st p- gyve ls p de utfordringene som kommer ens vei.

I gr hadde jeg en dritt dag, det har jeg (heldigvis) ikke idag.

Jeg vet ikke hvordan morgendagen blir. Men akkurat n er jeg hvertfall inspirert og full av motivasjon...

S fr vi se om det fortsatt er slik i morgen tidlig -.- :)

Vi blogges!

- Guro :)

Kirketid

Det er kirketid igjen. Vi sitter og lytter om noe som skjedde for flere tusen r siden.

Et bryllup. Jesus. For lite vin.

Jeg har litt problemer med flge med, ikke fordi det ikke er interessant, men fordi jeg ikke har opprettholdt evnen til konsentrere meg. Det har gtt to r. Og p de to rene har tankene ftt lpe fritt, de har ftt lov til fly litt av grde.

Men n.. n er det p tide ve litt p denne konsentrasjonen.

Nr man er kristen, aktiv kristen (?), s har man et indre nske, ofte, om lre mer om denne Jesus. nsket kommer og gr. Noen ganger er jeg veldig interessert, andre ganger ikke interessert i det hele tatt.

Hvem er Jesus?

En Gud? Mann? Gud og mann?

Det er mye lre. Men jeg har ikke drlig tid. Det funker drlig pushe kristendom p seg selv, nr man egentlig bare trenger puste. N har jeg pustet i to r, jeg har ikke stengt Jesus, Gud, ute. Jeg har bare latt han vre her.

N er jeg klar til prate litt igjen.

Ha en fin dag!

- Guro <3

Nr pastoren banner

Jeg har hrt deg, du store taler. Jeg har hrt du har sagt:

Stol p Herren! Da vil vidunderlige ting skje.

Stol p Herren! Da blir du lykkelig.

Stol p Herren! Da har du ingenting frykte.

Jeg har hrt deg, du store taler. Jeg har hrt du har sagt:

Sk Herren! Det er det riktige gjre.

Sk Herren! Da finner du meningen med livet.

Sk Herren! Da blir du mer lik ham.

Jeg har hrt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hrt du har spurt:

Hvem er du? Skal Gud virkelig ta s mye plass?

Hvem er du? Et syndig menneske?

Hvem er du? Liten og ynkelig?

Jeg har hrt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hrt du har sagt:

Jeg er redd for andres yne.

Jeg er redd for andres munn.

Jeg er redd for andres tanker.

Jeg nsker ikke vre redd for Gud. Eller folk i kirka. Eller deres tanker. Jeg tror faktisk at de fleste har det slik. Jeg nsker ikke leve med fasade, vise et bilde av meg som ikke er sant. Jeg ser p tv- serier, ja faktisk "Keeping up with the Kardashians", jeg drikker Cola, og jeg har lurt p hvordan det er vre full. Jeg har aldri vrt full fordi jeg har vrt redd.

Jeg spiser sjokolade og synes det er noe D R I T T st opp tidlig om morgenen for trene (derfor gjr jeg ikke det lenger), jeg spiser kjtt (etter ha vrt vegetarianer i seks- syv r), jeg banner nr jeg er sint. Tenk deg det, pastor som banner, men det er sant.

Alle disse tingene virker vanlig for de fleste. Hva er greia liksom? Men dette har vrt mine "synder" i flere r. Jeg burde ikke gjre slikt, tenke slikt, mene slikt. Jeg burde ikke like sladder. Like serier. Like sjokolade. Like kjtt. Like Cola.

Jeg tror de fleste har det som meg, er litt mindre perfekte enn de ser ut til. Problemet er at det er s mye fasade i kirka. S mye psminkethet, en rutine p hvordan man skal kle seg, oppfre seg, snakke. Vi folder hender og lukker ynene nr vi ber. Vi er stille i kirkesalen for respektere Gud, vi har barnefortellinger om hvor syndige vi mennesker er og hvor bra det er si unnskyld. Vi hilser, nikker og smiler.

Ogs forter vi oss hjem. Hjem til frihet. Der vi kan vre oss selv.

Jeg tror de fleste har det slik. Det er bare noen menneskers tanker og ideer som har hyere stemme enn andre, og s er resten stille. Lever etter gamle regler og normer, r etter r. Vi tror vel egentlig ikke p disse "normene" og uskrevne reglene lenger, men de er der allikevel.

Ohoi!

Jeg liker kirka jeg, spesielt nr vi er pne og rlige. Spesielt nr vi kan si hva vi vil uten f skr blikk. Spesielt nr vi kan vre enige om at vi er uenige, og vi er fortsatt venner.

Jeg liker kirka jeg, nr vi visker vekk duggen fra ruta og ser landskapet klarer. Nr vi har tatt morgenkaffen og fler oss litt mindre slve. Nr redsel er byttet bort med frihet.

Nr man tenker seg om to ganger fr man svarer. Men man kan fortsatt snakke helt fritt.

Jeg tror de fleste fler det som meg. Vi er glad i kirka, men noen holdninger og meninger hrer egentlig ikke til der, vi behver dem ikke lenger. De er blitt gamle og br egentlig bli ropt ut av kirken.

"Bort med deg undvendige stivhet og fasade! Jeg vil ikke ha deg her noe mer. Jeg vil vre fri, bli kjent med de som ligger bak fasaden, og ikke vre redd!"

"Vekk!". "Bort!".

Snn. Da var det skrevet ned. Inspirert av en samtale jeg hadde i gr.

Takk til alle dere som forteller meg at dere liker bloggen og det som blir skrevet her. Det betyr s mye, gir inspirasjon og et nske om fortsette med akkurat dette.

Flg meg gjerne p andre sosiale medier HER

#blogg #blogger #tanker #meninger

3 x JEG

"Overgi deg selv til ham. Han vet hva som er best for deg". "By deg ydmykt i bnn, han vil gi deg svaret". "Gud nsker bare det beste for deg, han nsker gi deg et liv med glede og mening." 

Ordene ramler ut av munnen min. Jeg er hos psykologen. Vi prater om hvordan det var for meg vre kristen i tenrene. Jeg hadde et ideal, bli mer lik Jesus, problemet er bare det at det er umulig bli lik Jesus. Her vil noen vre uenig med meg og andre vil vre helt enig- men det er ikke noe jeg har tenkt til diskutere n.

Tilbake til psykologen. Hun har fortalt meg at vi i tenrene er p vrt mest egoistiske, alt handler om tenringen mot verden, alt handlet om meg. Jeg sleit med dette, mitt ideal var tenke p andre, vise kjrlighet til andre og s klart til Gud. Det var synd, i mine yne, tenke p seg selv, vre egoistisk. sj! For et stygt ord "egoistisk". Det ironiske er at selv om jeg ikke nsket "synde", alts tenke p meg selv, ha fokus p meg selv, s hadde jeg det allikevel, bare p den "kristne" mten. JEG mtte be om Guds vilje, JEG mtte lese Bibelen, JEG mtte tenke p andre.

JEG, JEG, JEG.

Jeg misunte de som overga seg helt til Gud. De som evangeliserte og misjonerte, de som levde helt etter Guds vilje og p Guds nde. Jeg nsket ha det slik, leve slik. 

Hvordan lever man slik? 

Tilbake til psykologen. Vi fortsetter prate om dette, at i en periode i livet der det er meningen at man skal finne seg selv, finne ut av hvem man er, hva man liker, ikke liker, i en slik periode undertrykte jeg de flelsene. Og hva skjer da? I mitt tilfelle en ufullstendig identitet. Det som skulle fylle jeg-et i Guro, ble bare fylt med mange diffuse sprsml om hva Guds vilje er, hvordan man skal overgi seg, ja.. og slike ting. Usikkerhet. Vanskeligheter med ta valg, fle det godt med de valgene man tar.

Det sies at Gud skal sette oss fri, og vet du, dette tror jeg p. Jeg tror at Gud er en som setter fri, jeg tror bare ikke at det br skje p den mten jeg.. hmm.. lrte meg, eller slik jeg gjorde. Det er ikke alle som er ment til leve spektakulre liv med en haug av mirakler. Ikke alle er Moses, men mange er del av Israel, lever hverdagen slik den er med sm glimt av Gud. 

Jeg skulle nske jeg kunne leve tenrene en gang til, tror jeg. Leve det med fokus p meg selv (uff, hres feil ut bare skrive det), leve livet og la den biologiske klokken gjre sitt arbeid. N sier jeg ikke at jeg skulle nske jeg sluttet tro og slikt, men at jeg ikke ville vrt s opphengt i gjre Guds vilje. Det er jo bare forvirrende for et menneske p 15 r. 

Bare forvirrende. 

I stedet tar jeg denne finne- meg- selv greia i dag. N. Og det er ndvendig.

Tilbake til psykologen. Jeg er glad for at jeg er der. 

(Bilde tatt for to og et halvt r siden. Her var jeg gravid med Veslefar, hormonell og glad for bre p et lite nurk. Jeg er glad jeg ikke visste at jeg ville vre innlagt sommeren etter.) 

 

Flg meg gjerne p andre sosiale medier HER.

#gud #tro #religion #livet #identitet #jeg #hverdag #blogg #Blogger

 

Du med hijab, og jeg uten

Du er ikke som meg, men allikevel er vi veldig like. Vi var p legevakta, du og jeg. Veslemor hostet en del og vi satt n der og venta p at vi skulle f komme inn, det var lang k. Dere hadde en liten gutt, han s omtrent like gammel ut som min lille bunt. Jeg husker jeg lurte p hvorfor dere var p legevakta, du og mannen din, gutten virket jo ikke noe srlig syk, men jeg trodde det var han dere var der for. 

Det var stille p legevakta, selv om vi var ganske mange som satt p venterommet, det var enda et barn der, en p krykker- nei- to p krykker, etterhvert kom det inn en med vond rygg. Vi var nok ganske trtte alle sammen, jeg var hvertfall det. Det var jo ganske sent.Trtt. Noen ganger skrek den lille gutten deres, dere prvde f han rolig p et sprk jeg ikke forsto. "Hvorfor er dere i Norge?", lurte jeg, ikke p en vond, streng mte, mer som p en nysgjerrig mte, undrende. "Hva har dere opplevd for komme hit?". 

Det var deres tur, jeg ble igjen ute p venterommet. Vente, vente. Trtt. 

S var timen deres ferdig, men dere mtte levere inn noe fr dere kunne dra. Det var visst du som trengte legen, ikke gutten deres. Dere mtte vente litt. Du sto og vugget p gutten din, ogs fikk vi yekontakt, vi smilte litt til hverandre. Rart hvordan det smile kan binde folk sammen. 

Veslemor fikk ogs yekontakt med deg, og hun smilte som en sol. Du smilte brett tilbake, du ble nesten litt oppslukt av henne, du syntes tydeligvis at hun var helt nydelig, for du smilte og smilte og hun smilte tilbake. Og jeg smilte. Gutten din smilte ogs litt, jeg prvde pludre litt, f han til og smile og det gjorde han, men ikke like mye som Veslemor. 

Mannen din tok snnen deres litt. Og du ble stende uten han, men du fortsatte titte p Veslemor, smile. Jeg syntes det var koselig, men undret meg litt, du virket s glad for se henne. Du kom litt nrmere og plutselig strakte du frem armene dine. Oi! "Hun vil holde henne", tenkte jeg. Jeg lot deg ta henne, holde henne litt. Du s s fryktelig glad ut. 

Du er ikke som meg, men allikevel er vi veldig like. Vi synes begge at Veslemor er fin. Du med hijab, og jeg uten. 

Det var hyggelig hilse p deg. 

Flg meg ogs gjerne p andre sosiale medier HER.

#helg #hijab #livet #samfunn #mennesker #glede #blogg #lrdag #blogger

Tanker om en lett pvirkelig tenring

Heisann dere :) 

For noen uker siden skrev jeg et innlegg som skapte ganske mye engasjement (du kan lese det HER), og i etterkant har jeg diskutert med flere om et tema som kom opp etter at jeg la ut innlegget, nemlig hvor lett pvirkelige vi mennesker er nr vi befinner oss i tenrene. Nr vi er i den alderen, 13- 18 r, blir vi veldig fort fascinert over ting vi hrer eller ser, vi blir opptatt av forskjellige tankesett og ideer, en tanke, en mte vre p, et utseende og plutselig handler hele livet om akkurat det. Selv hadde jeg mye fokus p Gud og hans vilje, og ogs s klart det bli likt av andre, vre populr og slike ting som omtrent alle tenringer tenker og bekymrer seg over. 

Jeg befant meg i et kristent milj som p mange mter var veldig bra for meg, men som ogs skapte mye frykt og drlig samvittighet. I kirken lrte jeg at Jesus snart ville komme igjen og at vi mtte vre klare, de som ikke var klare ville ikke f komme til himmelen. Jeg mtte leve et gudfryktig liv, ikke banne, ikke tenke p sex, ikke vre opptatt av utseende, ikke vre ulydig, ikke..ikke..ikke. Ikke tenke p alt det som en tenring kanskje faktisk br tenke p, og finne ut av.

Det er ikke sikkert at de som var eller er lrere i kirka tenkte og tenker over at det som blir lrt har en utrolig pvirkning, og da ikke bare i en positiv retning, men ogs i en negativ. Greia er den at som tenring s er du veldig lett pvirkelig, mye er veldig svart- hvitt, og det er faktisk i den perioden av livet vi er mest egoistisk og tenker mest p oss selv. I en kristen persons yne kan dette virke som "synd" nesten, tenk vre s selvopptatt, mens det egentlig er helt ndvendig og VIKTIG g igjennom en slik fase. Det er i tenrene vi finner oss selv, hvem er Guro liksom, det er i tenrene vi river oss vekk fra foreldrene for finne egne veier g og egne meninger flge og mene.

Jeg opplevde ikke den perioden, det kan godt hende jeg var egoistisk og veldig selvsentrert, det vet jeg vel at jeg var, men jeg sa veldig lite imot nr det kom til foreldrene mine og ogs nr det kom til kirka. Det som ble lrt i kirka var lov, det var noe jeg ikke argumenterte mot for jeg trodde at alt jeg ble lrt var rett og... nesten litt hellig. Ingen fortalte meg at jeg skulle tenke meg om to ganger, nei det som ble lrt og talt var liksom helt riktig. Jeg tror ikke alle lrerne og pastorene i menigheten rundt omkring har ment gjre sine ord til lov, "slike er det!", "gjr det!". Men nr du sittet p sabbatsskolen (som vi kaller det), eller p gudstjenesten og noe blir fortalt, s har man som tenring tillit til de man alltid har hrt p, og nr da INGEN kommer og sier- "vet du, det jeg snakker om her er min overbevisning, men jeg vil at du skal g finne dine egne tanker og meninger om det jeg akkurat sa," da er det ikke rart at en tenring kan g forvirret og skyldbetynget fra kirken. Du blir fortalt at du m leve et liv til Guds re, begjr er synd, begjr etter kropp, penger, bermmelse og makt, det er synd gjre ditt, og det er synd gjre datt. Det gode budskapet blir en byrde, man M BARE komme til Jesus, han vil ta vekk alt det "stygge", men kanskje det stygge ikke alltid er s stygt? Kanskje det stygge egentlig er bra? 

N er det ikke slik at alle menigheter, trossamfunn og andre steder man finner tilhrighet nsker "hjernevaske" ungdommer, men der vi som er eldre har funnet ut av, og er trygge i oss selv, der er tenring kanskje forvirret, engstelig og usikker. Jeg husker jeg var det hvertfall, usikker p meg selv, min kropp, min tro, ikke hva jeg skulle tro, men hvordan jeg skulle tro. Vet, du, jeg tror faktisk ikke at jeg er over den fasen helt enda, jeg har bare lrt meg takle de... ambivalente flelsene litt bedre. Eller... jeg tror hvertfall det.. 

Dette gjelder n ikke bare i kirka, mange tenringer sliter med finne seg selv, finne ut av hvem man er og hva som gir verdi. Tenrene er et liv i en berg- og - dal- bane, flelser gr fra vre ekstremt glad og lykkelig til helt knust og forvirret. Noen klarer seg helt bra gjennom denne perioden, mens andre har det egentlig helt forferdelig, det er s mange meninger og tanker, s mange krav og s mye man skal finne ut av.

Jeg tror egentlig at det jeg prver si er rett og slett dette: Vr mild med tenringene, fortell dem at det gr helt fint at de finner sine egne veier, tanker og meninger, gjr dem trygge p at det viktigste er at de er rlige med seg selv. Fortell dem at det er helt greit vre kildekritisk, man behver ikke tro p noen selv om de har en viss autoritet eller er veldig overbevisende, eller populre for den saks skyld. 

Jeg vet ikke helt hvordan formulere dette p en god mte, men.. ikke still s fryktelig mye krav til dem, for de stiller allerede fryktelig mye krav til seg selv. Ogs kanskje vi skal huske p fortelle at det faktisk er greit mene noe annet, g sine egne veier, utforske troen, livet, kroppen, tankene, alt det der.. for da kan man ogs finne seg selv, f en trygg kjerne og vre trygg i valgene man gjr. Jeg skulle hvertfall nske at jeg kunne ha det slik. 

Vi blogges <3 

Flg meg gjerne p andre sosiale medier HER

#blogg #tro #religion #kirke #livet #samfunn #blogger #bilder #psykiskhelse 

Gud i kirka

De kaller det kirke, og der finner vi Gud. Eller gjr vi det? Jeg gr i kirka p Lrdag, hver Lrdag egentlig, men depresjonen har bremsa litt p oppmtet.

 

Lrdag? "Hvorfor det?", lurer du kanskje? Det har jeg tenkt til fortelle en annen gang. N vil jeg fortelle: Hvorfor kirke? Men jeg har ikke tenkt til bruke lang tid p det.

 

Fellesskapet. Refleksjon. Og tro.

 

Hvorfor? Fordi jeg tror at Gud er... ekte.. finnes.. lever.. og gir liv.

Og alt dette pner opp for en hel ny verden med fellesskap, refleksjon og tro.

En mte leve p, se p andre mennesker, en annen mte tenke p og relatere til livet.

 

 

 

For meg er ikke Gud bare i kirka, men ogs i hverdagen. Det betyr ikke at jeg prater om Gud og tenker p ham hele tiden, men jeg har et sted "g" til nr resten av verden blir skummel og krever for mye av meg som menneske.

 

Et trygt sted.