Oi… Morgenstund har gull i munn sier de, men dette lille venn er litt for tidlig.

 

Veslemann valgte å våkne litt for tidlig i dag, så da sitter vi inne hos han for å se om han sovner igjen. Han er jo fortsatt trøtt.. Ai.. Jeg visste det ville bli slitsomt å bli foreldre.. men.. så slitsomt?

 

Begynte på dette innlegget i dag klokka 0500. Jeg blir like forbauset over hvor fort tiden går jo eldre enn blir. Jeg får nesten litt angst av å tenke på det.

 

Så nå, kl 2227, etter påskekos og sverigetur venter en ny natt. Noen netter sovner jeg fort, mens andre netter ligger jeg å tenker.

 

“Vil jeg havne i en ny dyp depresjon?” “Vil jeg alltid være her for barna mine?”

 

“Vil jeg snart få mer energi? Vil jeg bli den mammaen jeg ønsker å være?”

Det er alltid greit å fortelle litt mer om seg selv etterhvert som det blir mer flyt i en blogg. Dette blir tredje innlegget på tre dager, det er rekord for meg hvertfall.

 

Jeg tror jeg har tre- fire blogg forsøk bak meg og jeg er sikkert ikke den eneste 😉

 

Uansett.. Jeg heter Guro, er mamma til en liten gutt og venter ei lita jente i juli/august. Jeg gifta meg tidlig, da jeg var 19, og er fortsatt lykkelig gift med samme mann.

 

Jeg har vokst opp på gård med tre søstre, to foreldre, hunder, høner og katter.

Jeg har studert treårig bachelor i England og jobber som pastor i Oslo. Oi, pastor tenker du kanskje, men ja, pastor, og jeg trives i jobben og med min tro 🙂

 

Men… noen tror kanskje at kristne går rundt happy, happy hele tiden, vel, det gjør vi ikke. En av grunnene til at jeg skriver denne bloggen er nettop fordi jeg ikke er happy. Da jeg fødte gutten min for ca ett år siden havnet jeg i en fødselsdepresjon og etter noen måneder i en slags fødselspsykose.

 

Mange har hørt om dette, noen opplevd det, men jeg ønsker å dele litt med verden hvor vondt og tungt det virkelig er og kanskje noen vil føle seg litt mindre alene. For jeg unner ingen å gå gjennom et slikt smertehelvete.

 

Idag har jeg fått barnepass, for jeg klarer ikke alltid, eller orker ikke alltid, å være der for gutten min.

 

Det er den første tåren jeg deler med dere her.

 

A dream come true

Å skrive en blogg, det er ikke så lett som mange skal ha det til. Å skrive med flyt, å skrive noe interessant, å skrive engasjerende, å skrive hver dag, unngå skrivefeil og å unngå å gjenta seg selv.

Mange bloggere, eller kanskje jeg heller skal skrive mennesker, har sterke meninger, mange drømmer og ønsker. Det har jeg også, og disse meningene, drømmene og ønskene kommer jeg til å utdype her.

Og kanskje blir de oppfylt også..

Vel, jeg heter Guro og ønsker å skrive, uttrykke meg og fortelle. Kanskje blir det noe stort eller kanskje skriver jeg bare til meg selv, men skrive… det vil jeg.

A dream come true

Å skrive en blogg, det er ikke så lett som mange skal ha det til. Å skrive med flyt, å skrive noe interessant, å skrive engasjerende, å skrive hver dag, unngå skrivefeil og å unngå å gjenta seg selv.

Mange bloggere, eller kanskje jeg heller skal skrive mennesker, har sterke meninger, mange drømmer og ønsker. Det har jeg også, og disse meningene, drømmene og ønskene kommer jeg til å utdype her.

Og kanskje blir de oppfylt også..

Vel, jeg heter Guro og ønsker å skrive, uttrykke meg og fortelle. Kanskje blir det noe stort eller kanskje skriver jeg bare til meg selv, men skrive… det vil jeg.