Jeg titter opp av skjermen

Hei dere!

Nå er sommerferien over for denne gangen, vi har nytt “late” dager både i nord og i sør, vi har vært sammen med familie og venner og vi har kost oss med deilig sol og varme. Vi har dyrket frem paprika, chili og jalapenos, vi har lekt med barna, besøkt strender og alt har bare vært en fryd og gammen, er det ikke slik det skal være? Vel, det er kanskje ikke helt sant at alt har vært fryd og gammen, men vi har for det meste kost oss, det har vi.

Som vanlig går jo mitt indre liv alltid litt (veldig) opp og ned, og jeg har tenkt mye på fremtiden, barna, den mentale helsen, jobb og alt annet som man kan klare å bekymre seg over. Jeg føler jeg hele tiden trenger mere søvn, at jeg aldri blir helt fornøyd med hva enn det skulle være, og noen ganger blir det litt overload oppe i hodet. Da brer panikken seg, man får litt rastløse hender, blir febrilsk i blikket og ønsker at noen bare skal komme og legge dyna over en, ta alt ansvaret som ligger på skuldrene og bare fikse det for deg, men det skjer jo ikke, og bra er vel egentlig det, for hvem hadde jeg vel vært om jeg aldri måtte møte mine “spøkelser”, det som jeg gruer meg til, det jeg “sliter” med? Jeg kan kanskje ikke møte alt på en gang, men noen utfordringer nå og da, ta litt av gangen, jobbe meg gjennom i det minste noen rare meninger, mekanismer og tanker, man vokser som menneske på det også, om det så bare er noen små skritt.

En av mine “mekanismer” som jeg er klar over, men som jeg enda ikke har helt styr på utarter seg slik: jeg har det bra, jeg er fokusert og vet hva jeg vil med livet- dette glemmer jeg, jeg føler meg rådvill, engstelig, misfornøyd- jeg jobber meg gjennom dette- finner ut av hvor jeg vil i livet- glemmer hva jeg vil- blir misfornøyd også videre. En ond sirkel, ja for den er litt ond, og denne sirkelen har kanskje en syklus på faktisk noen måneder, og den kommer igjen og igjen…

Greia er den at det er så fryktelig slitsomt å ha det slik. Jeg vet jo hva jeg “vil” med livet, jeg vet jo hva jeg ønsker. Jeg behøver ikke å gå ned i kjelleren og føle meg misfornøyd for jeg vet hva jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit.

Men vet du hva? De siste dagene har jeg funnet ut av en ting som jeg kan gjøre for å bryte denne onde sirkelen, hvertfall delvis, jeg titter opp av skjermen. 

Jeg var ute med Veslefar, han lekte med bilene og gravemaskinene sine, og mens jeg tuslet rundt med lille gutten min så kjente jeg på at jeg kjedet meg, jeg hadde glemt mobilen inne så jeg kunne ikke titte på den, dermed måtte jeg løfte blikket og titte rundt meg. “Kanskje jeg ønsket å gjøre noe med hagen?”

I noen minutter sto jeg og planla hagen bak huset, og plutselig kom jeg på at jeg kunne jo finne frem stolper som senere skal være med på å gjerde inn hageområdet vårt. Den inngjerdingen vil være med på å realisere to drømmer: 1. Barna kan leke fritt ute, og jeg og mannen slipper å være redd for at barna skal løpe ned mot veien, vi kan slappe mere av og har mulighet til å ordne ting inne mens barna er ute og 2. Det skal bli en inngjerding til hunden vi etterhvert får i hus.

So easy! Jeg har tittet på for mye skjerm i det siste, jeg har drømt meg inn i andre sin hverdag og blitt litt misfornøyd med min egen, jeg har sett bilder av folk med hund, bilder av folk som reiser, som tar utrolig vakre bilder, som har flotte familier, som gjør det bra på jobben, som er kloke, har innsikt, og i stede for å løfte blikket og GJØRE noe med det, så har jeg bare vugget meg selv inn i en leire av selvmedlidenhet og håpløshet. “Jeg har jo ikke det de har”.

Vel, nå velger jeg å vaske av meg den leiren, titte opp av skjermen, velge å ta tak der jeg kan og nyte tilværelsen, og det kjennes så deilig, så fritt, så fantastisk. Det anbefales, om du ikke allerede titter opp.

Vi blogges!

– Guro <3

Grisen


Hei dere!

Jeg har laget noen innlegg den siste tiden som jeg har publisert og deretter trukket tilbake, jeg prøver å finne ut av om bloggen skal være en del av Guro sitt private liv eller pastorliv. Ja, også må jeg også finne en sunn balanse mellom å dele for lite og for mye av det some foregår oppe i dette hodet, for selv om jeg elsker å være åpen og ærlig så må jeg fortsatt lærer meg at å ikke fortelle absolutt alt som skjer i livet er helt greit. Det er bare det at jeg liker så veldig å dele med verden hvem jeg er.  Hørtes det litt … narsisistisk ut? Ai, samma det.

Men over til noe helt annet. Har du sett dokumentaren som gikk på NRK Brennpunkt her om dagen? Den om hvordan mange griser blir behandlet her i landet?  De fleste har nok det, og jeg må si at jeg faktisk ble litt overrasket og veldig sjokkert. Selv om grisen skal bli mat så har dyret rett til å leve et verdig liv. Dyr kan kjenne på frykt, smerte og nytelse. De kan være redde og de kan føle seg trygge, men spesielt husdyrene trenger oss mennesker for å ha det bra. Det er bare så fryktelig trist å se at mange av disse dyrene som vi har ansvar for blir slått, lever i små binger hele dagen, blir avlivet på helt forferdelige måter, ligger syke i bingene sine, er melkemaskiner for grisunger som skal bli kjøtt, det er bare helt forferdelig.

Vi hadde en gris på gården for noen år siden. Han elsket å tumle rundt på gårdsplassen, han elsket å grave seg grøfter og rulle seg i sølevann, han elsket kos og å være sammen med mennesker. Når jeg da ser grisene som aldri får oppleve å være ute, som aldri får mulighet til å rote rundt i gjørme og som bare er del av en industri, da blir jeg sint, og lei meg. Stakkars dyr! Stakkars!

Men her har vi ett stykk lykkelig gris, eller han var, Johnsen lever ikke lenger, men han hadde et fint liv mens han levde.

Vi har et ansvar, det har vi alltid. Og det er aldri for sent å snu, det er aldri for sent å gjøre ting annerledes. Så hva kan jeg jeg gjøre for dyrene? Jeg kan behandle de dyrene jeg har på en god måte, jeg kan passe på at kjøttet jeg spiser kommer fra bønder som behandler dyrene sine pent, jeg kan bli vegetarianer, jeg kan vise interesse for dette litt lenger enn en uke. Det er viktig at dette ikke blir begravet og at den jobben som ble gjort for å lage dokumentaren og opplyse om dette temaet ikke blir feid vekk med argumenter som at ‘dette skjer bare på noen gårder’, ‘dette er ikke hvordan griser egentlig blir behandlet i Norge’, ‘Det var uetisk å avsløre næring ved å gå undercover. PLEASE!!! Ingen kjøper de argumentene etter et så nøye arbeid.

Støtt grisen. Den trenger oss. Her trenger ting å endres; grisen trenger større plass, den må få lov til å gå ute, den skal ha mulighet til å få rote i jord og leire, den bør ikke overbelastes med for mange kull og den bør ha tilgang til mye strø og godt underlag, den må bli avlivet på en måte som er human, som ikke skaper masse frykt og stress hos dyret, og sikkert mange andre ting, jeg er jo ingen ekspert 😬🥴

Hva synes du? Har du sett dokumentaren?

– Guro

 

Meningsløse ord

Hei du, hvordan går det? 

Her i huset ruller vi gjennom livet, river ned litt klær, lager tårn på arbeidsplassen, lager tårn på kjøkkenbenken og køsystem for klær og poser i gangen. Går det an å kjøpe et ryddegen? Jeg betaler gladelig. 

Det verste er kanskje det at jeg sammenlikner meg så til de grader med andre mennesker. Jeg har bare lyst til å ikke gjøre det, hva så om andre har rent og ryddig hus, ja, så er ikke jeg en av de personene, deal with it gørl!!! Men jeg klarer ikke å deale med det, det er det som er mitt p r o b l e m, men nå er kanskje du litt trøtt av å høre på jamringen min, la meg gå over til noe litt annet. 

Jeg har hatt det litt… vanskelig de siste dagene, og mye av det skylles for lite søvn. Etter at barna har lagt seg er det bare så alt for deilig å nyte stillhet, ro og egen tid, klokken blir alt for sen så alt for fort, men nå må noe gjøres, jeg kan ikke gå rundt som en hodeløs zombie en dag til, det orker jeg rett og slett ikke. Så i kveld blir det sengetid tidlig, og mobilen den må bli igjen nede i stua, ja, jeg er vel ikke den eneste som liker å scrolle på mobilen før man legger seg til å sove? 

 

Processed with VSCO with g3 preset

Uff, nei, det blir få og meningsløse ord her på bloggen for tiden. Jeg håper å komme litt sterkere tilbake etterhvert, men jeg har noen ting jeg må finne ut av. I mellomtiden så får jeg bare ta til takke med at innleggene er korte og enkle, så blogges vi. 

– Guro <3 

Urettferdighet, munnkurv og drama

Hei! 

Føler du deg håpløs? Eller trøtt? Eller slapp? Eller misfornøyd? Stille? Tom? Føler du? Tenker du? Eller bare er du? 

Noen ganger føles det ut som om jeg bare er. Jeg bare flyter med i hverdagen, jeg tenker lite og ting bare skjer. Jeg føler det ikke slik gjennom hele dagen, men i noen sekunder, et lite øyeblikk, jeg tillater en liten tristhet, en tomhet å bare ta tak. 

I dag, eller akkurat nå, så føler jeg det slik fordi jeg akkurat har følt det stikk motsatte. Jeg har akkurat følt på sinne, urettferdighet, fortvilelse og engasjement. Jeg har akkurat tenkt på hvordan det egentlig er å være en “kvinnelig” pastor, jeg har akkurat tenkt på at vi mennesker ofte bare… skader hverandre med ord og handlinger. Jeg tenker på at makt kanskje kan føles litt godt, men det er ikke bra for mennesker å ha for mye makt, vi trår galt, ofte. 

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg tenker på de som har opplevd urettferdighet i barndommen, de som har blitt slått, de som har opplevd overgrep og de som har opplevd at ingen bryr seg. Jeg tenker på de, eller kanskje er det akkurat deg, og jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer. 

Jeg tenker på feminisme, kvinnekamp og at det kanskje har fått en litt gal vinkling. Jeg tenker at menn også kan bli undertrykt, kvinner er ikke unike der. Alle kan vi herske og undertrykke, alle kan vi være “slaver” og bli undertrykt.  

Jeg tenker på urettferdige handlinger, på mennesker som ikke gjør jobben sin, og på ofrene som blir liggende igjen, såret. 

Munnkurv.

Det. Finnes. Over. Alt. 

Over alt. 

Flere år gammel møkk som ulmer under overflaten. Intriger som ikke er helt ordnet opp i. Konflikter. Avtaler. 

Det er som å være med i en House of Cards- serie, tror jeg, for jeg har egentlig aldri sett House of Cards. 

For intern. Jeg vet det. Sorry. Skulle ønske jeg kunne være mer åpen, det strider mot min natur å ikke være åpen.

Jeg er en bok, du kan spørre meg hva som helst- det som står skrevet kan bli lest. Tror jeg. 

Vi blogges! 

– Guro <3 

Stereotype

We are no stereotypes. 

Processed with VSCO with g3 preset
Processed with VSCO with g3 preset
Processed with VSCO with g3 preset

(Lang)Helgen har gått så fort, og vi har kost oss masse. Søstrene har vært på besøk, vi har dratt på besøk til “Oldemor” og vi har til og med vært en tur innom Sverige. Vi har rukket å feire meg ^^, spise kake og deilig pizza. 

Jeg er offisielt 26 år, og kan faktisk nå huske at min mamma var på min alder. Det er 20 år siden jeg var 6 år og jeg har fortsatt klare minner om hvordan verden var den gangen. 

It’s so weird!!! 

Men samma det. Det er jo litt greit å bli eldre også, oppleve ting, lære, nyte, sørge, utvikle seg… det er jo ganske fint. Sånn egentlig. 

Får du litt angst av å bli eldre? Eller går det liksom helt greit?

 

Vi blogges! 

– Guro ♡ 

Gråt i halsen

Gråt i halsen når du må våkne 0600, gråt i halsen når du pakker sammen strømpebukser i størrelse baby, gråt i halsen når du innser at du har fanta i boden, gråt i halsen under emosjonelle senere på Modern Family. 

 

Ai, det kalles PMS, og det er virkelig noe @##%%&@#×÷%%. 

Heldigvis har jeg, etter flere år, lært at når den stormen kommer, da er der bare å vente på at den skal gå over. Man setter seg ned, går i en liten autopilot og bare er, ja, bare go with the flow. 

Så da deler jeg litt bilder og ønsker deg en god dag videre.

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

Vi blogges!

– Guro ♡

Vanlig dag, oppkast og det mest verdifulle i livet

En vanlig dag hos familien Edvardsen, den ser omtrent ut som det her.

Det er mandag morgen, klokken er 0545, det ene barnet våkner før det andre og kommer inn i sengen til mamma og pappa,.0630 er barnet klar for å gå ned, så mens pappaen og gull nummer to snorker videre, står jeg og gull nummer en opp og koser oss litt med frokost og Bounce Patrol- ja, det er bare å søke på You Tube om du lurer på hva det er for noe. Tre kvarter senere står de to andre opp og vi kjører etterhvert til barnehagen, der blir jeg sittende en stund fordi barna er ikke helt klare for ny uke og tid vekk fra mamma og pappa. 

Når barna endelig er komfortable med at de skal bli “forlatt” i barnehagen er det tid for ho mor å fylle på dies… nei, vi har jo fått ny bil, så det er tid for å fylle på bensin, handle og dra hjem igjen. Vel hjemme ordner jeg meg frokost fra gårsdagens rester, nemlig tacopai, og koser meg med det mens jeg titter på Modern Family. Etter en time går jeg opp for å jobbe, ja, jeg kan ta rolige morgener når jeg skal jobbe på kvelden, derfor er jeg ikke oppe på kontoret før klokken 1100, jeg setter meg ned- og ring, ring, barnehagen ringer. Ai, neiiiii. Ett av barna har kastet opp, og da er det bare en ting å gjøre, reise seg opp fra stolen, gå ned og ut, kjøre til barnehagen og hente barnet- da får man jobbe fra sofaen i stede. 

Og her sitter vi nå, småkrangler, koser litt og slapper av, resten av dagen kommer til å gå cirka slik, frem til vi henter Veslefar, skal spise middag og jeg drar på jobben inne i Oslo. Dagene går så i ett, og selv om vi nå har hatt barn i over tre år så virker “virkeligheten” så underlig og rar likevel. Jeg husker bare så veldig godt at jeg tenkte og undret meg over hvordan mine barn kom til å se ut, hvem jeg kom til å gifte meg med, hvor jeg kom til å bo, hva jeg kom til å jobbe som, og her er vi, eller jeg, og alt det har liksom skjedd, og det føles noen ganger så rart. 

Livet er virkelig rart ja, og fascinerende. Også er jeg så utrolig glad for at jeg endte opp med mannen jeg endte opp med, og barna mine er så klart det mest verdifulle jeg har i livet mitt. 

Hva tenker du om livet ditt? Er du overrasket over hvor du er i dag? 

Jeg ønsker deg en super dag, så blogges vi! 

– Guro <3 

 

 

Småtroll og kaos

Hei du, og god Kristi himmelfartsdag. “Fridagen” kom litt brått på, jeg følger tydeligvis ikke veldig mye med når det kommer til slike røde dager. Jeg har fokusert en del på å skrive en tale de siste dagene, og da blir hjernen gjerne litt bomull. Å skrive en tale er litt som å ha muntlig (prøve) eksamen, det skal ha et godt og gjennomtenkt innhold, det skal fremføres og man skal kunne mer enn det man presenterer. Ai, denne uka har jeg også hatt god tid til å skrive denne talen, noe som også betyr god tid til å overtenke alt jeg skriver, men hei, det er slik livet er, ikke sant? Hvertfall har noen av oss det slik 🙂

Blomster blogg

 

Men selv om det har blitt en del taleskriving så har det ellers vært en rolig uke. En uke hvor jeg har hatt tid til barna, kjempet videre mot teit trøtthet og gjort mitt beste for å holde hodet ryddig, selv om ikke huset er ryddig. Har du det slik? Hvis det er ryddig i hjemmet så er det ryddig i hodet? Jeg begynner å stressrydde om jeg har det for rotete rundt meg, men da snakker jeg ekte rot liksom, ikke bare at det ligger en bleie her og en truse der. We are talking real stuff here…, ja, så det kjemper jeg imot for tiden. Når man har småbarn kan man gå rundt og rydde hele dagen, allikevel er huset bare halvryddig når kvelden kommer. Ja, det er klisjé og allmen viten, men det er det livet består av akkurat nå, barn, kaos og litt glede, for du er de nydelige <3

 

De blir så store, og jeg blir så gammel, beklager, men det er dit tankene mine går hver gang jeg begynner å beundre de to små trollene som en dag skal bli… store.. troll..

Så anyway, hva skaper kaos i hodet ditt? Eller har du bare fred for tiden? Uansett så ønsker jeg deg en god kveld videre. 

– Guro ♡

 

 

Hva skjer i livet?

Hei du, og kjære vene!

Jeg har ikke skrevet her på evigheter fordi jeg trodde jeg hadde blitt, hmmm… blokkert eller ikke fått lov til å være med videre i blogg.no., men så feil kan man ta 😍

Jeg har dermed de siste månedene blogget på guroedvardsen.com. Men du så glad jeg ble når jeg skjønte at her har jeg fortsatt tilgang, why? Fordi det er her alt startet. De første innleggene, ups and downs, hele to år tilbake. Jeg er ganske stolt over at jeg har klart å blogge i hele 2 år, med noen småpauser her og der, men likevel det er jo to år.

Så hva skjer i livet? Jo, jeg jobber 100% som pastor i Oslo, barna tar mye av tiden, jeg skal mest sannsynlig bli deleier på en dansk svensk gårdshund tispe i løpet av året, jeg og mannen har vært gift i 6 år og jeg sliter fortsatt litt psykisk, men jeg kjempet på og blir bedre for hver dag. Selv om det tar LANG tid å bli “frisk” så er jeg heldigvis mye bedre enn hva jeg var for 3 år siden.

Ja, nei det er mye å glede seg over og til for tiden; sommer, bursdag, ferie, latter og sol. Barna som blir eldre og mannen og jeg som for litt mer “tid” sammen.

Skjer det noe spennende i livet ditt for tiden?

– Guro ♡