Hei dere! 

I går la jeg ut et bilde på bloggen min, og flere reagerte på det, derfor har jeg erstattet det med et annet bilde. Du kan lese blogginnlegget HER!

Jeg har i dag tvilt på budskapet jeg prøvde å formidle. Var det greit å dele det bilde? Hva med jobben min? Jeg jobber jo tross alt som pastor? 

Men hvorfor delte jeg bildet? Jeg delte det for å fortelle at vi alle gjøre irrasjonelle ting av og til, noen ganger er det styggedom i livet vårt. Noen ganger kan man føle seg like stygg som “styggefingeren”, og allikevel. Hallelujah! Allikevel elsker Gud meg. 

Jeg kunne viste andre bilder som dette

eller dette 

eller dette

men jeg valgte å vise dette

Disse bildene ble alle tatt på samme tidspunkt for noen måneder siden. De ble tatt mens jeg hadde det vondt inne i meg, de ble tatt mens kroppen ble herjet av angst. Jeg valgte å ta bilder av det fordi jeg liker å uttrykke meg, det gir meg ro og fred. Fingeren, eller fuck you- tegnet som det kalles, det kan hende det er stygt, fælt, men det beskriver så godt hvor mye jeg hater vonde følelser, vonde tanker, ondskap, skam… alt som er vanskelig. 

Jeg er pastor. Og fingeren passer seg kanskje ikke for en pastor, allikevel så holder jeg den oppe for å vise at tross alt vondt jeg har inne i meg så velger jeg å stole på at Gud er der for meg, og at uansett hvordan jeg har det akkurat nå så kommer jeg til å få det bedre en annen dag. Fingeren passer seg kanskje ikke, men la meg gjør noe helt klart- jeg verken banner eller viser fingeren mens andre er til stede, bortsett fra mannen kanskje da… Dette er ikke noe jeg flyr rundt og gjør, men det skjer i de rommene hvor jeg er alene, de gangene noe river hardt i meg og jeg føler meg forlatt. 

Det skjer når jeg ikke vet hvordan jeg ellers skal få uttrykt smerten i hjertet. 

Det skjer når jeg er desperat etter å føle meg hel. 

Noen dømmer meg kanskje, noen mener det er veldig upassende, og kanskje er det det. JA! 

Kanskje er det upassende. MEN DET ER IKKE DET SOM ER POENGET!!!!

POENGET ER HELLER IKKE AT VI KAN GJØRE HVA VI VIL BARE FORDI VI KAN!!!

POENGET ER AT GUD TAR IMOT MEG AKKURAT SOM JEG ER, I ALL MIN SVAKHET.

Selv om jeg føler meg liten, ynkelig, stygg, teit. Uansett hvor svak og liten jeg er så kan jeg reise meg opp igjen fordi Gud tar meg imot. Hans nåde er nok for meg, hans kjærlighet er nok for meg. Mitt liv. Ditt liv. Det er verdifullt og kan brukes til noe godt, det kan brukes til å trøste noen, det kan brukes til glede noen, det kan brukes til å hjelpe noen, 

men bare hvis jeg møter mennesker med et ønske om å forstå, med et ønske om å lege sår. 

Da jeg fødte min førstefødte var det en ting som lindret smertene mer enn noe annet, og det var kaldt vann. Jeg skrek på jordmødrene at de måtte putte kaldt vann, du vet, der barnet kommer ut, og det var den beste lindringen. En fødsel kan være brutal, ekkel, lang og vanskelig, men det hjelper ikke å si; ta deg sammen, få ut ungen, vask deg, bli ren- du er så sliten, du skriker, du jamrer, du klarer ikke å bry deg om hva de andre rundt mener, og alt som kan gjøre en forskjell er gode rolige ord, og en kald klut. 

Mildhet, godhet. 

Mildhet, godhet.

Mildhet, godhet. 

Er poenget klart? Eller må jeg forklare det en gang til? 

Vi blogges!

– Guro <3 

#blogg #angst #onsdag #gud #tro #godhet #fødsel

Hvorfor? 

Hvorfor er du så bastant? Så sikker på din sak? 

Er det fordi du er redd? Er det fordi du hater å ta feil? 

Hvorfor ser du alltid andre sine feil, men ikke dine egne? 

Er det fordi du er redd? 

Redd for å se hvem du er, hva du er? Redd for å grave opp hemmelige tanker og følelser? Redd for å bli avkledd, være naken? 

Er du redd for å være naken? Sårbar. 

Hva vil folk tenke hvis de kan se hvem du egentlig er? Hvilke tanker og fristelser bærer du på? Hvorfor bærer du på dem? Hva gjør de med deg? Føles det rart? Å være en hykler? 

Er du en hykler? Vet du ikke? Lurer du? 

Hvordan kan jeg stole på deg? Jeg vet jo aldri om du er ærlig.

Hva skal jeg tenke om deg? Jeg velger å tenke “hvorfor?”

Hvorfor er du deg? Hvorfor gjør du som du gjør? Hvorfor sier du det du sier? Hvorfor? 

 

Hvem snakker jeg om? 

Meg selv? Deg? Noen andre? 

Vi mennesker gjør de rareste ting. Noen ganger blir vi sinte og viser finger’n, eller ikke alle, men noen. Andre blir sinte og undertrykker det- setter på et smil, eller ikke alle, men noen. 

Noen blir sinte, og begynner å le, eller gråte, eller – ikke alle, men noen. 

Pastoren, mennesket Guro, blir noen ganger lei seg, noen ganger sint, noen ganger glad, noen ganger forbannet, noen ganger undertrykker hun følelsene sine, noen ganger er hun falsk, noen ganger er hun ærlig, noen ganger vil hun leve, andre ganger vil hun bare være borte. Mennesket Guro banner noen ganger (det er tydeligvis en big deal- husk det er forskjell på å banne av sinne og å missbruke Guds navn- just sayin).

Mennesket Guro gråter noen gang, fordi hun er trist, føler seg liten, skamfull, stygg. Mennesket Guro ler noen ganger fordi barna hennes er så fine, fordi mannen hennes er morsom, fordi hun føler boblende glede. 

Mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Mennesket Guro lurer på hvorfor. 

Hvorfor du gjør som du gjør, sier det du sier, mener det du mener. 

Mennesket Guro ønsker at kirka skal være fin, et sted der du kan komme og bare være deg. 

Mennesket Guro ønsker bare å kunne være

uten

fasade.

Mennesket Guro hater fasaden, men er redd. 

Redd for å si noe feil. 

Men hun innrømmer; hun liker å sjokkere. Bare ikke for mye. 

For mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Vi blogges! 

– Guro <3

Jeg har ikke så mange ord i dag. 

Bare dette. 

Jeg er kvinne. Jeg vet ikke hvordan det er å være mann. 

Akkurat nå, i kirka mi, føles det ut som om vi er to forskjellige raser. Og det. Det er trist.

– Guro 

 

Det er en ny tid.

En tid for Influencers, men som med alt som er nytt, er det også mange grøfter man skal ramle i før man finner en god måte å gjøre ting på.

Nå er det mammabloggere som blir dratt litt i ørene. Barn blir brukt for å tjene penger, urealistiske babyshowers, dyre barneklær- rene barneklær, ryddige hjem med designermøbler, designerklær, jeg vet ikke, designerleker…

Å ha penger, å være en influencer, virker som et utrolig spennende yrke, men det virker til å være litt vanskelig også, fordi det er så mange gråsoner. Man utleverer seg selv, gjør seg selv sårbar, forteller om livet sitt, men kanskje ikke alt. Viser frem en side, men ikke alt. Reklamerer for noe og får betalt, men ville kanskje ikke brukt produktet i utgangspunktet om man ikke fikk betalt.

En gråsone når det kommer til moral og ærlighet.

For hva er greit? Og hva er ikke greit? Hvor langt kan man gå for å tjene penger? Hvor skal man sette sin grense?

Er du en influencer og tjener penger på det så har du ikke bare et ansvar ovenfor deg selv og din egen samvittighet, men også et ansvar ovenfor alle andre du ønsker å påvirke.

Influencer ja… Det virker så… glamorøst av og til- hvertfall hvis man titter på de som er på toppen.

Som sagt, det virker spennende, men om jeg en gang blir en «Influencer», så… vil jeg være litt annerledes. Prøve å bruke det litt annerledes –

det finnes så mange muligheter.

Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg. Se hva som er «in» og hva som lønner seg å satse på om ti år.

Hva kommer min datter til å bli påvirket av- hvem kommer til å påvirke henne.

Ai.

Det er best jeg er til stede.

Vi blogges!

– Guro <3

#influencer #blogg

Hellu dere! 

De to ukene som nå har vært har virkelig tært på en stakkars kropp. Jeg bestemte meg derfor for å ta noen skikkelig rolige dager, og selv om jeg våknet med skallebank i dag så tror jeg, håper jeg, at migrene raiden er over for denne gang. 

Heldigvis skal jeg en tur innom legen i morgen, det var snakk om å prøve noen blodtrykksmedisiner for å forebygge migreneanfall sist jeg var der, så jeg krysser fingrene og håper virkelig at det kan være en god løsning. 

Ja, som sagt så har denne uken gått med til å slappe av, hvile, være med barna, ta litt bilder, titte på Modern Family, bare kos egentlig <3 

Også rydding da. Kjære vene så mye rot det blir av å ha unger. Jeg rydder litt på kvelden, tar litt oppvask, legger klær til vask (det er mannen som vasker klær her i huset forresten ;)), men allikevel så ser det like bomba ut neste dag. 

Og det er ikke bare barna som roter heller, den søte katten vår har også en tendens til å bite opp saker, rive ned litt klesvask og søle ut vann fra vannskåla. Ai.. What to do? 

Smile. 

Yes, smile. 

Noe annet kommer bare til å gjøre meg gal. Så…

Vi blogges!

– Guro <3 

Heisann! 

Husker dere innlegget jeg skrev for noen uker siden der jeg skrev at jeg har tatt noen avgjørelser, eller “vendinger”? Den ene handlet om mål og retning på bloggen, og den andre fortalte jeg rett og slett ikke om. Vel, her kommer det. 

Jeg sluttet hos psykologen. 

Jepp. Det er det den andre “vendingen” handler om.

I høst begynte jeg hos ny psykolog fordi min forrige byttet jobb. Jeg begynte på noe som kalles psykoanalyse, det er en veldig intensiv behandling, du har en 45 minutters time 4 ganger i uken. Selve timene var bra, og jeg hadde god utbytte av det, men reiseveien ble alt for lang. 45 minutter med bil en vei, 45 minutter psykoanalyse og 45 minutter hjem igjen, det tok for mye av dagen og gjorde meg mer sliten enn det burde. Jeg bestemte meg derfor å slutte med de timene og har heller bestemt meg for å ta rolige dager hjemme. Det er liksom ikke så mye som skal til før man… ja, får for lite med energi, og det takler ikke denne kroppen noe særlig. 

Men, jeg har fått mulighet til å drive med noe annet da, en annen form for “terapi”. Nemlig hest. 

Her for litt siden fikk jeg en hyggelig melding med et tilbud om å få komme og drive med hest om jeg ville, rett og slett for “terapiens” skyld, bare stelle med hest, ordne i stallen og slikt. Jeg ble så glad for tilbudet for jeg hadde gått rundt og tenkt på at jeg savnet litt hest og stall. I dag tok jeg en tur innom gården, de som driver den er også gamle familievenner, og det var så koselig. Jeg og søsknene mine har vært her mye iløpet av oppveksten, her har jeg lært å ri, stelle hest og mye mer, ahh.. gode minner 🙂 

Anyways. Hester er jo så nydelige dyr. Da jeg var yngre var det å drive med hest en trøst, de var liksom en helt spesiell venn, og det var noe jeg følte jeg mestret. 

Jeg red vel aktivt frem til jeg var 15, etter det dabbet det litt av, men å drive med hest betyr ikke bare ridning for min del. Å drive med hest handler om å stelle, fòre, møkke, snakke.. ja, ta vare på. Det handler om så mye mer enn bare å ri liksom. 

Jeg gleder meg til å fortsette å være sammen med og rundt slike flotte dyr. Hest har en spesiell plass i hjertet mitt <3 

Har du drevet med hest? 

Legg gjerne igjen en kommentar om du har.

Vi blogges! 

– Guro <3

#hest #bilder #blogg

but I think…

I think, and I hope it soon will be over. 

Hate migraines.

Har du noen tips mot å få en slutt på migrene? 

– Guro <3

Det må være slik det føles å være hangover. 

Jeg er på vei ned i låven for å hente ved. Hode er tungt, det brenner liksom etter å ha tatt en god dose med migrenetabletter. Av en eller annen grunn blir hele kroppen øm av de tablettene, det er en rar følelse. 

Tung i hodet, blir fort varm, men hente ved, det skal jeg. 

Vandrer ut i mørket og tenker at jeg hadde vært en super flink sniker, spion, en einstøing som vandrer uredd i mørket, en som er usynlig, men som også er viktig, en viktig person ingen vet om. 

Ja, jeg er 25 år og drømmer meg bort i slike tanker. 

Er det … litt rart? Dagdrømmer du slik? 

Jeg dagdrømte mye før, da jeg var yngre, jeg antar jeg aldri har stoppet med det. 

Dagdrømme. Vandre inn i sin egen lille verden, se for seg seg ting som aldri kommer til å skje, men som allikevel føles ut som noe som kunne skjedd akkurat meg. 

Dagdrømme om alt mulig rart. Å være en helt annen en, å oppleve noe fint, noe trist. Dagdrømme. 

Jeg dagdrømte mye før, for å komme meg vekk fra vonde ting, mest skole, ensomhet. 

Nå dagdrømmer jeg når jeg er sliten, når jeg har migrene, da glemmer jeg nesten at jeg har vondt. 

Jeg liker å dagdrømme, så lenge jeg er mer fornøyd med virkeligheten. 

Hvis drømmene er bedre enn virkeligheten. 

Da

blir jeg trist. 

Jeg er redd. 

Redd for å blogge. Redd for å si noe feil, redd for å trå noen på tærne, redd for at mennesker skal missforstå, redd for at folk skal tro noe om meg som ikke er sant. 

Redd. Redd for å finne ut ting om meg selv som jeg ikke liker. Jeg er en perfeksjonist når det kommer til min egen karakter, den jeg ønsker å være. 

Jeg er redd for å slutte å blogge, for endelig har jeg funnet min stemme. 

Jeg er redd for å bli cocky. 

Redd for mye. Redd for at jeg skal virke som en show off, hahahahaha! Oh the irony, jeg føler meg ofte så … usynlig og svak og liten. 

Redd. 

Jeg er lei av å være redd, men jeg er kanskje enda mer redd for å ikke være redd. Fordi jeg er enda reddere for å gjøre noe feil, da er det bedre å være redd så jeg alltid har noe å lene meg på om noen skulle konfrontere meg. Redsel er noe jeg kan skylde på, det holder meg litt tilbake. 

Men noe inne i meg lengter etter å være helt fri. Kanskje litt for fri. 

Jeg vet ikke. 

Slutt.

Å være.

Redd. 

Guro.

Det er navnet mitt. 

 

#bilder #blogg #høst #filosofi #identitet 

Det er så fint å ha dere hjemme igjen. Så fint å klemme dere, titte på at dere leker.

Dere er så fine.

Mamma og pappa er så stolte og glad i dere.

Mamma er over kneika for denne gang. Ja, nå kan jeg være mamma igjen.

DET er en lettelse.

I dag, etter kirken. Da klarte jeg å finne roen.

Til alle mammaer.

Vi er flinke. Du er flink, og de du bærer i hjertet trenger akkurat deg!

Vi blogges!

– Guro <3

En mann mumler for seg selv. Han holder et eller annet i hånden sin. «Sikkert en sånn skje man varmer opp stoff på», tenker jeg.

Fyren ser gammel ut, grått hår, dratt i ansiktet, rynker, seksti, sytti kanskje. Han virker halv gal, litt manisk. Han fortsetter å mumle.

Det ser ut som at han kommer fra Midtøsten et sted. Hvorfor kom han til Norge? Hvordan kom han seg hit? Når kom han? Har han familie? Har han et sted å bo?

Han mumler fortsatt. Holder denne tingen i hånden. Han har på seg kordfløyels bukser, brune, slike farfaren min pleide å ha på seg.

Han vet tydeligvis ikke hva han skal gjøre med denne tingen han holder i hånden sin. Han legger den ned på bakken, mumler, og går videre. Krysser veien. På bakken ligger en plastikknøkkel. Ingen skje man varmer opp stoff på.

En plastikknøkkel.

Han vandrer videre oppover gaten, målrettet.

Jeg lurer på hvor han skal.

Jeg lurer på hvorfor han mumler.

 

Vi blogges! 

– Guro <3

#samfunn #blogg