Mucho gøy

Jul. 

Jeg er trøtt i dag. Skikkelig! 

Gårsdagen var supergøy, men også superstress. jeg kjørte mye, dro hit og dit, var sosial, julebord – mucho gøy! og kom sent hjem. 

Barna har omgangssyken, mannen har forkjølelse/ influensa, og jeg gjør alt jeg kan for å holde hodet og motet oppe. Jeg tåler virkelig ikke å få for lite søvn, det er heeeelt crazy hvor messed up jeg blir i hodet. 

Anyways, bloggen… den går tilbake til Guro modus. 

Bare Guro.

Det er akkurat som om jeg kler på meg alle andre menneskers tanker om meg, eller som jeg tror de har om meg, også blir det plutselig tungt å være Guro, da er det bare en ting å gjøre, kle av seg tankene og “finne” tilbake til… bare Guro. 

Bare Guro. 

Ja, nei. Hvordan har du det i dag? 

Vi blogges! 

– Guro <3 

 

bare Guro er bra nok

drukne angsten. 

med tv, med sosiale medier.

hjertet rugger,

frem og tilbake. 

men det går bra. 

jeg har det bra. jeg koser meg.

selv om.

Jeg har lest flere saker om selvmord de siste dagene, mest fordi NRK (nettavisen) har hatt fokus på det. Det vekker vonde følelser og minner, tristhet. Jeg blir lei meg fordi jeg en gang ikke ønsket å leve, det fyller meg fortsatt med litt skam, og frykt… for tenk om. Tenk om det hadde skjedd, tenk på de rundt meg… der og da trodde jeg at det ville være bra for dem, de ville slippe å bekymre seg for meg hele tiden, et problem mindre. 

Det er slik man tenker når man er så dårlig. Man føler seg som intet, bare tanken på å leve gjør enn utmattet. Man føler man ikke har noe verdi, ingenting. Alt. Jeg mener ALT er tomt. Føles tomt. 

Slik har jeg det ikke lenger. 

Og tanken på det får meg til å gråte. Jeg klarer, uten å føle meg helt tom, å ha barna alene når mannen jobber kveld. Jeg klarer å smile, tenke klart, glede meg over den lille familien. Jeg tillater meg selv å være… bra nok. 

bare Guro.

bare Guro er bra nok. 

Og jeg elsker å leve, puste, ta bilder, se barna mine vokse- gå- leke- smile- prate- synge- være morsomme, jeg elsker å prate med mannen, elsker den lille familien vi har skapt sammen. 

Jeg elsker å jobbe, jeg elsker at jeg har en så stor familie, flotte søstre, flotte foreldre. 

Når man lærer å elske seg selv er det så mye letter å elske alt annet, alle andre. 

Faktisk… jeg elsket ikke Gud (ja, jeg er kristen og høres kanskje bittelitt gal ut når jeg skriver dette, men .. ja… deal with it)… Hvor var jeg? Jo, jeg elsket ikke Gud før jeg lærte å elske meg selv, er ikke det litt rart? Eller fint? 

Jo, fint. Det er ordet.

fint.

Vi blogges! 

– Guro <3 

Du har reddet livet mitt.

Jeg sitter i sofaen. Litt tilfrosset. Litt trøtt. Har stoppet litt opp igjen, etter å ha hatt en god uke med mye energi og livsgnist. I dag er det tomt, men fullt. 

Jeg leste en artikkel på NRK i går. Den handlet om en som ble sviktet av helsevesenet, han endte opp med å ta livet sitt. Trist. Han var tvangsinnlagt, men klarte fortsatt å ta livet sitt, selv om han ble overvåket hver time. 

Hva er det som får et menneske til å gå så lang? Så langt at man ikke ønsker å leve lenger? 

Vel, jeg har selv vært der. Med tiden så blir det fjernere, jeg distanseres fra det, men jeg har vært der, i et totalt mørke, uten noe ønske om å leve lenger. Ikke et spor av livsgnist. 

Ingenting. 

Å ha smerte på innsiden, i sjelen, det gjør så vondt. Det kan ikke beskrives. Det er stille, men kaos, mørkt, ikke lys, en endeløs følelse av desperasjon.

Vondt. Det gjør bare så intenst vondt. 

Jeg ble skrevet ut av psykiatrien, jeg fikk med meg tingene mine, i en av posene var mobilen min, skjermen var knust. 

“Hvorfor er den knust?”, spurte jeg. 

“Husker du ikke? Du knuste skjermen for å kutte deg med glasset.”

Jeg husker det ikke, men jeg har et arr på det ene håndleddet. Det er ikke stort, det synes knapt, men det er et arr. Så mørkt kan det være, selv om man har venner, familie, nydelige barn, en god jobb, så mørkt kan det likevel være. 

Aldri før, eller siden, har jeg hatt det så vondt, så intense smerter. Og jeg tror, og håper, jeg aldri havner der igjen. Det er over to år siden nå. 

Jeg var heldig. Jeg hadde et helsepersonell som tok vare på meg, jeg hadde tilsyn 24/7, jeg fikk all den hjelpen jeg trengte. Jeg møtte på noen kålhoder, men de fleste var dyktige og greie. 

Jeg hadde ikke vært her i dag om ikke helsevesenet i Norge hadde vært så bra. 

Da kan man bare si takk. 

Noen ganger svikter helsevesenet, noen ganger ikke. Vi må bare huske å ikke dra alle over en kam, helsevesenet består av mennesker, personer, noen er dyktige, flinke og gode. Noen er kanskje ikke like dyktige, noen ganger feiler man. Jeg blir lei meg når jeg leser om mannen som tok livet sitt, for han kunne kanskje vært her i dag om ting hadde blitt gjort riktig. Det er trist. En var uheldig, en annen heldig. 

Allikevel så ønsker jeg å komme med en takk i dag, til deg som jobber  med folk som sliter med helsa. Takk for at du har valgt akkurat denne jobben, du kommer mest sannsynlig til å redde liv, enten du vet det, eller ikke. 

Flere har vært med på å redde mitt. 

Takk

– Guro <3 

#psykiskhelse #blogg #natur #foto #bilder #takk #tirsdag

Din dritt!!!!

Jeg visste det ville skje. Jeg visste det ville komme.

Så bare kom, din dritt! Bare kom, så skal jeg vise deg at ditt mørke, det skremmer meg ikke lenger.

Jeg ler når jeg møter «farer».

Din dritt klump- følelse- tanke – tilstand. Du er ikke mer enn møkk og skitt.

Din dritt, som gir meg klump i halsen, som gjør at jeg tviler på meg selv, som … ikke fører med seg noe godt.

Din dritt! Hva enn du er; angst, depresjon, vonde tanker, følelser.

Jeg blir sinna. Og lei meg, kroppen er sliten.

I morgen må jeg slappe helt av. Jeg har ikke noe dritt valg, i morgen jeg slappe av (punktum)

– Guro <3

Og der traff vi veggen litt…igjen

Hei dere! 

I dag har jeg truffet veggen litt. Det vil si, etter helgen og en sen kveld på mandag kom “endelig” den lille ned perioden som jeg egentlig alltid får etter å ha gjort litt mer enn jeg pleier. Det som er fint da er jo at jeg begynner å bli vant til det, jeg vet at jeg kommer til å “slite” litt i noen dager, eller kanskje til og med en uke eller to, men jeg kommer meg alltid opp igjen 🙂 

Men dere, jeg snakket jo om denne thanksgiving- tingen i gårsdagens innlegg, du kan lese det HER, og i dag begynner vi å rydde denne “Vevstua”. Jeg tar med meg kameraet og får tatt noen bilder så får dere med dere prosessen. 

Ja, og til slutt. Jeg kommer til å legge ut hvordan jeg redigerer bildene mine på Instagram via Instastoryen min i løpet av denne uka, om du har lyst til å få med deg dette kan du følge meg på @gme.93 

Oki! Vi blogges 🙂 

– Guro <3

Piller og thanksgiving

Hei dere! 

Da er det tirsdag, og  j e g  e r  t r ø t t! Mannen og jeg tittet litt på serier før vi la oss i går, mannen har for vane å sovne i fanget mitt (i senga), mens jeg duller han i håret, jeg titter ferdig episoden også sover vi begge to, det er liksom vår kveldsrutine. 

Men i går følte jeg meg veldig våken, noe jeg som regel ikke pleier. Så klokken elleve gikk det opp for meg at “Æsj!!!!! Jeg har glemt å ta sovepillene!”. Jeg travet ned på kjøkkenet og fikk tatt de tablettene, men det er håpløst å prøve å sove så jeg tittet litt til på serier slik at pillene ville få litt effekt. Klokken 0030 slukket jeg lyset. -.- 

Dette virker kanskje ikke så fryktelig sent for noe, men som småbarnsmamma er dette littegranne for sent. Heeeldigvis valgte ungene å sove til nesten syv i dag, heldigvis. 

Er det flere her inne som sliter med å sovne? Jeg pleide ikke å gjøre det, men etter at jeg ble deprimert fikk jeg piller for å roe ned tankekjør. Nå er jeg dessverre litt avhengig av dem for å kunne sove, men et lite pluss er jo at de er veldig kjekke å ha når jeg har migreneanfall, det betyr at jeg hvertfall får den søvnen jeg trenger inne mellom slagene. 

Men nok pillesnakk.  

Vi er jo nå snart i midten av November allerede, og i den anledningen inviterer hvert år mannen og jeg inn nærmeste familie til Thanksgiving. I år skal vi ha det nede i “vevstua” som vi kaller det, et rom nede i låven, og jeg gleder meg faktisk (ja, for det er ikke en selvfølge) til å dekorere, dekke på servise og ordne det lunt og koselig. 

Thanksgiving er jo egentlig en Amerikansk tradisjon, men vi har valgt å gjøre den til våres for å minne oss selv på hvor fint vi har det og hvor heldige vi er som har en stor og god familie rundt oss. Vi feirer dette med Cottage chees stek, kalkun (kanskje), poteter, grønnsaker og til dessert; gresskarpai! Namm!! 

Anyways, om viljen orker så kommer jeg til å dele med dere pyntingen, maten og stemningen. Det er alltid gøy å blogge om slike prosjekter, så jeg får bare være flink og ta med meg kameraet 😀 

Feirer du noe liknende forresten? Eller har en tradisjon i løpet av året hvor familien kommer sammen for å spise og kose seg? 

Ønsker deg en flott Tirsdag, så blogges vi! 

– Guro <3 

#høst #bilder #blogg #tirsdag

Derfor banner pastoren

Jeg er så trist og lei meg her jeg sitter. Jeg ønsker å skrive et innlegg som betyr noe. Jeg ønsker å skrive noe som gir lys og mening til deg som leser, men jeg kan ikke i dag. 

Jeg kom hjem kvart på elleve i går kveld, jeg spiste rømmegrøt, scrollet over internett, så tok jeg min daglige dose piller for å få sove godt- det er ikke sterke medisiner- en lav dose, men de bruker lang tid på å virke. Jeg sovnet ikke før halv to, det er alt for sent for meg. 

Jeg var på jobb i går. Hadde ikke noe angst. Men da jeg skulle hjem begynte hjertet å banke, uroen spredte seg i hele kroppen, lyder, farger og bevegelser ble mye tydeligere. 

“Jeg trenger pops”, tenkte jeg. 

Sitter på toget. Ikke noe strøm på mobilen. 

Dritt. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Jeg har fått høre, etter at jeg publiserte et av mine innlegg som heter “Når pastoren banner”, du kan lese det HER, at det passer seg da ikke for en pastor å banne. Om man ber Gud om hjelp så skal man da kunne klare å la vær å banne. 

La meg gjøre en ting klart: Jeg banner sjeldent, men når jeg gjør det, så er det en grunn for det. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Banning. Selvskading. Motløshet. Tafatthet. Sinne. Raseriutbrudd. Gråt. 

Det er smerte. Vond smerte i hjertet. Derfor. 

Så om pastoren, eller en i menigheten, eller en ikke- kristen, har det vondt, har smerte, da kan det komme ut på en måte andre ikke liker. Du ikke liker. Jeg ikke liker. Det kan være selvdestruktivt, det kan være sjokkerende, men alt handler om en indre smerte. 

Noe innvendig som krøller seg sammen, som ikke gir seg, som er der. Og det må få komme ut på en eller annen måte. Da må vi være rause.

Så hva er det du sier Guro? Er det greit å bare gjøre som man vil når man har det vondt? Bare gå bananas? 

Nei. Det er ikke greit å gjøre alt man vil, men har man det vondt så gjør man ting for å kunne overleve, og da er det IKKE på sin plass å irettesette, være streng. Da er det på sin plass å være raus. Vet du hva som skjer da? Da blir smerten litt mindre vond, man åpnes litt opp, og man ser kanskje til og med et glimt av Gud’s kjærlighet, og når man har sett et glimt av den, da ønsker man å se mere. 

Lengsel. Håp. Godhet. Raushet. Ærlighet. Liv.

Fasaden. Den trenger vi ikke. Vi behøver ikke å late som at vi er noe vi ikke er. Jeg er kristen, men sliter stadig med en skrall psyke, du er kanskje en ikke kristen, men sliter også med angst, eller depresjon. Kristen eller ikke kristen, mange sliter. Og man blir trøtt av å slite. Jeg blir trøtt og lei av det, og da blir jeg også fort lei fasaden. 

Dumme, teite fasaden. 

Jeg går av toget, og forter meg inn på Rema 1000. “Jeg blir feit, jeg blir feit, jeg blir feit”, sier jeg til meg selv om igjen og om igjen. Jeg har tenkt til å kjøpe pops, Cola Zero og rømmegrøt. “Slutt Guro, slutt, det går bra”, jeg prøver å roe meg selv ned. 

I bilen på vei hjem gråter jeg litt. Jeg griper hardt om rattet, lytter til musikk, tenker, tenker at i morgen må jeg avlyse to møter, i morgen må jeg være hjemme. Jeg må sove. Slappe av. Ikke stresse. Jeg er lei meg fordi jeg “svikter”, men dette er det riktige å gjøre akkurat nå. 

Jeg kommer hjem. Mannen sitter oppe. 

Jeg får trøst. Det er fint. Jeg er trist, men jeg har mannen. Han er raus. Jeg er heldig. 

Processed with VSCO with b1 preset

Ordene til Paulo Coelho er harde, men de kan også være så utrolig sanne. La oss sammen vise andre at kirken er et sted man kan lesse av byrdene sine, og man kan finne hvile. 

– Guro <3 

Det er mer enn bare en dårlig dag

Hallo alle sammen! 

Da er tirsdagen her, angsten er her- ai, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men knyting i magen, rask pust og puls og et ønske om å bare legge seg i fosterstilling er vel noe ala angst vil jeg tro. Det har liksom blitt så vanlig dette med angst, men hva annet skal man kalle det da? For det er mere enn å bare ha en dårlig dag. Det gjør vondere, det er vanskeligere og det føles bare…ja, bare vanskelig. 

Jeg ønsker å fungere. 

I det siste har jeg begynt med en ny ting på sånne dager, for ofte får man ikke gjort like mye og man føler seg… ja, ubrukelig. Vel, dette er det jeg gjør for å føle meg litt mer produktiv og lettere til sins. Jeg bestemmer meg for å for eksempel jobbe i 25 minutter – da setter jeg alarm på klokken så når de 25 minuttene har gått, ja, da kan jeg ta meg en pause. 

Etter pausen, som jeg selv bestemmer hvor lang er, setter jeg på klokken igjen, denne gangen rydder jeg kanskje litt hus. Når klokken ringer tar jeg meg igjen en pause. Det kan virke som om man ikke får gjort så mye med slike pauser og med “bare” 25 minutter med arbeid, men vet du, man får gjort overraskende mye. Å fokusere på en ting i 25 minutter er mye bedre, og mye mer effektivt, enn å for eksempel sitte å jobbe, så sitte litt på Facebook, så jobbe litt osv. 

Og i og med at du vet at nå skal du jobbe i 25 minutter, eller rydde i 25 minutter så vet du at du ikke kommer til å holde på hele dagen. Du vet at du snart kan sette deg ned igjen og slappe av, for angsten blir ikke borte- men du har hvertfall gjort litt nytte for deg.

Angst ja. 

Det finnes forskjellige typer angst, men fellestrekk er følelse av frykt eller sterkt ubehag. Angst kan være et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Kilde: psykiskhelse.no

Jeg vet ikke. 

Vel dere, resten av uken kommer til å gå til jobbing, sosiale medier, barn, mat og mann. Vi har sunn uke her i huset igjen, da blir det litt mer hjemmelaget mat, som betyr mere tid på kjøkkenet. ja.. 

Nei, jeg føler meg liten i dag dere. 

Hvordan har du det i dag? 

Vi blogges!

– Guro <3 

Dum. Teit. Føler jeg?

Jeg føler meg

Messed up.

Dum.

Skamfull.

Teit.

Jeg har ingen «grunn» til å føle det sånn.

Men jeg gjør nå det.

Er det greit å skrive det?

Er det greit å eksponere seg slikt?

Kommer barna mine til å bli påvirket av dette? En gang- i fremtiden?

Er jeg egoistisk!

Er jeg? Føler jeg?

Jeg. Jeg. Jeg.

Gud, jeg er redd.

Vi blogges!

– Guro <3

Et gammelt, men viktig innlegg

Hei dere!

Jeg tittet litt gjennom den andre bloggplatformen jeg byttet til i vinter, men som jeg senere «forlot» til fordel for denne bloggplattformen.

Uansett! Jeg så et innlegg der som jeg ønsker å dele igjen da… en forklaring alltid kan deles, flere ganger 🙂 so here we go:

Tenkte å prate litt alvor i dag, og kanskje forklare litt. Jeg har, som dere vet, skrevet blogg i et år snart og har i den perioden vokst som både menneske og skribent. Jeg har fått mange flotte og gode tilbakemeldinger, men også noen "bekymringsmeldinger" og kommentarer om at det jeg skriver kanskje er litt "drøyt" for noen. Da tenker jeg mest på innleggene om sex, Guds vilje og om pastoren som banner. Noen syes det er litt sjokkerende at en pastor banner- MEN det var faktisk ikke det som var det store poenget med innlegget.

Poenget var nemlig den at en pastor, eller en kristen, også kan bli så sint- eller ha det så vondt inne i seg at det ikke kan bli uttrykt på noen god måte. Poenget var, og er, at livet er aldri helt rosenrødt og flott. Poenget er at jeg tror at som pastor kan man få utrettet like mye om man er åpen og ærlig om sine "feil" og "mangler". Poenget er at man kan være et eksempel uten å måtte opprettholde en fasade.

Poenget er at.. å skjule de litt mørkere sidene ved seg selv kan være tungt og en belastning.

Poenget er at.. jeg synes det er godt å kunne dele om livet- både på godt og vondt.

Men det betyr ikke at jeg oppfordrer andre til å banne, ha sex i hytt og gevær eller mene som meg (det har jeg aldri gjort heller). Nei, jeg oppfordrer heller andre, deg, til å være åpen og ærlig- om du vil da. Det er ikke tvang, bare en litt oppfordring, eller utfordring.

Poenget er at det kan være veldig… befriende.

Vi blogges!

– Guro <3