Hva består livet av for tiden?

Tenking. Ja, masse tanker.

Tanker om fremtiden, tanker om nåtiden, tanker om hva jeg bør gjøre, ikke gjøre. Bare masse tanker.

Og det er så utrolig slitsomt med slikt tankekjør. Det stjeler energi, det stjeler fokus det stjeler tilstedeværelse, det er en ond spiral som jeg hver dag jobber for å komme meg ut av, men som holder meg godt fast.

Å slite med angst og depresjon er som å alltid være i krig mot seg selv. En evig kamp.

En kamp jeg ikke har lyst til å være en del av, men som jeg må være i fordi den finner sted i mitt hode, i min kropp.

Jeg skulle mye heller ha det slik som jeg har det i gode perioder.

Å ha energi og overskudd til barna, til mannen, til prosjekter, til jobb, til livet. Ha positive tanker om meg selv og det jeg får til, tenke mindre på mine «feil» og heller være stolt av det jeg klarer. Alle rundt meg har det bedre om jeg har det bra.

Så nå sitter jeg her da- hjemme en tirsdags formiddag-  og synes synd på meg selv, er litt fortvilet og føler på et virvar av følelser, føler at ting ikke går fremover, men litt bakover.

Allikevel så vet jeg at fremtiden vil bli bedre.

Det er en grunn til at jeg er i en liten dal nå, og det er fordi jeg har valgt å gjøre en forandring, og denne forandringen blir bra, men å gå for forandringen har gjort meg sliten og fått meg til å tenke… masse.

Jeg skal fortelle om denne forandringen, dette valget om en måned eller to, men for nå skal det fortsette å være en liten hemmelighet for offentligheten.

Jeg kan hvertfall si en ting og det er at jeg er spent og jeg gleder meg.

Hva består livet ditt av for tiden? 🙂

Vi blogges!

– Guro <3

Hei, og god tirsdag til deg som leser dette!

Er det ikke typisk at livet bare… ikke blir som mann har tenkt? Finnes det i det hele tatt et menneske som har levd et liv helt etter “planen”?

Neppe. Og det er der tankene mine er litt i dag. Den siste tiden har jeg tenkt mye på fremtiden,  fortiden, nåtiden. Jeg har tenkt på hvor jeg er i dag og hvor jeg ønsker å være om et år. Jeg tenker på familien min og at det er fantastisk hvor liten og fin den er. Ja, jeg elsker barna og mannen min <3

Samtidig så har livet skjedd, det ikke-planlagte livet. Jeg er nemlig igjen i en periode der angsten fort tar plassen til gleden. Kjipt, men sånn er det.

Processed with VSCO with a5 preset

Anyway, som jeg skrev i gårsdagens innlegg– jeg kjemper på, og selv om jeg aldri blir helt “optimal” i hue, så satser jeg på å få mer og mer kontroll på følelser og tanker. Når man sliter med angst og depresjon har man så lite energi til overs for de som er rundt en, som barn, venner, familie og kjæreste, det skaper enda mer tankekjør og dårlig samvittighet.

Processed with VSCO with preset

Oh well,  over til noe helt annet, jeg sitter nemlig og venter, endelig, på at dekkskifte på bilen skal bli ferdig. Jeg klarte å forsove meg til timen jeg bestilte på fredagen som var, jeg fikk utsatt timen i noen timer, og da jeg kom så hadde jeg bestilt dekk med feil dimensjoner, så derfor sitter jeg her, igjen, men denne gangen får jeg forhåpentligvis med meg bil med nye dekk. Bil er så kjipt- det er en ond nødvendighet, det koster penger, og… det koster penger… og det koster penger. Ai! Men, som sagt, det er nødvendig og jeg er så glad i bilen vi har nå, så jeg velger å ikke klage alt for mye.

Processed with VSCO with a5 preset

Håper dagen din forblir solrik og fin, og at du ikke har alt for mye biltrøbbel.

– Guro <3

Hei du.

I dag er en helt normal dag, men jeg liker ikke de normale dagene for tiden. I det siste så har de normale, vanlige dagene vært fylt med angst og depresjon.

Følelsen av å ikke være bra nok, ikke ha energi nok, ikke ha gjennomføringsevne, den er til tider altoppslukende og lammende. Også blir jeg litt redd, er det slik resten av livet mitt kommer til å være? Lengre perioder med depresjon og angst? Eller kan det blir “overvunnet”?

Jeg skal begynne å gå til psykolog igjen og håper at det kan hjelpe meg videre i min “mentale” reise, jeg er også i en prosess hvor jeg endrer karriereretning, mer om det en annen gang, og denne valpen, som jeg har snakket masse om, hvertfall tenkt masse på, er mest sannsynlig unnfanget og klar til å bli født i oktober- november. Altså, jeg har skaffet meg en hobby. Alt dette håper jeg at kan hjelpe meg videre i å bli mentalt friskere, slappe mer av og bare… sa jeg slappe mere av? ^^,

Men nok om det. Høsten er her og det betyr EN fin ting, nemlig herlige høst bilder, og her kommer en knipe av dem.

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

– Guro <3

Jul. 

Jeg er trøtt i dag. Skikkelig! 

Gårsdagen var supergøy, men også superstress. jeg kjørte mye, dro hit og dit, var sosial, julebord – mucho gøy! og kom sent hjem. 

Barna har omgangssyken, mannen har forkjølelse/ influensa, og jeg gjør alt jeg kan for å holde hodet og motet oppe. Jeg tåler virkelig ikke å få for lite søvn, det er heeeelt crazy hvor messed up jeg blir i hodet. 

Anyways, bloggen… den går tilbake til Guro modus. 

Bare Guro.

Det er akkurat som om jeg kler på meg alle andre menneskers tanker om meg, eller som jeg tror de har om meg, også blir det plutselig tungt å være Guro, da er det bare en ting å gjøre, kle av seg tankene og “finne” tilbake til… bare Guro. 

Bare Guro. 

Ja, nei. Hvordan har du det i dag? 

Vi blogges! 

– Guro <3 

 

drukne angsten. 

med tv, med sosiale medier.

hjertet rugger,

frem og tilbake. 

men det går bra. 

jeg har det bra. jeg koser meg.

selv om.

Jeg har lest flere saker om selvmord de siste dagene, mest fordi NRK (nettavisen) har hatt fokus på det. Det vekker vonde følelser og minner, tristhet. Jeg blir lei meg fordi jeg en gang ikke ønsket å leve, det fyller meg fortsatt med litt skam, og frykt… for tenk om. Tenk om det hadde skjedd, tenk på de rundt meg… der og da trodde jeg at det ville være bra for dem, de ville slippe å bekymre seg for meg hele tiden, et problem mindre. 

Det er slik man tenker når man er så dårlig. Man føler seg som intet, bare tanken på å leve gjør enn utmattet. Man føler man ikke har noe verdi, ingenting. Alt. Jeg mener ALT er tomt. Føles tomt. 

Slik har jeg det ikke lenger. 

Og tanken på det får meg til å gråte. Jeg klarer, uten å føle meg helt tom, å ha barna alene når mannen jobber kveld. Jeg klarer å smile, tenke klart, glede meg over den lille familien. Jeg tillater meg selv å være… bra nok. 

bare Guro.

bare Guro er bra nok. 

Og jeg elsker å leve, puste, ta bilder, se barna mine vokse- gå- leke- smile- prate- synge- være morsomme, jeg elsker å prate med mannen, elsker den lille familien vi har skapt sammen. 

Jeg elsker å jobbe, jeg elsker at jeg har en så stor familie, flotte søstre, flotte foreldre. 

Når man lærer å elske seg selv er det så mye letter å elske alt annet, alle andre. 

Faktisk… jeg elsket ikke Gud (ja, jeg er kristen og høres kanskje bittelitt gal ut når jeg skriver dette, men .. ja… deal with it)… Hvor var jeg? Jo, jeg elsket ikke Gud før jeg lærte å elske meg selv, er ikke det litt rart? Eller fint? 

Jo, fint. Det er ordet.

fint.

Vi blogges! 

– Guro <3 

Jeg sitter i sofaen. Litt tilfrosset. Litt trøtt. Har stoppet litt opp igjen, etter å ha hatt en god uke med mye energi og livsgnist. I dag er det tomt, men fullt. 

Jeg leste en artikkel på NRK i går. Den handlet om en som ble sviktet av helsevesenet, han endte opp med å ta livet sitt. Trist. Han var tvangsinnlagt, men klarte fortsatt å ta livet sitt, selv om han ble overvåket hver time. 

Hva er det som får et menneske til å gå så lang? Så langt at man ikke ønsker å leve lenger? 

Vel, jeg har selv vært der. Med tiden så blir det fjernere, jeg distanseres fra det, men jeg har vært der, i et totalt mørke, uten noe ønske om å leve lenger. Ikke et spor av livsgnist. 

Ingenting. 

Å ha smerte på innsiden, i sjelen, det gjør så vondt. Det kan ikke beskrives. Det er stille, men kaos, mørkt, ikke lys, en endeløs følelse av desperasjon.

Vondt. Det gjør bare så intenst vondt. 

Jeg ble skrevet ut av psykiatrien, jeg fikk med meg tingene mine, i en av posene var mobilen min, skjermen var knust. 

“Hvorfor er den knust?”, spurte jeg. 

“Husker du ikke? Du knuste skjermen for å kutte deg med glasset.”

Jeg husker det ikke, men jeg har et arr på det ene håndleddet. Det er ikke stort, det synes knapt, men det er et arr. Så mørkt kan det være, selv om man har venner, familie, nydelige barn, en god jobb, så mørkt kan det likevel være. 

Aldri før, eller siden, har jeg hatt det så vondt, så intense smerter. Og jeg tror, og håper, jeg aldri havner der igjen. Det er over to år siden nå. 

Jeg var heldig. Jeg hadde et helsepersonell som tok vare på meg, jeg hadde tilsyn 24/7, jeg fikk all den hjelpen jeg trengte. Jeg møtte på noen kålhoder, men de fleste var dyktige og greie. 

Jeg hadde ikke vært her i dag om ikke helsevesenet i Norge hadde vært så bra. 

Da kan man bare si takk. 

Noen ganger svikter helsevesenet, noen ganger ikke. Vi må bare huske å ikke dra alle over en kam, helsevesenet består av mennesker, personer, noen er dyktige, flinke og gode. Noen er kanskje ikke like dyktige, noen ganger feiler man. Jeg blir lei meg når jeg leser om mannen som tok livet sitt, for han kunne kanskje vært her i dag om ting hadde blitt gjort riktig. Det er trist. En var uheldig, en annen heldig. 

Allikevel så ønsker jeg å komme med en takk i dag, til deg som jobber  med folk som sliter med helsa. Takk for at du har valgt akkurat denne jobben, du kommer mest sannsynlig til å redde liv, enten du vet det, eller ikke. 

Flere har vært med på å redde mitt. 

Takk

– Guro <3 

#psykiskhelse #blogg #natur #foto #bilder #takk #tirsdag

Jeg visste det ville skje. Jeg visste det ville komme.

Så bare kom, din dritt! Bare kom, så skal jeg vise deg at ditt mørke, det skremmer meg ikke lenger.

Jeg ler når jeg møter «farer».

Din dritt klump- følelse- tanke – tilstand. Du er ikke mer enn møkk og skitt.

Din dritt, som gir meg klump i halsen, som gjør at jeg tviler på meg selv, som … ikke fører med seg noe godt.

Din dritt! Hva enn du er; angst, depresjon, vonde tanker, følelser.

Jeg blir sinna. Og lei meg, kroppen er sliten.

I morgen må jeg slappe helt av. Jeg har ikke noe dritt valg, i morgen jeg slappe av (punktum)

– Guro <3

Hei dere! 

I dag har jeg truffet veggen litt. Det vil si, etter helgen og en sen kveld på mandag kom “endelig” den lille ned perioden som jeg egentlig alltid får etter å ha gjort litt mer enn jeg pleier. Det som er fint da er jo at jeg begynner å bli vant til det, jeg vet at jeg kommer til å “slite” litt i noen dager, eller kanskje til og med en uke eller to, men jeg kommer meg alltid opp igjen 🙂 

Men dere, jeg snakket jo om denne thanksgiving- tingen i gårsdagens innlegg, du kan lese det HER, og i dag begynner vi å rydde denne “Vevstua”. Jeg tar med meg kameraet og får tatt noen bilder så får dere med dere prosessen. 

Ja, og til slutt. Jeg kommer til å legge ut hvordan jeg redigerer bildene mine på Instagram via Instastoryen min i løpet av denne uka, om du har lyst til å få med deg dette kan du følge meg på @gme.93 

Oki! Vi blogges 🙂 

– Guro <3

Hei dere! 

Da er det tirsdag, og  j e g  e r  t r ø t t! Mannen og jeg tittet litt på serier før vi la oss i går, mannen har for vane å sovne i fanget mitt (i senga), mens jeg duller han i håret, jeg titter ferdig episoden også sover vi begge to, det er liksom vår kveldsrutine. 

Men i går følte jeg meg veldig våken, noe jeg som regel ikke pleier. Så klokken elleve gikk det opp for meg at “Æsj!!!!! Jeg har glemt å ta sovepillene!”. Jeg travet ned på kjøkkenet og fikk tatt de tablettene, men det er håpløst å prøve å sove så jeg tittet litt til på serier slik at pillene ville få litt effekt. Klokken 0030 slukket jeg lyset. -.- 

Dette virker kanskje ikke så fryktelig sent for noe, men som småbarnsmamma er dette littegranne for sent. Heeeldigvis valgte ungene å sove til nesten syv i dag, heldigvis. 

Er det flere her inne som sliter med å sovne? Jeg pleide ikke å gjøre det, men etter at jeg ble deprimert fikk jeg piller for å roe ned tankekjør. Nå er jeg dessverre litt avhengig av dem for å kunne sove, men et lite pluss er jo at de er veldig kjekke å ha når jeg har migreneanfall, det betyr at jeg hvertfall får den søvnen jeg trenger inne mellom slagene. 

Men nok pillesnakk.  

Vi er jo nå snart i midten av November allerede, og i den anledningen inviterer hvert år mannen og jeg inn nærmeste familie til Thanksgiving. I år skal vi ha det nede i “vevstua” som vi kaller det, et rom nede i låven, og jeg gleder meg faktisk (ja, for det er ikke en selvfølge) til å dekorere, dekke på servise og ordne det lunt og koselig. 

Thanksgiving er jo egentlig en Amerikansk tradisjon, men vi har valgt å gjøre den til våres for å minne oss selv på hvor fint vi har det og hvor heldige vi er som har en stor og god familie rundt oss. Vi feirer dette med Cottage chees stek, kalkun (kanskje), poteter, grønnsaker og til dessert; gresskarpai! Namm!! 

Anyways, om viljen orker så kommer jeg til å dele med dere pyntingen, maten og stemningen. Det er alltid gøy å blogge om slike prosjekter, så jeg får bare være flink og ta med meg kameraet 😀 

Feirer du noe liknende forresten? Eller har en tradisjon i løpet av året hvor familien kommer sammen for å spise og kose seg? 

Ønsker deg en flott Tirsdag, så blogges vi! 

– Guro <3 

#høst #bilder #blogg #tirsdag

Jeg er så trist og lei meg her jeg sitter. Jeg ønsker å skrive et innlegg som betyr noe. Jeg ønsker å skrive noe som gir lys og mening til deg som leser, men jeg kan ikke i dag. 

Jeg kom hjem kvart på elleve i går kveld, jeg spiste rømmegrøt, scrollet over internett, så tok jeg min daglige dose piller for å få sove godt- det er ikke sterke medisiner- en lav dose, men de bruker lang tid på å virke. Jeg sovnet ikke før halv to, det er alt for sent for meg. 

Jeg var på jobb i går. Hadde ikke noe angst. Men da jeg skulle hjem begynte hjertet å banke, uroen spredte seg i hele kroppen, lyder, farger og bevegelser ble mye tydeligere. 

“Jeg trenger pops”, tenkte jeg. 

Sitter på toget. Ikke noe strøm på mobilen. 

Dritt. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Jeg har fått høre, etter at jeg publiserte et av mine innlegg som heter “Når pastoren banner”, du kan lese det HER, at det passer seg da ikke for en pastor å banne. Om man ber Gud om hjelp så skal man da kunne klare å la vær å banne. 

La meg gjøre en ting klart: Jeg banner sjeldent, men når jeg gjør det, så er det en grunn for det. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Banning. Selvskading. Motløshet. Tafatthet. Sinne. Raseriutbrudd. Gråt. 

Det er smerte. Vond smerte i hjertet. Derfor. 

Så om pastoren, eller en i menigheten, eller en ikke- kristen, har det vondt, har smerte, da kan det komme ut på en måte andre ikke liker. Du ikke liker. Jeg ikke liker. Det kan være selvdestruktivt, det kan være sjokkerende, men alt handler om en indre smerte. 

Noe innvendig som krøller seg sammen, som ikke gir seg, som er der. Og det må få komme ut på en eller annen måte. Da må vi være rause.

Så hva er det du sier Guro? Er det greit å bare gjøre som man vil når man har det vondt? Bare gå bananas? 

Nei. Det er ikke greit å gjøre alt man vil, men har man det vondt så gjør man ting for å kunne overleve, og da er det IKKE på sin plass å irettesette, være streng. Da er det på sin plass å være raus. Vet du hva som skjer da? Da blir smerten litt mindre vond, man åpnes litt opp, og man ser kanskje til og med et glimt av Gud’s kjærlighet, og når man har sett et glimt av den, da ønsker man å se mere. 

Lengsel. Håp. Godhet. Raushet. Ærlighet. Liv.

Fasaden. Den trenger vi ikke. Vi behøver ikke å late som at vi er noe vi ikke er. Jeg er kristen, men sliter stadig med en skrall psyke, du er kanskje en ikke kristen, men sliter også med angst, eller depresjon. Kristen eller ikke kristen, mange sliter. Og man blir trøtt av å slite. Jeg blir trøtt og lei av det, og da blir jeg også fort lei fasaden. 

Dumme, teite fasaden. 

Jeg går av toget, og forter meg inn på Rema 1000. “Jeg blir feit, jeg blir feit, jeg blir feit”, sier jeg til meg selv om igjen og om igjen. Jeg har tenkt til å kjøpe pops, Cola Zero og rømmegrøt. “Slutt Guro, slutt, det går bra”, jeg prøver å roe meg selv ned. 

I bilen på vei hjem gråter jeg litt. Jeg griper hardt om rattet, lytter til musikk, tenker, tenker at i morgen må jeg avlyse to møter, i morgen må jeg være hjemme. Jeg må sove. Slappe av. Ikke stresse. Jeg er lei meg fordi jeg “svikter”, men dette er det riktige å gjøre akkurat nå. 

Jeg kommer hjem. Mannen sitter oppe. 

Jeg får trøst. Det er fint. Jeg er trist, men jeg har mannen. Han er raus. Jeg er heldig. 

Processed with VSCO with b1 preset

Ordene til Paulo Coelho er harde, men de kan også være så utrolig sanne. La oss sammen vise andre at kirken er et sted man kan lesse av byrdene sine, og man kan finne hvile. 

– Guro <3