Guro, du burde…

Heisann dere! 

Håper mandagen har behandlet dere fint og at dere ikke er helt ødelagt etter helgen. Her har vi bare vært utrolig trøtte, Veslemor bestemte seg for å våkne klokka 0700 i dag, noe som er helt greit hadde det ikke vært for at vi la oss alt for seint. Oh well, jeg har i hvertfall veldig lite energi og kapasitet i dag så mannen har tatt med seg Veslefar på jobb, vi får håpe det går bra og at de koser seg, så får Veslemor og jeg finne på noe her hjemme.

Ellers så har jeg vært hos psykologen i dag, vi snakket en del om at jeg har alt for høye krav til meg selv, og jeg vet det jo, men allikevel lar jeg kravene få styre livet mitt. På gode dager klarer jeg liksom å være fornøyd med meg selv, men på dårlige dag… jahh.. da er det bare dårlig, jeg blir så selvkritisk og nådeløs mot meg selv. Guro, du burde rydde, Guro du burde ta vaska, Guro du burde pynte deg, Guro du burde ha mer energi, Guro….. DU BURDE. 

Jeg vet jo at dette ikke er sunt, men tankene sniker seg på og plutselig kommer jeg meg ikke ut av tankefengselet. Jeg er stuck, og kommer meg ikke ut av den mørke, dystre følelsen. Jeg har alltid snakket slik til meg selv, følt mindreverd, vært selvkritisk, tenkt at det er meg det er noe galt med. 

Ai. What to do? What to do? 

Jeg har ikke noe godt svar, helt ærlig. Det er noe dritt hele greia. Det eneste som hjelper litt er god mat for min del (det kan jo ikke være bra), også sjokomelk da.

Anyways, kanskje du har noen gode råd? Hvordan kommer du deg “opp” igjen når du er langt nede? Gi meg en Guro du burde “noe DU finner på”, så skal jeg prøve det og skrive om det her på bloggen 🙂 Kjente humøret steg litt igjen nå, så det er jo bra da.

Vi snakkes 🙂 

#mammalivet #mamma #blogg #Guro #tirsdag #slit #trøtt #psykiskhelse #ideer #kommentergjerne #råd

Slik ser mammabolledeigmagen min ut

God mandag alle sammen! 

Tenkte i dag å skrive om et tema som nesten er obligatorisk for mammmaer som blogger, nemlig bolledeigmagen. 

Hva er mitt forhold til bolledeigmagen? Jo først, jeg elsker den. Ikke min, men mamma sin. Da jeg var yngre var det å klemme mamma noe som bare var utrolig koselig, mamma var myk og god, varm og velkommen. Den var et bevis på at noe “ikke perfekt”, kan være så mye bedre enn “perfekt”. Det var trygghet å finne i en varm mammabolledeigmageklem (oi, langt ord der gitt). Trygghet, trøst og varme, var jeg lei meg og trengte noen å komme til så var mammabolledeigmagen det første stedet jeg ville gå til, haha, eller bare mamma da, men det var ekstra trykt fordi det var varmt, mykt og godt. 

Men hva er mitt forhold til min mammabolledeigmage? Nja, jeg elsker ikke den like mye, og det kan godt hende min mamma har det på akkurat samme måte som meg. Magen er slapp, den har strekkmerker og, ja, jeg synes rett og slett at den kunne vært flatere og mer markert (med muskler vel og merke, ikke bilringer). Etter min første graviditet hadde jeg veldig vanskelig for å akseptere kroppen min, alle strekkmerkene, og den slappe magen, synlige cellulitter på rumpa og etterhvert pupper som så ut som hamburgerbrød. Jeg syntes det var noe dritt.

Men hvordan forholder jeg meg til det nå? Vel, noe av det jeg jobbet med før denne andre fødselen var rett og slett det å være forberedt på at kroppen kanskje aldri blir den samme igjen, være komfortabel i min egen kropp, være komfortabel med at jeg ikke kommer meg inn i small igjen, komfortabel med at puppene ikke peker i samme retning lenger, være komfortabel med å være Guromedium og ikke Gurosmall. Har det funket? Nja… Til en viss grad, jeg er ikke helt i mål liksom, jeg hadde jugd hvis jeg hadde sagt at jeg er fornøyd med den jeg er i dag.

Allikevel, mammamagen er jo flott på sin egen måte, kanskje ikke estetisk, men emosjonelt og symbolsk så er den utrolig vakker og fin, en utrolig god bolledeig som smaker søtt og godt, og som gir en god følelse i magen. Ja, det er mitt forhold til bolledeigmagen. 

Hva er ditt forhold til den? Positiv eller negativ? Skriv gjerne en kommentar om det 🙂 

Ha en god mandag alle sammen! 

#blogg #mamma #mammalivet #mage #kropp #press #god #vakker #hverdag #kropspress #strekkmerker

Jeg vil gjerne følge deg!

Jeg vil gjerne følge DEG, om det er Facebook, Instagram, Snapchat eller blogg. Legg igjen din info og følg meg gjerne tilbake, men det er ikke et must. Jeg ønsker å bli bedre kjent med leserne mine og tenker dette er en fin måte å gjøre det på 🙂

Insta: gmedvardsen

Snap: gurothagreat

Facebook: https://www.facebook.com/pg/guroedvardsenblogg/posts/

Vi blogges! 🙂

#følg #instagram #blogg #søndag #info #les #helg

Deilig søndag og ukens planer: Harstad!

Hei, hei, og god søndag alle sammen!

Håper helga har vært god for dere alle, vi har hatt besøk av litt forskjellig og også feiret bursdag for mormor. I dag ender vi vel opp med en søndagstur til Sverige, også er vi vel klare for en ny uke i morgen.

Vi skal faktisk til Harstad på torsdag for å feire mormoren til mannen, så da har vi litt å gjøre denne uka med pakking og forberedelser 🙂 Da får jeg vel mulighet til å ta en del bilder også får vi håpe, selvom jeg ikke er helt sikker på hvor lyst det er der oppe nå.

Jaja, hva skal du gjøre i dag? Blir det en slapp eller effektiv søndag hos deg? 🙂

Legger også ved et par bilder, elsker effekten blackandwhite gir!

5 ting jeg har lært etter at jeg ble mamma

Tenkte det ville vært morsomt med noe litt annerledes på bloggen, so here we go! 🙂 5 ting jeg har lært etter at jeg ble mamma.

1. Tiden eksisterer ikke. Det er lørdag, og et sekund senere er det lørdag igjen. Hverdagen går så utrolig fort, det er lenge siden jeg har ventet på noe spennende og følt at tiden har stått stille.

2. Søvn er undervurdert. Åååhhh! Hvorfor sov jeg ikke mer før? Jeg hatet å legge meg da jeg var liten, nå.. nå er det nesten det eneste jeg kan tenke på om dagen. Sove, pute, dyne.. deilig <3

3. Hvordan jeg ser ut betyr virkelig ikke så fryktelig mye nå lenger så lenge jeg får gjort det minimumet av det som trengs i hverdagen. Jeg leverer Veslefar i barnehagen og handler mat med håret ut til alle kanter, eller klistret til hodet i en uryddig hestehale, slitte joggebukser og for små gensere så bolledeigmagen synes hver gang jeg strekker meg etter en matvare.

4. Jeg trenger bare børste håret en gang i uka. Seriøst! Jeg har nesten fått dreads opptil flere ganger før jeg har tenkt med meg selv at NÅ! Nå mååå jeg børste dette håret eller så knoter det seg sammen til en eneste stor, uløselig dott på bakhodet.

5. Bæsjen kan vente, for man får faktisk nesten ikke tid til å bæsje. Jepp, I am serious about this shit! Det er så mange ganger jeg har kjent at jeg egentlig trenger å gjøre mitt, men jeg har rett og slett ikke tid, så da kniper vi igjen til kanskje noen timer, eller en dag senere, da vi får tid til å sette oss på ramma. Og da sitter jeg hele 1 minutt ekstra bare for å ta en pust i bakken og lese Donald.

Hva har du lært etter at du ble mamma? 🙂 Hvilke små ting har endret seg i livet ditt?

#mamma #blogg #fakta #lærdom #lørdag #livet

Den gangen jeg spontanaborterte

Jeg husker så godt første gangen jeg ble gravid. Jeg testet pinne på pinne og svaret var helt klart, vi var gravide!! Vi var veldig glade og koste oss med den perioden, men allikevel så følte jeg at noe var galt, jeg husker jeg en dag sto og titte på meg selv i speilet også bare slo det meg at; jeg var ikke gravid. Jeg ble skikkelig trist, men bestemte meg for å skyve tanken vekk. Noen dager senere var det blod i trusa, jeg var ca. 9 uker på vei. Vi tenkte at det er jo helt vanlig, men vi var så klart også veldig urolige, vi bestemte oss for å vente en dag før vi eventuelt bestilte time hos gynekolog.

På den tiden bodde vi i England, og siden blødningen ikke gav seg ordnet jeg en privattime for å få sjekket, vi trøstet oss selv med at mest sannsynlig var en ufarlig blødning. Vi var så nervøse, vi måtte ta tog, og når vi kom til stedet hadde vi alt for god tid, jeg måtte egentlig sykt på do, men skulle prøve å ha full blære til timen. Uff, det var faktisk helt grusomt, jeg holdt på å tisse på meg flere ganger mens vi gikk og venta.

Vår tur kom og da damen som jobbet der begynte å sjekke så så jeg selv på skjermen at der var det ingenting. «Its nothing there?» spurte jeg, eller nesten konstanterte, det er ingenting der. Egget hadde mest sannsynlig begynt å utvikle seg, men så hadde det stoppet opp, kroppen hadde ikke funnet ut av det før nå. På vei tilbake ringt mannen min familiene våre og fortalte at det dessverre ikke var noe barnebarn på gang allikevel. Det var så vondt, jeg bare gråt og brydde meg ikke om at det var mennesker rundt oss, der vi satt på perrongen og ventet på toget. Det er rart at man kan bli glad i noe som ikke en gang var der, et lite frø, når alt skjer som det skal begynner hjerte å banke når man bare er 6 uker på vei, bare at i dette tilfelle var det ikke noe hjerte der.

Heldigvis ble jeg og mannen gravide igjen bare noen måneder senere, og da jeg var omtrent ni uker på vei, da klarte jeg ikke å leve i uvitenhet, så vi bestilte ultralydtime igjen og denne gangen lå det en liten bønne inne der, med et hjerte som slo, helt utrolig vakker. Det var Veslefar det, ja tenk at man kan bli glad i noe så lite, samtidig så fantastisk flott. Wow!

Og det er en av grunnene til at jeg er imot abort, det er et lite liv der så utrolig tidlig. Jeg vet at det finnes tilfeller der man vil gjøre «unntak», men det å ta abort fordi man ikke er klar for det eller man ikke har lyst på det, det synes jeg er nesten litt ubegripelig. Det er jo liv der så ufattelig tidlig… oi.. Kjenner jeg nesten begynner å gråte litt. Bare tenk på det, det lille knøttet i magen får alt den trenger fra moren sin, den er trygg og har det godt og varmt, de er helt avhengig av oss, mammaen deres. Også ønsker noen som faktisk gir liv til dette å kvitte seg med det, jeg vet at i noen tilfeller så er det kanskje det beste, men jeg tror også at mange har?. Ja, hvis jeg skal være ærlig, har tatt et feil valg.

Jeg vet ikke om det «var noe der», den første gangen jeg ble gravid, men jeg tillot meg selv å sørge over det som kunne ha blitt noe, jeg følte alltid at hvis det hadde vokst fram et liv så hadde det blitt en jente. Kanskje finner jeg ut av det en dag, kanskje ikke, uansett så eier det som var der en liten bit av hjertet mitt, og slik skal det få lov til å være.

#spontanabort #helse #foto #blogg #fredag #hverdag #livet #leve #antirosa

Når jeg skal si unnskyld

I dag var vi hos psykologen og fikk gråte litt, fikk ut litt følelser og jeg innså at jeg har veldig lett for å tro at følelser er blitt bearbeidet, men så ligger de der langt nede, gravd ned.

Det er vondt vet du, å kjenne på de triste følelsene og minnene. Siden det har gått så bra med Veslemor og vi har en utrolig flott kontakt, så ser jeg hva jeg mistet med Veslefar, og det gjør bare drit vondt i hjertet. Jeg er så glad i han, men da han var på Veslemor sin alder, da hadde jeg mer en nok med meg selv. Trist? Ja!

Men det eneste jeg kan gjøre er å bære han i hjertet mitt og være der for han nå. Og når han bli eldre prate om det og be om unnskyldning.

En dag.

I am fighting for you

I dag har jeg vært langt ned, langt nede i det møkkete, ekle fengselet. Ingen kontroll, og jeg har lurt på hvordan jeg skal komme meg opp igjen, jeg har ikke funnet svaret på det. Det som er så sykt er hvor obsessed jeg blir med et eller annet, jeg bare må flykte fra tankene eller så tar tankene over meg, og jeg havner på en måte i en boble.

Så idag prøvde jeg å starte en helt egen hjemmeside, med domene og hosting og hele pakka, jeg bare måtte. Jeg brukte flere timer, og penger, på å få det til, ironisk nok så faila det skikkelig, men jeg har ikke gitt opp, bare i dag.

Uansett, kaoset i hodet har gitt seg litt nå, og da klarer jeg å være i denne verden. Da klarer jeg å titte på Veslemor, og jeg tørr å føle, ta inn over meg hvor vakker, søt og utrolig nydelig hun er. Men kanskje det fineste er at jeg kan se hvor betatt og glad hun er i meg, akkurat nå er hun helt avhengig av meg og hun titter opp på meg med vakre mørkeblå øyne, hun smiler og det rører noe inne i meg, Jeg får tårer i øynene, og kjenner at jeg er takknemlig, og jeg kjenner at jeg ikke vil svikte henne eller Veslefar.

Jeg gjør mitt. Jeg går til psykolog, jeg spør om hjelp selv om jeg ikke liker det, jeg hviler selv om jeg heller vil gjøre masse, jeg.. så mye jeg.

Jeg tror at det jeg prøver å si er at livet er verdt å leve fordi jeg har en liten gutt og en liten jente som trenger meg. Jeg VIL være med dem, jeg vil være mammaen deres, jeg vil trøste dem, kjefte på dem, klemme dem, hjelpe dem og se de vokse. De er det mest verdifulle i livet mitt, og selv om jeg føler meg helt dritt i bøtta, så trenger de meg…

Sooo.. Guro is fighting on.. for a new day!

Forsvinner

Hva vil jeg?

Krølle meg sammen?

Gi opp?

Slutte å sloss?

Jeg blir sliten av å sloss.

Hvorfor er jeg i kamp?

Kaos.

En uforståelig konflikt for mange.

Men for meg er det veldig ekte, brutalt, vanskelig.

Det er viktig at jeg vinner. Jeg må vinne. Hvis ikke blir jeg borte.

Forsvinner.

#psykiskhelse #psykisklidelse #blogg #hverdag #livet #leve #dikt #tanke #refleksjon