“Jeg er best, jeg er råest, jeg klarer dette”- Guro Edvardsen

Heisann! 

Det er onsdag. Det er midt i uken allerede. Og idag tenkte jeg å dele et tips som faktisk har vært til god hjelp for meg opp igjennom årene. 

Da jeg studerte i England leste jeg en bok som kalles “Bli best med mental trening” av Erik Bertrand Larssen. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk tak i den, eller hvorfor jeg begynte å lese den, men det viste seg at jeg skulle ta med meg to ting fra boken som har hjulpet meg mye når jeg har måtte prestere enten på skole, eller nå, på jobb. 

Nummer 1. Skaff deg et mantra. Jeg har jo slitt mye med dårlig selvtillit og selvfølelse. Når jeg har følt meg nervøs eller veldig lite klar for oppgaver og presentasjoner, så sier jeg alltid til meg selv: “Jeg er best, jeg er råest, jeg klarer dette”. 

Det handler ikke om at jeg ønsker å være bedre enn alle andre, men jeg forteller meg selv at dette, ja det KAN jeg virkelig klare. Da går jeg inn i hva enn oppgave det skulle være med hodet litt høyere hevet, jeg har gitt meg selv en klapp på ryggen, og føler at dette kan jeg takle. Og jeg ikke bare takler det, men jeg takler det BRA! 

Det beste er at det faktisk fungerer. Finn et mantra til deg selv og prøv da vel, eller kanskje du har et allerede? 🙂 

Nummer 2. Confidence is key, selvtillit- å virke selvsikker, drite i hva andre tenker om deg, det er noen ganger HELT nødvendig for å komme seg litt videre i livet. Jeg har sitti så fast i akkurat det selv, at… ja, jeg blir litt oppgitt av å tenke på det. Jeg var så styrt av hva jeg trodde andre mente at jeg ikke hadde en egen identitet nesten. 

Det var krise. 

Jeg sliter fortsatt med ting og tang, men det har virkelig hjulpet å noen ganger ta på seg klær man føler seg vell, ta en titt i speilet, i og si til seg selv “Confidence is key”! Jeg gjorde det faktisk på ledertreffet jeg var på for litt siden, angsten grep skikkelig tak i meg så da gikk jeg på hotellrommet og hadde en liten alvorsprat med meg selv. 

Det funket! 

Hva tror du? Ville det funket for deg å ha et slikt mantra? Å ha en holdning om at selvtillit, det trenger man, eller det må man fake seg til, av og… til? 

– Guro <3 

#selvtillit #høst #blogg #onsdag

Mennesket Guro viser finger’n

Hvorfor? 

Hvorfor er du så bastant? Så sikker på din sak? 

Er det fordi du er redd? Er det fordi du hater å ta feil? 

Hvorfor ser du alltid andre sine feil, men ikke dine egne? 

Er det fordi du er redd? 

Redd for å se hvem du er, hva du er? Redd for å grave opp hemmelige tanker og følelser? Redd for å bli avkledd, være naken? 

Er du redd for å være naken? Sårbar. 

Hva vil folk tenke hvis de kan se hvem du egentlig er? Hvilke tanker og fristelser bærer du på? Hvorfor bærer du på dem? Hva gjør de med deg? Føles det rart? Å være en hykler? 

Er du en hykler? Vet du ikke? Lurer du? 

Hvordan kan jeg stole på deg? Jeg vet jo aldri om du er ærlig.

Hva skal jeg tenke om deg? Jeg velger å tenke “hvorfor?”

Hvorfor er du deg? Hvorfor gjør du som du gjør? Hvorfor sier du det du sier? Hvorfor? 

 

Hvem snakker jeg om? 

Meg selv? Deg? Noen andre? 

Vi mennesker gjør de rareste ting. Noen ganger blir vi sinte og viser finger’n, eller ikke alle, men noen. Andre blir sinte og undertrykker det- setter på et smil, eller ikke alle, men noen. 

Noen blir sinte, og begynner å le, eller gråte, eller – ikke alle, men noen. 

Pastoren, mennesket Guro, blir noen ganger lei seg, noen ganger sint, noen ganger glad, noen ganger forbannet, noen ganger undertrykker hun følelsene sine, noen ganger er hun falsk, noen ganger er hun ærlig, noen ganger vil hun leve, andre ganger vil hun bare være borte. Mennesket Guro banner noen ganger (det er tydeligvis en big deal- husk det er forskjell på å banne av sinne og å missbruke Guds navn- just sayin).

Mennesket Guro gråter noen gang, fordi hun er trist, føler seg liten, skamfull, stygg. Mennesket Guro ler noen ganger fordi barna hennes er så fine, fordi mannen hennes er morsom, fordi hun føler boblende glede. 

Mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Mennesket Guro lurer på hvorfor. 

Hvorfor du gjør som du gjør, sier det du sier, mener det du mener. 

Mennesket Guro ønsker at kirka skal være fin, et sted der du kan komme og bare være deg. 

Mennesket Guro ønsker bare å kunne være

uten

fasade.

Mennesket Guro hater fasaden, men er redd. 

Redd for å si noe feil. 

Men hun innrømmer; hun liker å sjokkere. Bare ikke for mye. 

For mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Vi blogges! 

– Guro <3

En redd spion

Det må være slik det føles å være hangover. 

Jeg er på vei ned i låven for å hente ved. Hode er tungt, det brenner liksom etter å ha tatt en god dose med migrenetabletter. Av en eller annen grunn blir hele kroppen øm av de tablettene, det er en rar følelse. 

Tung i hodet, blir fort varm, men hente ved, det skal jeg. 

Vandrer ut i mørket og tenker at jeg hadde vært en super flink sniker, spion, en einstøing som vandrer uredd i mørket, en som er usynlig, men som også er viktig, en viktig person ingen vet om. 

Ja, jeg er 25 år og drømmer meg bort i slike tanker. 

Er det … litt rart? Dagdrømmer du slik? 

Jeg dagdrømte mye før, da jeg var yngre, jeg antar jeg aldri har stoppet med det. 

Dagdrømme. Vandre inn i sin egen lille verden, se for seg seg ting som aldri kommer til å skje, men som allikevel føles ut som noe som kunne skjedd akkurat meg. 

Dagdrømme om alt mulig rart. Å være en helt annen en, å oppleve noe fint, noe trist. Dagdrømme. 

Jeg dagdrømte mye før, for å komme meg vekk fra vonde ting, mest skole, ensomhet. 

Nå dagdrømmer jeg når jeg er sliten, når jeg har migrene, da glemmer jeg nesten at jeg har vondt. 

Jeg liker å dagdrømme, så lenge jeg er mer fornøyd med virkeligheten. 

Hvis drømmene er bedre enn virkeligheten. 

Da

blir jeg trist. 

Jeg er redd. 

Redd for å blogge. Redd for å si noe feil, redd for å trå noen på tærne, redd for at mennesker skal missforstå, redd for at folk skal tro noe om meg som ikke er sant. 

Redd. Redd for å finne ut ting om meg selv som jeg ikke liker. Jeg er en perfeksjonist når det kommer til min egen karakter, den jeg ønsker å være. 

Jeg er redd for å slutte å blogge, for endelig har jeg funnet min stemme. 

Jeg er redd for å bli cocky. 

Redd for mye. Redd for at jeg skal virke som en show off, hahahahaha! Oh the irony, jeg føler meg ofte så … usynlig og svak og liten. 

Redd. 

Jeg er lei av å være redd, men jeg er kanskje enda mer redd for å ikke være redd. Fordi jeg er enda reddere for å gjøre noe feil, da er det bedre å være redd så jeg alltid har noe å lene meg på om noen skulle konfrontere meg. Redsel er noe jeg kan skylde på, det holder meg litt tilbake. 

Men noe inne i meg lengter etter å være helt fri. Kanskje litt for fri. 

Jeg vet ikke. 

Slutt.

Å være.

Redd. 

Guro.

Det er navnet mitt. 

 

#bilder #blogg #høst #filosofi #identitet 

Et fritt valg

Hei dere!

Jeg føler meg så unaturlig fri i dag. Jeg er rolig, det er ikke noe stress i hjertet, i magen, i hode. Det er hvertfall roligere enn ellers. Jeg har fått jobbet litt, og spiser nå frokost mens jeg titter på Modern Family. Har jeg nevnt at jeg elsker slike feel- good serier? 😉

Og hjertet er rolig.

Det hele handler om et valg jeg tok i går, som jeg ikke har tenkt til å fortelle om enda, men det var fortsatt et valg. Jeg bestemte meg for noe, og avgjørelsen det å velge noe ut i fra egne tanker og følelser, uten andres innblanding, det kjentes, og kjennes veldig godt.

Lenge gikk jeg rundt uten en «kjerne», jeg visste ikke hva jeg ville, og jeg visste ikke hva som var mitt ønske og hva som var andres ønsker. Jeg var ofte usikker på meg selv og følte at andres meninger og tanker var viktigere og bedre enn mine.

Vel, i går tok jeg et valg, og det virker kanskje som om det var et stort valg, men sannheten er at det var det ikke. Det bare føltes så godt å være sikker i avgjørelsen, uten å ha tillatt meg selv å bli påvirket av andre.

Dette lille valget kommer jeg så klart til å dele med dere etter hvert, men jeg skal vente litt til før jeg gjør det. Kanskje over helgen?

Uansett, jeg digger å blogge igjen dere <3 Det føles godt å kunne skrive, ta bilder og dele mer av livet og tankene igjen. Noen har kanskje lagt merke til at det har vært litt stille i sommer og i våres, det har sine grunner, men nå er liksom flowen tilbake.

Så, hvordan føler du deg i dag? Har du en bra eller dårlig dag? Føler du deg fri?

– Guro <3

Hva gjør du i slike “moments”?

Jeg vil skrive. 

Fordi jeg har uro… jeg er uro. Noe sånt.

I ettermiddag har vi vært hjemme, den lille familien, vi har kost oss. Dudla litt runt, vi har lekt, spist, slått oss, vært glad, sinte, irritert, rolig, hyper. 

Og nå er vi bare rolig, for de to som har vært ansvarlig for det meste av følelsene, de har nå lagt seg. 

Så nå sitter vi helt stille i hver vår ende av sofaen og bare slapper av. 

Jeg føler meg så tom akkurat nå. Så stille oppe i hodet. 

En underliggende følelse av å ikke være helt tilfreds. En følelse av å tenke for mye på meg selv, bry meg for lite om alt annet rundt meg.

En underliggende følelse av trøtthet. Å føle seg strukket. 

Samtidig så føler jeg at vi, jeg, har det bra, her vi sitter og bare nyter litt stillhet. 

Vi er jo en familie. Og hvem skulle tro at familie, å stifte sin egen familie, skulle være så innholdsrikt, morsomt, vanskelig, og bare… herlig? 

Ja, jeg sitter på masse følelser for tiden og det er litt frustrerende. jeg er sikkert ikke alene om dette, men ja… har du det sånn noen ganger? Bare full av alt mulig av følelser, samtidig som du føler deg litt tom? 

Hva gjør du i slike “moments”? 

Vi blogges!

– Guro <3

 

Drømmer

Det finnes et sted ingen kan se.

Mine drømmer. De som kommer når vi sover.

Bare mine.

Hvorfor skal de være så hemmelige?

Så mystiske, pakket inn.

Hemmelige! Noen ganger lyse, noen ganger mørke… triste, glade, forvirrende, fengslende, forføreriske, forferdelige, umulige, kreative.

Eventyrlige. Jeg drar på eventyr hver natt, og kanskje husker jeg hva som skjedde neste morgen. Og kanskje ikke.

Sliten. Men nå venter neste eventyr.

God natt.

Vi blogges!

– Guro <3

Hemmelig

Hysj. 

En hemmelig følelse. 

En hemmelighet. 

Hysj. 

Jeg liker ikke dette. 

Vi har vel alle små hemmeligheter, små følelser og tanker som vi ikke ønsker at noen skal “se”, eller vite om. De ligger der og ulmer, og er som regel ikke noe problem, men av og til så dukker dette… teite opp og lager røre oppe i hodet. 

Men jeg begynner å forstå nå. Forstå hvor ting kommer fra, og hvor de bør gå. Dette abstrakte som bare jeg kjenner på, som ingen andre vet om. Det skal bort en gang, det må jobbes med, tygges på… og så en dag.. så skal det bort. 

Vekk. 

Du er nysgjerrig nå? Det hadde jeg vært, men jeg lar det ligge der. Ting kan deles, men ikke nå, ikke før jeg er førti kanskje. Så du får følge med, hvis jeg blogger når jeg er førti da, det vet vi jo ikke. 

Har du en hemmelighet du ikke ønsker at folk skal vite om? Men som du en dag kanskje ønsker å dele for å hjelpe andre? Eller noe sånt?

Vi blogges!

– Guro <3 

So much … blahh

Hei dere! 

Tiden bare.. ja dere vet alt det der… tiden går, livet flyr. 

Ungene har blitt lagt for deres daglige formiddagslur og jeg har litt tid til å skrive på denne bloggen. Det går i veldig rykk og napp her for tiden og slik kommer det nok til å være en stund frem over, men nå har jeg altså et lite tidsvindu til ro, fotografering og skriving. Så hva skal jeg skrive om.. tomhet, redsel, glede, humor, mammalivet, hobby, barna, mannen, huset, rotet, katten, oppussing, religion, tro. Blahh.. 

Nei da deler jeg noen bilder og skriver bare random hva som foregår oppe i hodet mitt. 

Jeg har klump i halens, men vet ikke hvorfor. 

Jeg stresser over jobb, men har egentlig ingen grunn til det.. tror jeg. 

Barna mine river meg i hjertet fordi de vokser way to fast!!! 

Mannen er kjekk. 

Katten er koselig. 

Det er digg å bo i eget hus. 

Jeg er stolt over bildene jeg tar. 

Bahh! I don’t know.. Hodet er så sykt tomt for tiden, det er så lite som skjer oppe i der. 

Vi blogges,

 Guro <3 

Følg meg gjerne på INSTAGRAM HER eller FACEBOOK HER!

Når det indre lammes

Og der! Plutselig slo følelsen ned i meg som et teit, dustete lyn.

BAM!

I det jeg skal ta pillene for kvelden, så bare.. fengsel.. vet ikke hva jeg skal gjøre.. det stopper opp.

Men det er ikke pillene, nei det er de tankene jeg hadde i det jeg skulle ta pillene.

Dette var det som foregikk oppe i hodet mitt:

«Jeg er sulten. Hva skal jeg spise? Det er ingenting jeg har lyst på her. Hmm.. Jeg kunne laget meg toast. Nhææ.. det er så usunt, og jeg har allerede skeia ut i dag.. næhh.. men jeg har lyst på toast. Men det tar tid å lage. Men jeg er sulten. Men..»

Ja, dette førte til at det snurpet seg til og jeg sitter nå her i sofaen, og halvveis lammet prøver å få meg til å lage toast.. eller noe.

Noen gang hatt det slik?

Vi blogges,

– Guro <3

Tomt kaos

I dag har jeg klump i magen. Den er større enn hva den har vært på lenge. Vet ikke helt hvorfor den er der, men det har vel litt med flytting, «syk» bil, lite søvn og slikt å gjøre.

Det er så teit. Så.. ødeleggende.

Gamle, vonde følelse som jeg håpet at jeg hadde sakt hade til bare dukker opp igjen. Du vet, slikt som skyldfølelse, selvfordømmelse og slikt. I dag er en tung dag- rett og slett.. men jeg vil ikke at det skal være slik, jeg vil at den skal være over i morgen. Jeg ønsker å føle meg som.. meg selv. For jeg vet jo hvordan jeg kan ha det, nemlig fint med meg selv!

Klumpen i magen.

Det er lenge siden jeg har følt den.

Jeg skal bevare roen, slappe av – i k k e stresse. VIL IKKE STRESSE!

Vil være rolig.

Rolig. Ikke borte, bare rolig.

Jeg liker ikke det tomme kaoset.

– Guro <3