Hvordan takle å leve? Hvordan takle grå dager? Hvordan takle glede? Hvordan takle ubeskrivelig pågangsmot og nye spennende ideer? Hvordan takle å stange i veggen gjentatte ganger i løpet av en dag? Hvordan takle å føle? Hvordan takle å feile? Hvordan takle den største frykt? Hvordan takle usikkerhet? Hvordan takle livet?

Livet handler ikke bare om de ytre omstendighetene; man blir født, vokser opp, får kanskje kjæreste, blir kanskje gift, får seg et barn eller to, blir eldre, har jobbet på samme sted i tjue år, plutselig er man grå og glemsk, rynkete. Et helt liv levd, oppsummert med noen få ord.

Processed with VSCO with a5 preset

Men hva om jeg fikk bo i ditt indre i alle disse årene? Hva ville jeg funnet da? Hva ville jeg sett? Hva ville jeg lært? Hva ville jeg forstått? Hvor mange indre konflikter, gleder, redsler, overraskelse, skuffelser, oppturer ville jeg vel ikke fått med meg?

En hel verden inne i akkurat deg. Jeg synes det er helt fantastisk og rart å tenke på, underlig og nesten litt magisk. Så mange liv.

Angst.

Jeg er redd for å dø.

Redd for å bare være støv, redd for å ikke leve livet til dets fulle. Redd for å ta feil valg. Redd for å ta alt for riktige valg. Redd. Et helt liv inne i meg, verden virker farlig og fengslende, for meg. Gjør jeg nok, er jeg nok, nok, god nok, bra nok. Æsj, har jeg ikke kommet lenger enda? Lurer jeg fortsatt på om jeg er bra nok?

Ja.

Det gjør jeg.

Så er det kanskje det livet mitt kommer til å handle om da; kunsten å være redd, men bare ikke for mye.

Guro <3

Hei! Hvordan har du det? Seiler du gjennom dagene og ukene og trives? Er du sliten? Er du trøtt? Er du glad? Jeg håper at uansett hvordan du har det så finner du tid til å ta en pust i bakken- det trenger vi alle av og til, noen mer enn andre.

Processed with VSCO with b5 preset

Jeg sitter her i stuen min, den er ryddig for en gangs skyld, i barnestolen ligger pus og sover, en fugl hakker i husveggen. Det er mandag og det er stille. Jeg lytter til klapringen jeg lager fra tastaturet. Det er en deilig stillhet. Jeg kan nesten, for en gangs skyld, si hei til meg selv. Hei Guro, hvordan har du det?

Ja, hvordan har jeg det? Nå er jeg sykemeldt, jeg anerkjenner at jeg trenger mer tid for å bli frisk og for å kunne fungere optimalt i hverdagen. Det tar tid, noen ganger så alt for lang tid, men hvis jeg ikke tar TIDEN til hjelp, så kommer det til å ta enda LENGER tid. Så ja, tid – det er noe jeg må forholde meg mye til… for tiden.

Processed with VSCO with b5 preset

Mitt oppe i all denne tiden får jeg av og til muligheten til å reflektere over livet, over situasjonen, over meningen med alt. Jeg har funnet ut av at jeg må dyrke en hobby, jeg har funnet ut av at jeg virkelig tror på Gud, at han er viktig for meg, jeg har funnet ut av at jeg er en mamma som elsker barna sine veldig høyt, men som veldig ofte ikke har energi nok til å være der for dem 100%, jeg har funnet ut av at det finnes mennesker i kirken min som noen ganger mener ting så sterkt at man føler Jesus blir tatt fra enn, jeg har funnet ut av at det er mye kaos i hodet som jeg ikke vet hvordan å bli kvitt, jeg har funnet ut av at selv om jeg er en mamma med lite energi så er jeg viktig for barna mine likevel, de trenger mammaen sin.

Jeg har funnet ut av mye, og jeg kommer stadig til å lære mer om meg selv om, om verden, om livet. Det er vel slik det er å være voksen, man finner ut av hvem man er, og man innser at alt er mer grått enn det er svart- hvitt. Og det er i gråsonene at man virkelig kan kjenne litt på livet, det å leve, det å være til. Det kjennes godt.

Processed with VSCO with b5 preset

I helgen valgte jeg å tre inn i en slik gråsone, der hvor jeg tidligere har sett svart- hvitt, valgte jeg nå å se litt grått, det var rart, fint, merkelig og hyggelig.

Og det gikk veldig bra.

– Guro <3

Hva består livet av for tiden?

Tenking. Ja, masse tanker.

Tanker om fremtiden, tanker om nåtiden, tanker om hva jeg bør gjøre, ikke gjøre. Bare masse tanker.

Og det er så utrolig slitsomt med slikt tankekjør. Det stjeler energi, det stjeler fokus det stjeler tilstedeværelse, det er en ond spiral som jeg hver dag jobber for å komme meg ut av, men som holder meg godt fast.

Å slite med angst og depresjon er som å alltid være i krig mot seg selv. En evig kamp.

En kamp jeg ikke har lyst til å være en del av, men som jeg må være i fordi den finner sted i mitt hode, i min kropp.

Jeg skulle mye heller ha det slik som jeg har det i gode perioder.

Å ha energi og overskudd til barna, til mannen, til prosjekter, til jobb, til livet. Ha positive tanker om meg selv og det jeg får til, tenke mindre på mine «feil» og heller være stolt av det jeg klarer. Alle rundt meg har det bedre om jeg har det bra.

Så nå sitter jeg her da- hjemme en tirsdags formiddag-  og synes synd på meg selv, er litt fortvilet og føler på et virvar av følelser, føler at ting ikke går fremover, men litt bakover.

Allikevel så vet jeg at fremtiden vil bli bedre.

Det er en grunn til at jeg er i en liten dal nå, og det er fordi jeg har valgt å gjøre en forandring, og denne forandringen blir bra, men å gå for forandringen har gjort meg sliten og fått meg til å tenke… masse.

Jeg skal fortelle om denne forandringen, dette valget om en måned eller to, men for nå skal det fortsette å være en liten hemmelighet for offentligheten.

Jeg kan hvertfall si en ting og det er at jeg er spent og jeg gleder meg.

Hva består livet ditt av for tiden? 🙂

Vi blogges!

– Guro <3

Heisann! 

Det er onsdag. Det er midt i uken allerede. Og idag tenkte jeg å dele et tips som faktisk har vært til god hjelp for meg opp igjennom årene. 

Da jeg studerte i England leste jeg en bok som kalles “Bli best med mental trening” av Erik Bertrand Larssen. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk tak i den, eller hvorfor jeg begynte å lese den, men det viste seg at jeg skulle ta med meg to ting fra boken som har hjulpet meg mye når jeg har måtte prestere enten på skole, eller nå, på jobb. 

Nummer 1. Skaff deg et mantra. Jeg har jo slitt mye med dårlig selvtillit og selvfølelse. Når jeg har følt meg nervøs eller veldig lite klar for oppgaver og presentasjoner, så sier jeg alltid til meg selv: “Jeg er best, jeg er råest, jeg klarer dette”. 

Det handler ikke om at jeg ønsker å være bedre enn alle andre, men jeg forteller meg selv at dette, ja det KAN jeg virkelig klare. Da går jeg inn i hva enn oppgave det skulle være med hodet litt høyere hevet, jeg har gitt meg selv en klapp på ryggen, og føler at dette kan jeg takle. Og jeg ikke bare takler det, men jeg takler det BRA! 

Det beste er at det faktisk fungerer. Finn et mantra til deg selv og prøv da vel, eller kanskje du har et allerede? 🙂 

Nummer 2. Confidence is key, selvtillit- å virke selvsikker, drite i hva andre tenker om deg, det er noen ganger HELT nødvendig for å komme seg litt videre i livet. Jeg har sitti så fast i akkurat det selv, at… ja, jeg blir litt oppgitt av å tenke på det. Jeg var så styrt av hva jeg trodde andre mente at jeg ikke hadde en egen identitet nesten. 

Det var krise. 

Jeg sliter fortsatt med ting og tang, men det har virkelig hjulpet å noen ganger ta på seg klær man føler seg vell, ta en titt i speilet, i og si til seg selv “Confidence is key”! Jeg gjorde det faktisk på ledertreffet jeg var på for litt siden, angsten grep skikkelig tak i meg så da gikk jeg på hotellrommet og hadde en liten alvorsprat med meg selv. 

Det funket! 

Hva tror du? Ville det funket for deg å ha et slikt mantra? Å ha en holdning om at selvtillit, det trenger man, eller det må man fake seg til, av og… til? 

– Guro <3 

#selvtillit #høst #blogg #onsdag

Hvorfor? 

Hvorfor er du så bastant? Så sikker på din sak? 

Er det fordi du er redd? Er det fordi du hater å ta feil? 

Hvorfor ser du alltid andre sine feil, men ikke dine egne? 

Er det fordi du er redd? 

Redd for å se hvem du er, hva du er? Redd for å grave opp hemmelige tanker og følelser? Redd for å bli avkledd, være naken? 

Er du redd for å være naken? Sårbar. 

Hva vil folk tenke hvis de kan se hvem du egentlig er? Hvilke tanker og fristelser bærer du på? Hvorfor bærer du på dem? Hva gjør de med deg? Føles det rart? Å være en hykler? 

Er du en hykler? Vet du ikke? Lurer du? 

Hvordan kan jeg stole på deg? Jeg vet jo aldri om du er ærlig.

Hva skal jeg tenke om deg? Jeg velger å tenke “hvorfor?”

Hvorfor er du deg? Hvorfor gjør du som du gjør? Hvorfor sier du det du sier? Hvorfor? 

 

Hvem snakker jeg om? 

Meg selv? Deg? Noen andre? 

Vi mennesker gjør de rareste ting. Noen ganger blir vi sinte og viser finger’n, eller ikke alle, men noen. Andre blir sinte og undertrykker det- setter på et smil, eller ikke alle, men noen. 

Noen blir sinte, og begynner å le, eller gråte, eller – ikke alle, men noen. 

Pastoren, mennesket Guro, blir noen ganger lei seg, noen ganger sint, noen ganger glad, noen ganger forbannet, noen ganger undertrykker hun følelsene sine, noen ganger er hun falsk, noen ganger er hun ærlig, noen ganger vil hun leve, andre ganger vil hun bare være borte. Mennesket Guro banner noen ganger (det er tydeligvis en big deal- husk det er forskjell på å banne av sinne og å missbruke Guds navn- just sayin).

Mennesket Guro gråter noen gang, fordi hun er trist, føler seg liten, skamfull, stygg. Mennesket Guro ler noen ganger fordi barna hennes er så fine, fordi mannen hennes er morsom, fordi hun føler boblende glede. 

Mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Mennesket Guro lurer på hvorfor. 

Hvorfor du gjør som du gjør, sier det du sier, mener det du mener. 

Mennesket Guro ønsker at kirka skal være fin, et sted der du kan komme og bare være deg. 

Mennesket Guro ønsker bare å kunne være

uten

fasade.

Mennesket Guro hater fasaden, men er redd. 

Redd for å si noe feil. 

Men hun innrømmer; hun liker å sjokkere. Bare ikke for mye. 

For mennesket Guro er usikker på seg selv. 

Vi blogges! 

– Guro <3

Det må være slik det føles å være hangover. 

Jeg er på vei ned i låven for å hente ved. Hode er tungt, det brenner liksom etter å ha tatt en god dose med migrenetabletter. Av en eller annen grunn blir hele kroppen øm av de tablettene, det er en rar følelse. 

Tung i hodet, blir fort varm, men hente ved, det skal jeg. 

Vandrer ut i mørket og tenker at jeg hadde vært en super flink sniker, spion, en einstøing som vandrer uredd i mørket, en som er usynlig, men som også er viktig, en viktig person ingen vet om. 

Ja, jeg er 25 år og drømmer meg bort i slike tanker. 

Er det … litt rart? Dagdrømmer du slik? 

Jeg dagdrømte mye før, da jeg var yngre, jeg antar jeg aldri har stoppet med det. 

Dagdrømme. Vandre inn i sin egen lille verden, se for seg seg ting som aldri kommer til å skje, men som allikevel føles ut som noe som kunne skjedd akkurat meg. 

Dagdrømme om alt mulig rart. Å være en helt annen en, å oppleve noe fint, noe trist. Dagdrømme. 

Jeg dagdrømte mye før, for å komme meg vekk fra vonde ting, mest skole, ensomhet. 

Nå dagdrømmer jeg når jeg er sliten, når jeg har migrene, da glemmer jeg nesten at jeg har vondt. 

Jeg liker å dagdrømme, så lenge jeg er mer fornøyd med virkeligheten. 

Hvis drømmene er bedre enn virkeligheten. 

Da

blir jeg trist. 

Jeg er redd. 

Redd for å blogge. Redd for å si noe feil, redd for å trå noen på tærne, redd for at mennesker skal missforstå, redd for at folk skal tro noe om meg som ikke er sant. 

Redd. Redd for å finne ut ting om meg selv som jeg ikke liker. Jeg er en perfeksjonist når det kommer til min egen karakter, den jeg ønsker å være. 

Jeg er redd for å slutte å blogge, for endelig har jeg funnet min stemme. 

Jeg er redd for å bli cocky. 

Redd for mye. Redd for at jeg skal virke som en show off, hahahahaha! Oh the irony, jeg føler meg ofte så … usynlig og svak og liten. 

Redd. 

Jeg er lei av å være redd, men jeg er kanskje enda mer redd for å ikke være redd. Fordi jeg er enda reddere for å gjøre noe feil, da er det bedre å være redd så jeg alltid har noe å lene meg på om noen skulle konfrontere meg. Redsel er noe jeg kan skylde på, det holder meg litt tilbake. 

Men noe inne i meg lengter etter å være helt fri. Kanskje litt for fri. 

Jeg vet ikke. 

Slutt.

Å være.

Redd. 

Guro.

Det er navnet mitt. 

 

#bilder #blogg #høst #filosofi #identitet 

Hei dere!

Jeg føler meg så unaturlig fri i dag. Jeg er rolig, det er ikke noe stress i hjertet, i magen, i hode. Det er hvertfall roligere enn ellers. Jeg har fått jobbet litt, og spiser nå frokost mens jeg titter på Modern Family. Har jeg nevnt at jeg elsker slike feel- good serier? 😉

Og hjertet er rolig.

Det hele handler om et valg jeg tok i går, som jeg ikke har tenkt til å fortelle om enda, men det var fortsatt et valg. Jeg bestemte meg for noe, og avgjørelsen det å velge noe ut i fra egne tanker og følelser, uten andres innblanding, det kjentes, og kjennes veldig godt.

Lenge gikk jeg rundt uten en «kjerne», jeg visste ikke hva jeg ville, og jeg visste ikke hva som var mitt ønske og hva som var andres ønsker. Jeg var ofte usikker på meg selv og følte at andres meninger og tanker var viktigere og bedre enn mine.

Vel, i går tok jeg et valg, og det virker kanskje som om det var et stort valg, men sannheten er at det var det ikke. Det bare føltes så godt å være sikker i avgjørelsen, uten å ha tillatt meg selv å bli påvirket av andre.

Dette lille valget kommer jeg så klart til å dele med dere etter hvert, men jeg skal vente litt til før jeg gjør det. Kanskje over helgen?

Uansett, jeg digger å blogge igjen dere <3 Det føles godt å kunne skrive, ta bilder og dele mer av livet og tankene igjen. Noen har kanskje lagt merke til at det har vært litt stille i sommer og i våres, det har sine grunner, men nå er liksom flowen tilbake.

Så, hvordan føler du deg i dag? Har du en bra eller dårlig dag? Føler du deg fri?

– Guro <3

Jeg vil skrive. 

Fordi jeg har uro… jeg er uro. Noe sånt.

I ettermiddag har vi vært hjemme, den lille familien, vi har kost oss. Dudla litt runt, vi har lekt, spist, slått oss, vært glad, sinte, irritert, rolig, hyper. 

Og nå er vi bare rolig, for de to som har vært ansvarlig for det meste av følelsene, de har nå lagt seg. 

Så nå sitter vi helt stille i hver vår ende av sofaen og bare slapper av. 

Jeg føler meg så tom akkurat nå. Så stille oppe i hodet. 

En underliggende følelse av å ikke være helt tilfreds. En følelse av å tenke for mye på meg selv, bry meg for lite om alt annet rundt meg.

En underliggende følelse av trøtthet. Å føle seg strukket. 

Samtidig så føler jeg at vi, jeg, har det bra, her vi sitter og bare nyter litt stillhet. 

Vi er jo en familie. Og hvem skulle tro at familie, å stifte sin egen familie, skulle være så innholdsrikt, morsomt, vanskelig, og bare… herlig? 

Ja, jeg sitter på masse følelser for tiden og det er litt frustrerende. jeg er sikkert ikke alene om dette, men ja… har du det sånn noen ganger? Bare full av alt mulig av følelser, samtidig som du føler deg litt tom? 

Hva gjør du i slike “moments”? 

Vi blogges!

– Guro <3

 

Det finnes et sted ingen kan se.

Mine drømmer. De som kommer når vi sover.

Bare mine.

Hvorfor skal de være så hemmelige?

Så mystiske, pakket inn.

Hemmelige! Noen ganger lyse, noen ganger mørke… triste, glade, forvirrende, fengslende, forføreriske, forferdelige, umulige, kreative.

Eventyrlige. Jeg drar på eventyr hver natt, og kanskje husker jeg hva som skjedde neste morgen. Og kanskje ikke.

Sliten. Men nå venter neste eventyr.

God natt.

Vi blogges!

– Guro <3

Hysj. 

En hemmelig følelse. 

En hemmelighet. 

Hysj. 

Jeg liker ikke dette. 

Vi har vel alle små hemmeligheter, små følelser og tanker som vi ikke ønsker at noen skal “se”, eller vite om. De ligger der og ulmer, og er som regel ikke noe problem, men av og til så dukker dette… teite opp og lager røre oppe i hodet. 

Men jeg begynner å forstå nå. Forstå hvor ting kommer fra, og hvor de bør gå. Dette abstrakte som bare jeg kjenner på, som ingen andre vet om. Det skal bort en gang, det må jobbes med, tygges på… og så en dag.. så skal det bort. 

Vekk. 

Du er nysgjerrig nå? Det hadde jeg vært, men jeg lar det ligge der. Ting kan deles, men ikke nå, ikke før jeg er førti kanskje. Så du får følge med, hvis jeg blogger når jeg er førti da, det vet vi jo ikke. 

Har du en hemmelighet du ikke ønsker at folk skal vite om? Men som du en dag kanskje ønsker å dele for å hjelpe andre? Eller noe sånt?

Vi blogges!

– Guro <3