Hei dere!

Nå er sommerferien over for denne gangen, vi har nytt “late” dager både i nord og i sør, vi har vært sammen med familie og venner og vi har kost oss med deilig sol og varme. Vi har dyrket frem paprika, chili og jalapenos, vi har lekt med barna, besøkt strender og alt har bare vært en fryd og gammen, er det ikke slik det skal være? Vel, det er kanskje ikke helt sant at alt har vært fryd og gammen, men vi har for det meste kost oss, det har vi.

Som vanlig går jo mitt indre liv alltid litt (veldig) opp og ned, og jeg har tenkt mye på fremtiden, barna, den mentale helsen, jobb og alt annet som man kan klare å bekymre seg over. Jeg føler jeg hele tiden trenger mere søvn, at jeg aldri blir helt fornøyd med hva enn det skulle være, og noen ganger blir det litt overload oppe i hodet. Da brer panikken seg, man får litt rastløse hender, blir febrilsk i blikket og ønsker at noen bare skal komme og legge dyna over en, ta alt ansvaret som ligger på skuldrene og bare fikse det for deg, men det skjer jo ikke, og bra er vel egentlig det, for hvem hadde jeg vel vært om jeg aldri måtte møte mine “spøkelser”, det som jeg gruer meg til, det jeg “sliter” med? Jeg kan kanskje ikke møte alt på en gang, men noen utfordringer nå og da, ta litt av gangen, jobbe meg gjennom i det minste noen rare meninger, mekanismer og tanker, man vokser som menneske på det også, om det så bare er noen små skritt.

En av mine “mekanismer” som jeg er klar over, men som jeg enda ikke har helt styr på utarter seg slik: jeg har det bra, jeg er fokusert og vet hva jeg vil med livet- dette glemmer jeg, jeg føler meg rådvill, engstelig, misfornøyd- jeg jobber meg gjennom dette- finner ut av hvor jeg vil i livet- glemmer hva jeg vil- blir misfornøyd også videre. En ond sirkel, ja for den er litt ond, og denne sirkelen har kanskje en syklus på faktisk noen måneder, og den kommer igjen og igjen…

Greia er den at det er så fryktelig slitsomt å ha det slik. Jeg vet jo hva jeg “vil” med livet, jeg vet jo hva jeg ønsker. Jeg behøver ikke å gå ned i kjelleren og føle meg misfornøyd for jeg vet hva jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit.

Men vet du hva? De siste dagene har jeg funnet ut av en ting som jeg kan gjøre for å bryte denne onde sirkelen, hvertfall delvis, jeg titter opp av skjermen. 

Jeg var ute med Veslefar, han lekte med bilene og gravemaskinene sine, og mens jeg tuslet rundt med lille gutten min så kjente jeg på at jeg kjedet meg, jeg hadde glemt mobilen inne så jeg kunne ikke titte på den, dermed måtte jeg løfte blikket og titte rundt meg. “Kanskje jeg ønsket å gjøre noe med hagen?”

I noen minutter sto jeg og planla hagen bak huset, og plutselig kom jeg på at jeg kunne jo finne frem stolper som senere skal være med på å gjerde inn hageområdet vårt. Den inngjerdingen vil være med på å realisere to drømmer: 1. Barna kan leke fritt ute, og jeg og mannen slipper å være redd for at barna skal løpe ned mot veien, vi kan slappe mere av og har mulighet til å ordne ting inne mens barna er ute og 2. Det skal bli en inngjerding til hunden vi etterhvert får i hus.

So easy! Jeg har tittet på for mye skjerm i det siste, jeg har drømt meg inn i andre sin hverdag og blitt litt misfornøyd med min egen, jeg har sett bilder av folk med hund, bilder av folk som reiser, som tar utrolig vakre bilder, som har flotte familier, som gjør det bra på jobben, som er kloke, har innsikt, og i stede for å løfte blikket og GJØRE noe med det, så har jeg bare vugget meg selv inn i en leire av selvmedlidenhet og håpløshet. “Jeg har jo ikke det de har”.

Vel, nå velger jeg å vaske av meg den leiren, titte opp av skjermen, velge å ta tak der jeg kan og nyte tilværelsen, og det kjennes så deilig, så fritt, så fantastisk. Det anbefales, om du ikke allerede titter opp.

Vi blogges!

– Guro <3