Det går lenger og lenger mellom hver gang en oppdatering dukker opp her, men det betyr vel egentlig at jeg har det bra, at jeg er opptatt og ikke har like stort behov for å dele, eller sette ord på følelser og tanker.

Allikevel klarer jeg ikke å gi slipp på denne bloggen, den inneholder en historie, en reise, den er et vitne på det som har vært, og allikevel tilbyr den blanke ark til å beskrive det som er og det som skal komme.

Det blir mye bygging for tiden, ikke bare blir det mye legobygging, men jeg prøver også å bygge på min psykiske helse (nice overgang det der? bare for å få med et bilde som kanskje har noe med teksten å gjøre ;))  Det å jobbe med seg selv, og sin egen destruktivitet tar tid, og kanskje blir jeg aldri helt “frisk”. Det er frustrerende og gjør meg av og til motløs, men jeg kan bare ikke gi meg- for gjør jeg det, er jeg redd for hvor jeg kommer til å havne. Oh well.

Jeg er nå på siste året av dyrepleiestudiet, til sommeren skal vi flytte helt til Ørland, og vi har kjøpt/ kjøper et rekkehus i disse dager- et helt nytt hus, og jeg tillater meg selv å glede meg. Det er stort og spennende, og på en måte et nytt kapittel for den lille familien vår. Og kanskje et nytt kapittel for Guro og hennes hode, jeg håper litt på det. Nye utfordringer venter, noen ganger virker det overveldende, mens andre ganger klarer jeg nesten ikke vente med å ta fatt på dette nye.

 

– Guro

Hei du som leser dette, over et år har gått siden sist jeg skrev på denne siden, men jeg klarer ikke helt å gi slipp på denne bloggen.

Så to store forrandringer siden sist: 1. Corona, og 2. jeg har startet på dyrepleiestudiet. Og av disse to så er det den siste som har gjort størst forskjell i livet. Å begynne på dyrepleiestudiet har absolutt gjort godt for psyken, og selv om jeg blir fryktelig sliten etter en studiedag, så er jeg ikke utmattet eller deprimert, bare sliten og glad, og slik har det vært i snart et år. How great is that?

Så… denne bloggen kommer til å fortsette å være et sted hvor jeg deler små og store tanker, følelser, bilder og kreative uttrykk. Her kommer en liten smakebit, ta vare på deg selv  (også krysser vi fingrene for at corona- pandemien snart ender).

– Guro <3

Fredag. Jeg er trøtt. Mannen jobber. Barna er på skogstur med morfar. Jeg har pause.

Hera, valpen vår, sitter og boffer, jeg kommer på at jeg ikke har introdusert henne her på bloggen, da er det bare en ting å gjøre.

Så kort fortalt; Hera (Lille- Lo’s Wonderful Wendy), er en renraset Dansk Svensk Gårdshund, hun er snart 15 uker, hun er helt nydelig, og hvis alt går som planlagt, så blir hun mor til mitt første kennelkull 😁

Hun skal trenes, stilles ut og bare bli tatt så godt vare på som mulig. Hun er ikke et impulskjøp, jeg har ventet, spart og ventet. Hera kommer fra et fantastisk oppdrett, og sammeies med oppdretter. Jeg lærer utrolig mye av oppdretter, og en liten drøm har rett og slett gått i oppfyllelse, jeg eier en DSG, OG jeg får lære om rasen og oppdrett av en av de beste 😁

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

Det er mye å glede seg til fremover ❤

– Guro ❤

Jeg husker da jeg var yngre, jeg leste bøker til langt på natt, og jeg elsket det. Jeg visste at jeg ville være nær døden trøtt dagen derpå, men å leve seg inn i bøkene gav meg en pause, et pusterom. Jeg kunne flykte inn i fantasiens verden, og jeg kunne bli der i timevis, nyte hver hendelse, og det beste av alt, jeg visste at det ville ende bra.

Jeg leste som regel alltid enden på boken først, spoilers var ikke noe problem for meg, jeg måtte bare vite at det ville ende godt. Jeg leste ikke bøker som ikke hadde en god ende, de måtte ende bra for å kunne være den trøsten jeg trengte fordi jeg ellers ofte var så trist.

Trist. Jeg så det ikke da, men jeg ser det veldig klart nå, jeg var ofte trist, ofte i forbindelse med skole. Ofte. Trist.

Du vet de stille jentene, de som bare står der litt halvveis ute av gjengen, de som følger etter, men som ikke sier noe? De som blir helt røde i fjeset bare du prater til dem? De som nesten ikke klarer å fullføre en setning hvis de åpner munnen? De som er der, men allikevel ikke har noen betydning? De som liksom aldri kommer over kneika og blir en del av gjengen? De som alltid er sjenerte, no matter what!

Du vet de jentene?

Hei! Jeg er en av dem, eller var… eller er fortsatt, jeg vet ikke. Men igjen, hei!

Husk å ta vare på de jentene.

De jentene er lojale, snille og smarte. De betyr noe de også <3

Jeg er heldigvis ikke like trist lenger, jeg tør å prate med mennesker, jeg har funnet min stemme, jeg ønsker bare å fortelle andre jenter (og gutter) som har det slik, det blir bedre.

– Guro 🙂

Det finnes mange måter å leve et liv på, vellykket, destruktivt, lykkelig, spennende, kjedelig, utfordrende… you name it. Vi velger kanskje ikke helt aktiv hvordan vi ønsker å leve livet, men noen ganger tror jeg det kan være lurt å reflektere over nettopp det, hvordan ønsker jeg å leve livet mitt? Etter hvilke verdier?

Siden jeg er sykemeldt og sliter med angst og depresjon er jeg en del hos legen min, den beste legen som finnes btw, og sist jeg var der sa hun noe til meg som liksom har fortsatt å surre oppe i hodet mitt.

«Lev livet enkelt».

Ja, leve et enkelt liv. Ikke gjøre det så komplisert, tenk på hva som gjør det lett å leve, ikke planlegge masse, ikke forvente for mye, men heller ta litt av gangen, finne roen i de små tingene man drømmer om.

Jeg er i ferd med å skifte yrkesretning her i livet, og dette lille rådet som legen gav meg har hjulpet meg den siste uka når jeg har måtte ta stilling til hva jeg vil, og ønsker videre, når det kommer til jobb og arbeid.

Hva ønsker jeg å jobbe med? Hva er «lettest» å utføre? Hva vil føre til en enklere hverdag?

Så etter dialog med NAV (som ikke bare er crap btw) og med jobb og- karriereveileder skal jeg mest sannsynlig de neste ukene få prøve, og se, hvordan det er å jobbe som dyrepleier.

Det er kanskje ikke det mest prestisje fylte yrket, det gir kanskje ikke best betalt, men jeg tror det vil kjennes enkelt fordi jeg elsker å jobbe med dyr og jeg elsker å jobbe med konkrete oppgaver. Jeg føler meg så heldig som bor i Norge, jeg får mulighet til å prøve ut et yrke før jeg starter utdanningen mot det, jeg får hjelp til å komme meg tilbake til jobb, jeg får økonomisk støtte mens jeg er sykemeldt, jeg får oppfølging fra alle kanter NAV, DPS og legen. Fy, jeg er heldig.

Så i alt som skjer fremover, og uansett hvordan veivalgene ser ut til slutt, jeg gleder meg til tiden som kommer, og jeg gleder meg til å bare leve livet enkelt.

– Guro <3

Hei gråsone. Hei indre uro. Hei bloggdagbok.

 

Hei igjen.

Ja, igjen.

– Meg

Processed with VSCO with a5 preset

Mellomrommet mellom virkelig dårlige dager blir lengre, og det er jeg glad for, men idag, ja idag har jeg en skikkelig drittdag.

Jeg orker ingenting, synes synd på meg selv, skammer meg over meg selv, andre passer barna, ligger på sofaen, spiser junk, tankene surrer, tankene er sirup. Ja, dritt dag.

Tenk at selv om det er kjempe stille rundt meg, så er det utrolig bråkete, forvirrende og … bare mye støy oppe i hodet akkurat nå.

Det er vanskelig å samle seg, det er vanskelig å bestemme seg for noe, å komme seg på do er en seier, å hente ved er en seier, å ta seg et glass vann er en seier, eller er det virkelig seier? Det føles ikke ut som seier, det føles mer ut som nederlag. Teit.

Processed with VSCO with a5 preset

I morgen har jeg det forhåpentligvis bedre.

– Guro ♡

 

Hvordan takle å leve? Hvordan takle grå dager? Hvordan takle glede? Hvordan takle ubeskrivelig pågangsmot og nye spennende ideer? Hvordan takle å stange i veggen gjentatte ganger i løpet av en dag? Hvordan takle å føle? Hvordan takle å feile? Hvordan takle den største frykt? Hvordan takle usikkerhet? Hvordan takle livet?

Livet handler ikke bare om de ytre omstendighetene; man blir født, vokser opp, får kanskje kjæreste, blir kanskje gift, får seg et barn eller to, blir eldre, har jobbet på samme sted i tjue år, plutselig er man grå og glemsk, rynkete. Et helt liv levd, oppsummert med noen få ord.

Processed with VSCO with a5 preset

Men hva om jeg fikk bo i ditt indre i alle disse årene? Hva ville jeg funnet da? Hva ville jeg sett? Hva ville jeg lært? Hva ville jeg forstått? Hvor mange indre konflikter, gleder, redsler, overraskelse, skuffelser, oppturer ville jeg vel ikke fått med meg?

En hel verden inne i akkurat deg. Jeg synes det er helt fantastisk og rart å tenke på, underlig og nesten litt magisk. Så mange liv.

Angst.

Jeg er redd for å dø.

Redd for å bare være støv, redd for å ikke leve livet til dets fulle. Redd for å ta feil valg. Redd for å ta alt for riktige valg. Redd. Et helt liv inne i meg, verden virker farlig og fengslende, for meg. Gjør jeg nok, er jeg nok, nok, god nok, bra nok. Æsj, har jeg ikke kommet lenger enda? Lurer jeg fortsatt på om jeg er bra nok?

Ja.

Det gjør jeg.

Så er det kanskje det livet mitt kommer til å handle om da; kunsten å være redd, men bare ikke for mye.

Guro <3

Jeg er nå 100% sykemeldt, og har vært det i noen uker nå. Jeg er også 100% sikker på at jeg ønsker å gjøre noe annet, MEN der jeg for noen uker siden var helt sikker på den nye “karriereveien” er jeg nå … ikke sikker i det hele tatt, og det føles litt kaotisk og “typist meg” ut.

Jeg har så mye jeg liker å gjøre, så mye jeg kunne tenke meg å gjør, så mye jeg brenner for, og allikevel så klarer jeg ikke å lande på en ting, en retning, for de neste årene. Det er frustrerende, men jeg er også privilegert som har mulighet til å endre retning, gjøre noe annet, få en ny “sjanse” om man vil, ikke alle har den muligheten ♡

Så derfor ønsker jeg å gjøre et veloverveid valg denne gangen. Tenkte litt grundig,

Ja, det blir spennende å se hva jeg lander på. Til uken som kommer skal jeg prøve å lage et tankekart over alle mulige utdanningsveier jeg kunne tenke meg å gå. Kanskje blir jeg litt klokere etter å ha gjort det..

Ja, ja…

Har du levd lenge nok til å ha muligheten til å skifte yrkesretning? Hvordan gikk du frem for å finne ut hva som ville passe deg? ♡

Processed with VSCO with a5 preset

 

– Guro ♡

Hei! Hvordan har du det? Seiler du gjennom dagene og ukene og trives? Er du sliten? Er du trøtt? Er du glad? Jeg håper at uansett hvordan du har det så finner du tid til å ta en pust i bakken- det trenger vi alle av og til, noen mer enn andre.

Processed with VSCO with b5 preset

Jeg sitter her i stuen min, den er ryddig for en gangs skyld, i barnestolen ligger pus og sover, en fugl hakker i husveggen. Det er mandag og det er stille. Jeg lytter til klapringen jeg lager fra tastaturet. Det er en deilig stillhet. Jeg kan nesten, for en gangs skyld, si hei til meg selv. Hei Guro, hvordan har du det?

Ja, hvordan har jeg det? Nå er jeg sykemeldt, jeg anerkjenner at jeg trenger mer tid for å bli frisk og for å kunne fungere optimalt i hverdagen. Det tar tid, noen ganger så alt for lang tid, men hvis jeg ikke tar TIDEN til hjelp, så kommer det til å ta enda LENGER tid. Så ja, tid – det er noe jeg må forholde meg mye til… for tiden.

Processed with VSCO with b5 preset

Mitt oppe i all denne tiden får jeg av og til muligheten til å reflektere over livet, over situasjonen, over meningen med alt. Jeg har funnet ut av at jeg må dyrke en hobby, jeg har funnet ut av at jeg virkelig tror på Gud, at han er viktig for meg, jeg har funnet ut av at jeg er en mamma som elsker barna sine veldig høyt, men som veldig ofte ikke har energi nok til å være der for dem 100%, jeg har funnet ut av at det finnes mennesker i kirken min som noen ganger mener ting så sterkt at man føler Jesus blir tatt fra enn, jeg har funnet ut av at det er mye kaos i hodet som jeg ikke vet hvordan å bli kvitt, jeg har funnet ut av at selv om jeg er en mamma med lite energi så er jeg viktig for barna mine likevel, de trenger mammaen sin.

Jeg har funnet ut av mye, og jeg kommer stadig til å lære mer om meg selv om, om verden, om livet. Det er vel slik det er å være voksen, man finner ut av hvem man er, og man innser at alt er mer grått enn det er svart- hvitt. Og det er i gråsonene at man virkelig kan kjenne litt på livet, det å leve, det å være til. Det kjennes godt.

Processed with VSCO with b5 preset

I helgen valgte jeg å tre inn i en slik gråsone, der hvor jeg tidligere har sett svart- hvitt, valgte jeg nå å se litt grått, det var rart, fint, merkelig og hyggelig.

Og det gikk veldig bra.

– Guro <3