Escape into nature ❤

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a5 preset

 

Processed with VSCO with acg preset

 

– Guro ❤

Hei dere!

Det er lørdag, det er sol og jeg skal straks gå en tur med Hera og Puffen (en storpuddel som mine foreldre eier). Kanskje jeg får tatt noen fine bilder som jeg kan dele med dere senere?

Anyways, jeg titter bare innom her for å dele noe helt annet. Barna mine er sammen med foreldrene mine, mannen er på jobb og jeg kjemper mot angsten.

Så mens jeg sitter her og skroller, og lurer på hvordan jeg kan bli bedre, friskere, så kommer jeg over noen bilder som varmer hjertet. Jeg er kanskje litt skrall i toppen, men du så fine barn jeg har, og du så mye jeg gleder meg til å se dem vokse, og du som jeg ønsker at de ikke skal vokse for fort ❤

 

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

Jeg er så glad i barna mine.

– Guro ❤

Fredag. Jeg er trøtt. Mannen jobber. Barna er på skogstur med morfar. Jeg har pause.

Hera, valpen vår, sitter og boffer, jeg kommer på at jeg ikke har introdusert henne her på bloggen, da er det bare en ting å gjøre.

Så kort fortalt; Hera (Lille- Lo’s Wonderful Wendy), er en renraset Dansk Svensk Gårdshund, hun er snart 15 uker, hun er helt nydelig, og hvis alt går som planlagt, så blir hun mor til mitt første kennelkull 😁

Hun skal trenes, stilles ut og bare bli tatt så godt vare på som mulig. Hun er ikke et impulskjøp, jeg har ventet, spart og ventet. Hera kommer fra et fantastisk oppdrett, og sammeies med oppdretter. Jeg lærer utrolig mye av oppdretter, og en liten drøm har rett og slett gått i oppfyllelse, jeg eier en DSG, OG jeg får lære om rasen og oppdrett av en av de beste 😁

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

Det er mye å glede seg til fremover ❤

– Guro ❤

Jeg husker da jeg var yngre, jeg leste bøker til langt på natt, og jeg elsket det. Jeg visste at jeg ville være nær døden trøtt dagen derpå, men å leve seg inn i bøkene gav meg en pause, et pusterom. Jeg kunne flykte inn i fantasiens verden, og jeg kunne bli der i timevis, nyte hver hendelse, og det beste av alt, jeg visste at det ville ende bra.

Jeg leste som regel alltid enden på boken først, spoilers var ikke noe problem for meg, jeg måtte bare vite at det ville ende godt. Jeg leste ikke bøker som ikke hadde en god ende, de måtte ende bra for å kunne være den trøsten jeg trengte fordi jeg ellers ofte var så trist.

Trist. Jeg så det ikke da, men jeg ser det veldig klart nå, jeg var ofte trist, ofte i forbindelse med skole. Ofte. Trist.

Du vet de stille jentene, de som bare står der litt halvveis ute av gjengen, de som følger etter, men som ikke sier noe? De som blir helt røde i fjeset bare du prater til dem? De som nesten ikke klarer å fullføre en setning hvis de åpner munnen? De som er der, men allikevel ikke har noen betydning? De som liksom aldri kommer over kneika og blir en del av gjengen? De som alltid er sjenerte, no matter what!

Du vet de jentene?

Hei! Jeg er en av dem, eller var… eller er fortsatt, jeg vet ikke. Men igjen, hei!

Husk å ta vare på de jentene.

De jentene er lojale, snille og smarte. De betyr noe de også <3

Jeg er heldigvis ikke like trist lenger, jeg tør å prate med mennesker, jeg har funnet min stemme, jeg ønsker bare å fortelle andre jenter (og gutter) som har det slik, det blir bedre.

– Guro 🙂

Det finnes mange måter å leve et liv på, vellykket, destruktivt, lykkelig, spennende, kjedelig, utfordrende… you name it. Vi velger kanskje ikke helt aktiv hvordan vi ønsker å leve livet, men noen ganger tror jeg det kan være lurt å reflektere over nettopp det, hvordan ønsker jeg å leve livet mitt? Etter hvilke verdier?

Siden jeg er sykemeldt og sliter med angst og depresjon er jeg en del hos legen min, den beste legen som finnes btw, og sist jeg var der sa hun noe til meg som liksom har fortsatt å surre oppe i hodet mitt.

«Lev livet enkelt».

Ja, leve et enkelt liv. Ikke gjøre det så komplisert, tenk på hva som gjør det lett å leve, ikke planlegge masse, ikke forvente for mye, men heller ta litt av gangen, finne roen i de små tingene man drømmer om.

Jeg er i ferd med å skifte yrkesretning her i livet, og dette lille rådet som legen gav meg har hjulpet meg den siste uka når jeg har måtte ta stilling til hva jeg vil, og ønsker videre, når det kommer til jobb og arbeid.

Hva ønsker jeg å jobbe med? Hva er «lettest» å utføre? Hva vil føre til en enklere hverdag?

Så etter dialog med NAV (som ikke bare er crap btw) og med jobb og- karriereveileder skal jeg mest sannsynlig de neste ukene få prøve, og se, hvordan det er å jobbe som dyrepleier.

Det er kanskje ikke det mest prestisje fylte yrket, det gir kanskje ikke best betalt, men jeg tror det vil kjennes enkelt fordi jeg elsker å jobbe med dyr og jeg elsker å jobbe med konkrete oppgaver. Jeg føler meg så heldig som bor i Norge, jeg får mulighet til å prøve ut et yrke før jeg starter utdanningen mot det, jeg får hjelp til å komme meg tilbake til jobb, jeg får økonomisk støtte mens jeg er sykemeldt, jeg får oppfølging fra alle kanter NAV, DPS og legen. Fy, jeg er heldig.

Så i alt som skjer fremover, og uansett hvordan veivalgene ser ut til slutt, jeg gleder meg til tiden som kommer, og jeg gleder meg til å bare leve livet enkelt.

– Guro <3

Hei dere!

 

Så kommer det et lite innlegg igjen, etter flere uker med stillhet. Jeg savner å blogge regelmessig, men inspirasjonen må liksom også være der, og for å være helt ærlig, så har ikke de siste 8 månedene vært noe særlig. Depresjonen har tatt overhånd, energien og initiativet i kroppen har vært ekstremt lavt, og jeg er i ferd med å endre yrkesretning- noe som virkelig holder tankene gående, for ikke å snakke om mørketid og trist vær.

Men nå nærmer vi oss våren, nå nærmer valg og endringer seg, jeg kommer snart til et kryss, og må velge. Det er utrolig skummelt. Men også utrolig spennende ♡

Processed with VSCO with a5 preset

Ja, også har jeg begynt å få det bedre igjen nå. Når tankene begynte å bli litt for mørke her i vinter kontaktet jeg DPS akutteam og har fått psykologtimer der, det har hjulpet, for ikke å snakke om all støtte jeg får fra mannen min, foreldrene mine og resten av familien. Da jeg først ble dårlig med fødselsdepresjon i 2016 handlet mye av hjelpen og behandlingen om å ta vare på meg og mitt forhold til Veslefar (Og etterhvert Veslemor), det ble en terapi med fokus på meg og mitt forhold til barna. Jeg fikk hjelp til å se at barna trenger meg, at jeg er en god mor og at ting alltid kan bli bedre.

Nå må jeg også begynne å ta tak i ting som alltid har vært der, tristhet, ensomhet, spiseforstyrrelser, mitt forhold til religion og tro, svart- hvit tenkning, sosial angst, negativ tankegang og ja… dårlige opplevelser fra barne- og ungdomsskolen. Det er mye jeg har blitt oppmerksom på for å si det sånn..

Jaja.

– Guro