I natt sov barna over hos “Oma” og “Moffa”, de bor ti meter i fra huset vårt, så om jeg trenger ekstra hvile (barnefri) så stepper de inn. Noen vil si at jeg er heldig, og det er jeg jo, men aller helst skulle jeg gjerne orket mer. Orket mer av barna, orket mer av husarbeid, orket mer av… alt.

“Men alle har slike tunge dager Guro”, ja, men … de kommer så fryktelig ofte. alt for ofte.

Men nok om det, jeg prøver å finne lyspunkt. Noen ganger er lyspunktet at kvelden kommer igjen, noen ganger er lyspunktet en liten hånd, et søtt lite smil, en fiffig kommentar. Noen ganger er lyspunktet en klem fra mannen.

Det er litt viktig det, å finne disse lyspunktene, de kan bety mye i en ellers tung hverdag.

Og disse to er noen ganger de fineste lyspunktene, selv om jeg ikke alltid har energi til å være tilstede.

Processed with VSCO with acg preset
Processed with VSCO with acg preset
Processed with VSCO with acg preset
Processed with VSCO with acg preset

Herligefreden jeg har fine barn ♡

– Guro

 

Hellu dere! 

De to ukene som nå har vært har virkelig tært på en stakkars kropp. Jeg bestemte meg derfor for å ta noen skikkelig rolige dager, og selv om jeg våknet med skallebank i dag så tror jeg, håper jeg, at migrene raiden er over for denne gang. 

Heldigvis skal jeg en tur innom legen i morgen, det var snakk om å prøve noen blodtrykksmedisiner for å forebygge migreneanfall sist jeg var der, så jeg krysser fingrene og håper virkelig at det kan være en god løsning. 

Ja, som sagt så har denne uken gått med til å slappe av, hvile, være med barna, ta litt bilder, titte på Modern Family, bare kos egentlig <3 

Også rydding da. Kjære vene så mye rot det blir av å ha unger. Jeg rydder litt på kvelden, tar litt oppvask, legger klær til vask (det er mannen som vasker klær her i huset forresten ;)), men allikevel så ser det like bomba ut neste dag. 

Og det er ikke bare barna som roter heller, den søte katten vår har også en tendens til å bite opp saker, rive ned litt klesvask og søle ut vann fra vannskåla. Ai.. What to do? 

Smile. 

Yes, smile. 

Noe annet kommer bare til å gjøre meg gal. Så…

Vi blogges!

– Guro <3 

Det er så fint å ha dere hjemme igjen. Så fint å klemme dere, titte på at dere leker.

Dere er så fine.

Mamma og pappa er så stolte og glad i dere.

Mamma er over kneika for denne gang. Ja, nå kan jeg være mamma igjen.

DET er en lettelse.

I dag, etter kirken. Da klarte jeg å finne roen.

Til alle mammaer.

Vi er flinke. Du er flink, og de du bærer i hjertet trenger akkurat deg!

Vi blogges!

– Guro <3

Det er høst. Det regner ute. Skyene ligger lavt. Det er vått. Og jeg skammer meg. 

Veslefar er snart to og et halvt år, tenk på det. Den lille bylten har vokst så fort, blitt en liten gutt, med et nydelig hjerte som banker, med ord og setninger som får meg til å smile, med myke hender og store krokodilletårer, med latter og misunnelse, med glede. Den vakreste gutten i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid klarer å være til stede. Jeg er en mamma som noen ganger må sove litt lenger på morgenen, jeg er en mamma som ikke alltid klarer, og det gjør så vondt. 

Og jeg skammer meg. 

Veslemor vokser også, jeg føler jeg akkurat kom i fra sykehuset med henne, men nei, nå er hun en stor baby. Hun får ikke pupp lenger, hun sover ikke i samme seng som meg lenger, og hun er ikke størrelse 62 lenger. Hun har blitt så stor, en jente med vilje, med latter, med frekke takter, med nydelige kinn og et nydelig smil, med små tenner, med skrik, med sinne, med kosefaktor til tusen. Den vakreste jenta i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid orker. Jeg klarer ikke selv om jeg har lyst. Jeg er en mamma som sliter med depresjon og angst, og jeg hater det. Jeg er en mamma som ikke ler like mye, smiler like mye,  er like mye. 

Men jeg trengs. 

Barna mine trenger mammaen sin, uansett hvor fraværende hun er. Uansett om blikket noen ganger blir litt sløret. Uansett om hun sover litt mye. Uansett om hun sukker og stønner fordi hun er oppgitt over seg selv. 

Barna trenger mammaen sin. 

Barna trenger de klemmene de får. Nattasangen som blir sunget. Ordene “Vi er så glad i dere barna våre” i det mamma og pappa går ut av av rommet når de skal legge seg. Barna trenger den maten som blir laget. Og de minuttene mamma klarer å leke sammen med dem, ja for det er noen minutter, og noen ganger til og med timer. Barna trenger at mamma våkner midt på natten og trøster dem, at hun henter vann og gir dem smokken. Barna trenger trøst når de slår seg og faller. De trenger at mamma hjelper til når de krangler. Barna trenger at mamma sier gode ting om dem, og til dem, de trenger ros. Og dette klarer mamma, selv om hun er sliten. 

Barna trenger mammaen sin. Og det gjør så godt, det rører mammahjertet så dypt, og jeg gråter inni hjertet mitt for jeg elsker de to små så høyt. 

Jeg skammer meg, men jeg gråter også små tårer av sorg og glede fordi jeg trengs i denne verden. 

Mamma trengs. 

Og jeg skammer meg, men jeg lever, og barna trenger mammaen sin, og jeg skammer meg, men jeg trengs. 

Takk og lov for at jeg trengs.

 

– Guro <3

#sorg #mamma #høst

Klokka 0400. REALLY? 

Jeg føler jeg “klager” en del for tiden, men hva skal en stakkars mamma gjøre da? Veslemor våknet klokken 0400, jeg tok henne over i senga vår, men hun bare lå og vrei seg fra side til side, sov litt, også lå hun og vrei seg igjen. Det var så klart veldig koselig å ha lille nurket ved siden av seg, men om hun bare hadde, du vet… sovnet. 

Anyways, klokken 0600 gadd vi ikke å prøve mer, vi gikk ned og satte på Modern Family, gjorde oss klare for barnehagen og en halv time senere våknet Veslefar også. I dag ble det en tidlig dag i barnehagen kan du si… Heldigvis trives de veldig godt, og det gjør det mye lettere å levere dem. Jeg hadde egentlig planer om å sove bittelitt til etter å ha levert i barnehagen, men da jeg kom hjem var det bare en time til jeg skulle dra på jobb, og nå er det bare 20 minutter igjen.. Så, da sitter vi her da, trøtt og groggy. Yey….

0815 På tide å gjøre seg klar for jobb. Det tar litt tid å komme seg inn til Oslo. 

0818 Fortsatt stuck i sofaen. Ja, nei. Hva slags planer har du i dag? 

Vi blogges!

– Guro <3

 

Hei dere!

Det er søndag, og vi har barnefri, så det vil si at vi har en av de slappeste søndagene på lenge. Det går i junk food, junk tv, ja, joggeklær, håret i topp, instagram og blogging. Ahh.. Det er deilig å ha litt “fri”, men det er klart at jeg gleder meg til å klemme de to små vakre barna mine igjen. Jeg er så stolt over å være mamma til to så fine gullunger.

Veslefar prater masse for tiden. Han sier de søteste ting som “Hade sola, nå skal vi i barnehagen!”, “Der er huset vårt”, “Mamma, eh jeg versåsnill sjokolade?”, “Jeg løper fort”, “Liten propmp”, “haha, ja han har lært seg stor promp også, men jeg er usikker på om han vet forskjellen på de to XD ) Well, you name it, han prater HELE tiden, og jeg elsker det. 

Veslemor går snart, hihi, hun er litt tregere en broren sin, men de er jo alle forskjellige. Hun rister på hodet- sier nei liksom, hun vinker hade, hun reiser seg opp uten støtte og har gått et helt skritt alene. Hun erter broren sin og smiler så utrolig skjønt og lurt når hun får beskjed om å slutte med noe hun vet hun ikke får lov til, også gjør hun det. 

Å være mamma har sine ups and downs, men som regel er det alltid noe som skinner i gjennom og fyller hjertet med en kjærlighet som man ikke aner at finnes før man har fått barn. Det er så klisjè, men det er også så utrolig sant. Å få barn har forandret meg, og for det meste til det bedre. Å beskytte barna mine er det viktigste i livet mitt, at de skal ha det bra er det viktigste i livet mitt, å elske dem og sørge for at de føler seg elsket, det er det viktigste i livet mitt. 

– Guro <3

#familie #kjærlighet #barn

 

I går kveld følte jeg meg som en crappy mamma. 

Mannen måtte jobbe og hele meg knøt seg sammen til en vond knute bare ved tanken på å være alene med gullungene. 

Hvorfor? 

De er jo så skjønne og fine, så gode. 

Det er vanskelig å forklare for jeg vet liksom ikke helt selv. Men jeg merket i går at jeg bare forsvant inn i bobla mi, og jeg tror at jeg ikke ønsker at barna skal se meg for mye slik. For mye borte liksom. For mye i en boble. Litt sløv og fjern. 

Løsningen ble at de overnattet hos omma og moffa, og de koser seg der. 

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg fikk sove godt, og føler meg heldigvis litt bedre i dag. 

Og barna var like fine da jeg kjørte dem til barnahagen. De er så fine.. så utrolig fine, og jeg missliker så sterkt å være “svak”, slite med det som foregår oppe i hodet, for jeg ønsker bare å kunne glede meg over de fine små, og nyte hverdagen. 

Jeg hater å føle meg på bånn og plutselig merke at jeg flyter vekk fra det som skjer rundt meg. Bobla, den har vært fin å ha av og til, men noen ganger er det bare irriterende. Bare dritt. Jeg er jo “egentlig” helt grei nå, men det går så opp og ned, hele tiden. 

Ja, også gruer jeg meg til vinteren. Kulde. Mørke. Slaps. Bobla. 

Vi blogges.

– Guro

Hei du! 

Ja, hei. 

Vet du hva jeg har gjort i dag? 

Jeg har jobba. Jobba, spist mat og betalt regninger. En helt vanlig dag. 

Men vet du. Det er mye tanker. Hele tiden. 

En klump i magen, og jeg klarer ikke å være rolig, må huske å puste- hele tiden. 

Jeg er så lei av… fasade, intriger… ja slike ting. Ikke at jeg er involvert i noe særlig intriger akkurat nå, men jeg er lei. 

Jeg husker jeg ikke ønsket å bli stor, voksen. Tanken gjorde meg ofte overveldet. Hvordan skulle det gå liksom? Betale regninger. Fikse forsikring. Lære seg å kjøre. Kjøpe bil. Utdanne seg. Få en jobb. 

Overveldende. 

Noen ganger når jeg tenker på livet føler jeg at jeg er tilbake der 11 år gamle Guro slapp, er tilbake der og lurer på hvordan ting skal gå. Overveldet. Bekymret. 

Men så sitter jeg her da, med teppe rundt meg. Med klump i halsen. Med en blanding av følelser. Følelser av glede, smerte, sorg, oppstemt, nedstemt. 

Ahhh… Nå skjønte jeg det.. PMS 

Det gikk liksom et lys opp for meg akkurat nå, ja, jeg er seriøs… akkurat nå. Ha …. ha…..

PMS.

Vi blogges! 

– Guro

Kjære mødre som har det tungt.

«Ikke gi opp vakre mor, det er tung, det er grått. Men ikke gi opp, den lille trenger deg. Ja, den lille trenger mammaen sin. Du er mer verdt enn verden til den lille, så hva enn du gjør, ikke gi opp, den lille trenger deg. Du er den lilles verden, og mer til.»

<3

Vi blogges!

– Guro <3

Mannen, barna og jeg var en spontantur i dyreparken i sommer. Den første dagen tok vi en tur i badeland og neste dag vandret vi rundt i Dyreparken. Ungene koste seg masse, men trivdes definitivt best i badeland, de er jo fortsatt gangske små (hihi, bare 1 og 2 egentlig) så det å gå rundt og titte på ting er ikke like morsomt som å plaske rundt i deilig vann i varmen. Veslefar svømte til og med litt rundt med baderinger rundt armene, han kunne jo ikke få nok av det. Veslemor var litt mer avslappet, men storkoste seg med å sitte på fanget i deilig vann. 

Men, mens jeg satt der med Veslemor, og hadde egentlig ganske lite å finne på, så begynte jeg å titte rundt meg. Jeg hadde vel egentlig i mitt forvrengte hode forestilt meg at de fleste kvinnene inne på badeland ville se “perfekte” ut, ha fin kropp, fint ansikt, fint alt, men det var ikke det jeg så, og jeg ble overrasket. Ja, jeg ble overrasket, og da forsto jeg hvor forvrengt virkeligheten blir om man oppholder seg for mye på sosiale medier, og sammenlikner seg med mennesker som er opptatt av utseende. 

Det har jo vært mye prat om dette i det siste. Mye prat om hvordan mange bloggere, og kjendiser, fremmer et usunt kroppsideal, men jeg fremmer selv et usunt kroppsideal for meg selv, oppe i mitt eget hode. Jeg tillater meg selv å titte på bilder av fine bloggere, av fine kjendiser, sammenlikner meg med andre. 

Derfor var det så fint når jeg satt der med Veslemor på fanget og tittet rundt meg, for INGEN var like. Ingen var en standard, alle så forskjellig ut. Og det var da jeg tenkte oppriktig i hjertet- oi, så vakre vi er. 

Så utrolig vakre vi mødre er! 

Og så fantastisk at vi ikke er like i det hele tatt. Så fantastisk at virkeligheten er en helt annen en enn den jeg leser om, den jeg blir eksponert for hver dag fordi jeg liker å scrolle rundt på instagram, Facebook, aviser og blogg. 

Jeg tror dette må være et av mine beste sommerminner for denne sommeren. Leke med barna, se andre mødre og fedre være stolt av sine lekende barn, tenke minimalt på hvordan man ser ut, og bare kose seg i den kroppen man har og verdsette hvert eneste koselige minutt. Så mitt beste sommerminne er strekkmerker, hengemage og lykkelige ansikter 🙂 

Er du en mamma? Eller kjenner noen som er en mamma? 

Del dette og fortell henne at vi mødre, vi er VAKRE 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3 

#sommer