Hello beautiful!

Da er vi over halvveis i denne uka og helgen nærmer seg. Flere av dere har sikkert sommerferie og er klare for å bare slappe av, I know I am 😀

Skal faktisk en tur ned til Sørlandet nå i helgen, så det blir kos. Mannen blir igjen her med ungene, mens jeg og søstrene drar nedover for å besøke noen andre søstre.. Jaa 🙂 Ellers skjer det ikke så fryktelig mye for tiden, det er liksom sommer og sol, det er tørt og gresset er gult. Det er livet og det er fredelig, for nå.

Jeg leste forresten noe ekstremt trist i går. En person delte på Facebook en opplevelse hun har hatt etter å ha jobbet og hjulpet til på sykehus (tror jeg) i Tchad. Jeg fikk lov til å dele den med dere her:

«30 hjertekompresjoner.

2 innblåsninger med ambu-bag.

30 nye kompresjoner.

Oksygenmetningen øker til 60%. 30 min siden fødsel. Nå lille venn, nå kommer du deg. Et minutts stillhet, jenta trekker pusten selv. Så faller metningen til 50% igjen. "Ingen reaksjon på pupillene ved lysstimuli." Jeg tar igjen opp bagen og gir jenta oksygen på mask. Hun begynner å bli blålig. "Det er ingenting å gjøre. Foreldrene får vente her med tvillingen til det hun er død." sier legen. Det er helt stille. Innimellom høres små gisp etter luft fra henne. Men så blir det stille igjen. Den mest påfallende lyden er tross alt den dype pipingen fra pulsoksymetret som nå viser en øksygenmetning på 40%. Og den dove lyden fra maskinen som forsyner henne med ekstra oksygen. Jeg vet at andre på sykehuset trenger apparatet og at det ikke er forsvarlig å fortsette å prøve å holde barnet i livet. Legen forlater rommet og jordmødrene går tilbake til jobben sin. Der sitter jeg og ser på et nyfødt og uskyldig barn vars kropp kjemper for livet. En av jordmødrene kommer bort og dekker til barnet med en stykke afrikansk tøy. Av glade og livlige farger. "Vi kan ikke gjøre noe, moren kom inn alt for sent og fødselen ble for traumatisk. Du må gå og få deg litt søvn Melanie."

Jeg ser bort på foreldrene og forventer å se gråtende ansikt. Men det jeg møter er en far som spør om han kan reise hjem nå. Med moren og tvillinggutten. Jordmødrene forklarer at moren trenger å bli noen timer til på sykehuset, og at dem i hvertfall bør vente til vi ser hva som skjer med jenta. Faren insisterer, han vil hjem. Han har jo fått ett barn. Jeg kjenner att det koker inni meg. Og Gud må tilgi meg men jeg klarer ikke å holde meg lenger. "Abba, snakker du fransk? Hør her, jeg vil gjerne si deg noe. Hvis Gud har gitt deg en kone og to vakre barn, bør du da ikke respektere Gud og det han har gitt deg og i hvert fall vente til jenta har dødd?" Faren nikker. Smilendes. Kanskje dette bare er måten han reagerer med sjokk over det som akkurat har skjedd. Kanskje han godt visste at han burde tatt konen sin til sykehuset tidligere. Jeg vet ikke, og det er ikke opp til meg å døme. Men jeg vet at jeg selv bare er et menneske. Og der, den kvelden, rant begeret over, jeg kunne ikke være stille.

Foreldrene blir på sykehuset over natten. Hele natten kjemper jenta mot døden, og holder seg i livet med en øksygenmetning på 40% helt til solen står opp. Da faren forlater sykehuset lover han å komme inn tidligere med konen til neste fødsel dersom det virker å være komplikasjoner.

I natt var jeg på jobb på Nyfødt Intensiv i Norge. Ved et tilfelle tar jeg meg selv i å tenke tilbake på situasjoner som denne. Foran meg på avdelingen i Norge ser jeg utstyr til å holde livet i babyene nesten uansett hva som skjer. Jeg ser kollegaer som er så kompetente og erfarne at jeg ikke er det minste urolig dersom mine pasienter skulle stoppe å puste. Da trykker jeg på en rød knapp og hele sykehusets mest kompetente nyfødtsykepleiere og barneleger kommer løpende på noen sekunder. Kontraster.

Disse kontrastene som er så vanskelige å beskrive. Jeg kan fortelle fakta og forhold. Men det som er impregnert i hjernen min er ikke fakta, tall eller statistikken, men de reelle hendelsene, historiene, detaljene og relasjonene. Følelsene. Luktene. Og det er akkurat dette som er så vanskelig å gjengi slik at andre som ikke var tilstede kan forstå. Og det er nok akkurat det som har vært det vanskeligste etter å komme tilbake. Dere stiller oppriktige spørsmål om "hvordan det var i Afrika". Men selv om det er på de spørsmålene som jeg helst av alt ønsker å bygge samtaler, så går det ikke. Det blir tomt i hjernen min. Hvor skal man begynne?»

Som mamma ble dette veldig trist å lese. Tenk å miste barnet sitt, tenk å være vitne til at en liten baby sakte, men sikkert mister gnist av liv.

Det er så trist, og jeg er så takknemlig. Jeg bor i Norge, barna mine har fått den beste oppfølging, de har blitt tatt vare på, og jeg har blitt tatt vare på.

Men der ute i verdenen er det alltid noen som kjemper for at et menneske skal overleve, for at en nyfødt skal få den oppfølging den trenger, mennesker bruker de ressursene de har for å gjøre sitt aller beste for andre.

Melanie, takk for at du deler! Det inspirerer og jeg ønsker virkelig å bidra til at vår verden skal bli bedre, fordi du har fortalt og delt.

Håper du som leser også ble berørt! <3

Vi blogges!

– Guro <3

Hei dere! 

Jeg har litt skrivesperre for tiden. Jeg føler alt bare blir kjedelig, eller tar for lang tid å skrive eller… ja, det føles liksom litt trått ut da. Jeg har jo en del bilder jeg gjerne vil dele med dere, jeg har begynt å få litt dreisen på akkurat det å fotografere, hvertfall med den ene linsa jeg har 😀 og det er utrolig gøy, nå er spørsmålet hva jeg gjør videre, skal jeg kjøpe en ny linse? Prøve meg på mer landskapsfoto? Eller skal jeg fortsette å fokusere på makro? 

I don’t know, men jeg merker at jeg har funnet min hobby, og kanskje til og med passion. Ja, det er gøy hvertfall og det er derfor jeg fortsetter med det. Ikke noe stress, bare gøy og kos 🙂 

Har du en passion i livet? Noe du føler du kunne gjort hele dagen? Noe som får deg til å føle deg flink og kreativ? 

Vi blogges.

– Guro <3

Jeg hører en lyd i det fjerne, merker at kroppen stritter imot. 

Vær så snill, tenker jeg. 

Sov litt til, men du lille venn har ikke lyst til å sove mer. Du er våken, klar for en ny dag, klar for å smile, spise, prate, le, titte, oppleve. 

Du skjønner det lille venn, at mamma er i en periode i livet hvor søvn er noe av det beste som finnes. 

Den gode puta, dyna som klemmer varmt rundt en sliten kropp, ja, akkurat slik mamma er god for deg når du er trøtt, sliten eller har vondt. 

Jeg husker veldig godt da jeg selv ikke likte å sove, og nå tenker jeg at jeg var gal som ikke brukte mer tid på akkurat det.. å sove. 

Trøtt. 

Lille venn, du er den fineste i verden, og mamma er glad i deg.

Men mamma er trøtt. 

Legg igjen et hjerte hvis du også er en trøtt mamma, eller har vært! 🙂

Vi blogges!

– Guro <3

Hei dere! 

I dag er jeg helt flat, helt pumpa, helt… ikke noe energi. Det er frustrerende, men jeg takler det liksom. Selv om jeg ikke har noe krefter i kroppen så har jeg likevel humøret med meg da. Sånn tålig hvertfall. Vet du, jeg er drit trøtt, og da går humøret VELDIG opp og ned. Heldigvis så kommer kvelden i dag også… det er bare … litt lenge til. 

Men, jeg kan jo fortelle dere hva jeg opplyste denne menigheten min om i går, om du ikke henger helt med kan du lese det innlegget HER. Det har seg slik at en menighet, eller kristne er opptatt av å gjøre ting for andre, og siden Betel menigheten i Akersgata 74 ligger veldig sentralt, mitt i Oslo, så ønsker vi som menighet å gjøre noe for menneskene som bor, lever i nærområdet. Det er et prosjekt som kommer til å starte i det små, og foreløpig kaller vi det bare “Min by”. Så hva kan vi gjøre for andre rundt oss? Det er vel det som er essensen av hele denne greia. 

Oh well! Gleder meg til å jobbe videre med dette, ja og om du lurer på hvordan denne Betel menighet er så er det bare å ta turen innom klokka 1100 på Lørdager 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3

Hallo, og god morgen dere 🙂

Mange tittet innom i går så jeg skjønner at jeg må blogge mer om huset vi bor i, det er jo alltid gøy å se hvordan andre bor og lever.

Anyways. Jeg er nå på vei til jobb, eller kirka. Jeg er jo, som mange har fått med seg nå tror jeg, kristen- adventist faktisk, og jobber som pastor i en menighet i Oslo, og siden vi går i kirka på Lørdag så blir jeg også å jobbe litt på Lørdager. Jeg kan godt skrive et blogginnlegg om hva en pastor gjør om noen er interessert i det?

MEN, back to the point! Siden jobben er i Oslo blir det litt pendling da vi bor en times tid fra hovedstaden. Så jeg ender som regel opp med å ta toget eller bussen hver gang jeg skal inn her, først bil så buss eller tog 🙂

Jupp, er litt nervøs i dag da jeg skal informere menigheten, som vi kaller det, om noe vi skal prøve å sette i gang i kirka. Jeg kommer nok til å skrive litt mer om det her senere i dag, eller i morgen, men først skal det opplyses til folka i menigheten.

Wish me luck, så blogges vi 🙂

– Guro <3

Hei, hei!

Nå har vi bodd i bryggerhuset (som vi kaller det) i snart to måneder og vi begynner å få en liten rytme på hverdagen.. Haha! NEI, det gjør vi vel egentlig ikke, men altså, litt orden har vi da 🙂 Dagene går hvertfall, og nå har snart Veslefar ferie fra barnehagen, jeg har på en måte ferie og mannen har ferie. Vi skal være hjemme for det meste da vi har litt å ordne med her hjemme. Huset trenger å males, og vi mangler fortsatt noen lister som må hamres på plass inne. 

Men vet dere hva? Jeg har gjort meg (nesten) ferdig med et av rommene oppe. Ting har vært litt halvferdig, men nå mangler vi bare strømmen på gjesterommet/ kontoret så er det rommet HELT ferdig. Resten av andreetasjen trenger bare å ordnes litt mer før det er klart. Planen var jo egentlig å ta dere med på hele prosessen, men det har jeg ikke hatt mulighet til :/ Synes det er litt synd, men vet du, det er nå sånn det er, jeg får heller vise dere når jeg får tid og om det er av noe som er ryddig, ikke ryddig, ferdig, ikke ferdig det kan bare tiden vise. 

Ja, dette huset er “morsomt” å pusse opp dere. Det er så skeivt og skakt at ting som faktisk er i vater ser helt.. ikke rett ut. Det elektriske systemet er ikke innebygd og det er “gamle” løsninger på lister og gulv. Jeg tenkte liksom litt på dette og lot meg plage av dette litt tidligere i dag, men så slo det meg liksom at.. nei! Jeg ønsker ikke at alt skal være perfekt og passe perfekt sammen. Jeg ønsker ikke å la disse trivielle tingene plage meg. Jeg vil heller lære meg å elske det som gjør huset unikt. Den snodige trappen, det falmende rekkverket, de skrå listene og de mange hundre spikerhullene som finnes på veggene. Det er et gammelt hus og det må rives og bygges opp igjen om det skal passe inn i en nåtidens perfekt standard. 

Hater at ting må være perfekt. Hater alt for høye standarder. 

Derfor vil jeg lære meg å elske dette gamle huset. 

Ønsker dere alle en god helg! 

Vi blogges! 

– Guro <3

Følg meg gjerne på instagram HER! 

og Facebbok HER!

Ja, endelig er de her. Jeg fikk med meg fødselen til fire av fem, den siste kom etter at jeg hadde lagt meg. Så da jeg sto opp i dag var det en spraglete, en svart- spraglete og tre oransje søtinger som møtte meg.

Pus er også en utrolig god mamma. Hun var veldig flink under fødselen, da førstemann var ute kom instinktene med en gang. Katter er så herlige mødre! Er du ikke enig? Så kjærlige og gode.

Jeg lar bildene tale for seg. Så blogges vi 🙂

– Guro <3

Hei dere!

Sitter her, snart på vei for å dra til psykolog og deretter hente de to nydelige barna mine som har overnattet hos tante og onkel. Jeg merker at jeg virkelig savner dem når de er borte.

Veslefar prater jo så utrolig mye for tiden, lærer setninger og ord, også leker han masse, ja han teller til og med til ti 🙂

Veslemor smiler og sover gjennom hele natten (nesten), hun har begynt å herme, erter broren sin og ler med/ av broren sin når han prøver å være morsom. Hun har også funnet tunga si, noe som ikke ser riktig klokt ut alltid, men du så skjønn.

Ja, de er nydelige. Spesielt når jeg ikke har sett de på et par dager. Mine to <3

Savner du noen i dag? Hører gjerne om det 🙂

– Guro <3

Følg meg gjerne på INSTAGRAM og FACEBOOK

Hallo dere! 

Det er mandag, regninger er betalt og livet ser litt lysere ut. Jeg har jobbet litt på morgenkvisten, det er ikke like lett å styre hvor mye, eller hvor lite en skal jobbe når mann er 80% sykemeldt, men det går nå på et sett og vis 🙂 Anyways, det er deilig å komme seg litt tilbake i jobb igjen, prøve ut den delen av livet igjen. Jeg stresset mye med jobben før jeg fødte sønnen vår så jeg prøver å slappe litt mer av og være fornøyd med det man får utrettet uten å føle på at man gjør noe feil eller at man gjør for lite. 

Jeg er jo full av energi for tiden, egentlig, sånn… av og til hvertfall og da kjennes dagene og det man gjør og skal gjøre så mye letter. Livet blir en lek og man nyter det. Det er så rart hvor forskjellig dagene er, fra å føle seg tom og litt nedfor til å føle seg glad og litt sprudlende. Det er så kontrast. 

Oh well! Ønsker deg og dine en god uke med bare… masse godt! 🙂 

Vi blogges,

Guro <3

Følg meg gjerne på instagram HER og facebook HER! 

 

Det regner. 

Og det er vakkert. 

– Guro <3

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook