Perfekt. Et ord jeg både elsker og hater. Hodet mitt har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å være perfekt, men jeg har det bare ikke i meg.

Ofte ønsker jeg at jeg var flinkere til å ordne håret, sminke meg og kle meg stilig, med edge. Men når alt kommet til alt så må jeg være ærlig med meg selv; jeg er for lat. Jeg børster håret kanskje to ganger i uka for tiden, jeg går i joggebukse og gensere som burde vært i vaskemaskinen i går. Neglene på tærne burde vært klippet, og om jeg tar på neglelakk blir den der til den slites av av seg selv.

Perfekt. Perfekt jobb, nei- den er slitsom, perfekt hus- har ikke hus, perfekt bil-… den vil jeg ikke snakke om en gang, perfekt… blæ!

Men jeg elsker når jeg er perfekt, når jeg får skryt, når jeg føler at andre beundrer meg. Det er så menneskelig, og allikevel, når jeg strever etter perfeksjon så blir jeg så himla sliten.

Perfekt. Vi har vel alle våre ideer om hva det ordet innebærer.

Legger til slutt ved et bilde av den mest avslappede, og minst stressende skapningen jeg vet om. Og som også klarer å være helt perfekt! Vesla…

Heisann dere!

Nå nærmer nattan seg og dermed er det også tid for mjølkekua å slenge ut jura. Veslemor har det med å spise ekstra mye, ekstra ofte på kvelden, og det er både koselig, men også litt slitsomt.

Slik holder det på fra klokka 1900 til 2330, er vi heldige. Men kalven trenger mat før hun skal sove, det må jo fylles opp ekstra så søvnen blir dyp og lang, og det blir den ofte også.

Ville bare å braute litt her inne på blogg-beite og ønske dere en god kveld! 🙂

Tenk at dagene går så fort. Nå er veslemor blitt 5 uker gammel, veslefar har begynt i barnehagen, mannen begynner i jobb igjen, denne dama her går snart i mammapermisjon isteden for å være sykmeldt.

Apropo sykmeldt, takk Norge at jeg får lov til å betale litt skatt og dermed har fått så god hjelp og støtte fra helsevesenet. Jeg er bare utrolig takknemlig, med hjelpen har tiden med veslemor gått veldig bra. Vi er trøtte og slitne, vesla har for vane å legge seg i tolv tiden, og veslefar står opp klokka seks. Heldigvis for oss så er besteforeldrene i dette huset også morgenfugler, så da får vi sovet ut.

Vel, sjekk ut ny vlog på youtube, liker å prøve nye ting.. Så snakkes vi!

Da har endelig bobla sprukket. Vi har født, og lille jenta vår er kommet til verden. Vi har liksom levd i en liten boble før hun kom, ventet og undret. “Hvordan ville det gå etter fødselen denne gangen?”. Ville jeg falle tilbake inn i en tung depresjon? 

Vel, det ser ut til at det skal gå bra denne gangen 🙂 Og det er vi så lettet over, så glade for. Vi er slitne, men med all hjelpen vi får og med god planlegging så ser det ut til at vi skal klare å komme oss gjennom denne spebarnsperioden uten å havne helt i kjelleren igjen. 

Veien til å bli helt frisk virker fortsatt lang, men nå er det flere dager med smil og latter enn med tristhet og tunge tanker. Nå fokuserer vi på veien fremover, jeg ønsker å sette meg mål og lage planer, leve og kjenne hvor utrolig godt det er. 

Det er så deilig å føle seg som seg selv igjen. Jeg har begynt å nynne og synge til radioen igjen, jeg ser på barna mine og fylles med takknemlighet og kjærlighet, jeg har til og med trent ett par ganger etter fødselen, og det føles så fantastisk godt. 

Jeg kan bare si TAKK- da har bobla sprukket. 

 

(Deler et dårlig mobilbildet av en sliten, men lykkelig husmor, og lille nurk- er hun ikke bare helt utrolig nydelig 😀 )

 

Utenkelig.

At jeg ville forlate de skjønneste i livet mitt.

Utenkelig.