Når jeg blir trist.. eller nedfor, føler jeg at jeg ikke er meg selv, eller kanskje at jeg er for mye meg selv. Og jeg liker ikke den jeg er, jeg vil ta på meg energien og gleden igjen, så jeg kan bli borte.

Borte høres ut som et fint sted.

#kunst #tanker #personlig #skygge

Igjen en dag med sol og blå himmel, og i dag føler jeg meg ganske glad på innsiden også 🙂

 

 

Har de siste dagene vært på noe som kalles pastortreff, og selv om jeg ikke har fått med meg så fryktelig mange møter så har vi kost oss. Det er flere med små barn her så Veslefar har fått sosialisert seg litt med andre småttinger. Og så klart blir oppholdet enda bedre med god mat og godt fellesskap.

Fikk også gått en tur på morgenen og lekt litt med skygger og iso (med mobilen), ett sted må mann jo begynne 🙂 Har heldigvis et reflekskamera hjemme som er litt mer brukenes enn iphone.

Håper de leserne jeg har får en flott dag videre så blogges vi om litt 🙂

Her om dagen møtte jeg på en utdannet fotokunstner og etter en liten prat merket jeg at energi og kreativitet lusket seg inn i kroppen. Jeg fikk noen råd og tips om hvordan man bruker lukker, blender og iso for å leke med skygger og lys.

 

“Ja, dette vil jeg prøve” og flere ideer har dalt ned etter praten vi hadde.

 

So, heads up! Det kommer flere bilder på denne bloggen, og jeg forteller mer om ideene senere 🙂 måtte bare få skrevet det ned så jeg ikke glemmer det i alt hverdagsstyret.

Wow, for en fin dag. Søndag, sol og sommer (nesten hvertfall).

Da burde jo smilet være framme, motivasjonen og kreativiteten blomstre, men den gang ei. Løgner.

Å være sjuk i hue er bare så fryktelig.. slitsomt.. vanskelig å forholde seg til og kjedelig. Du ønsker å nyte dagen, kjenner på bunnløs energi, være i godt humør.. også går det bare ikke. Kreftene er ikke der, det er tomt, trist og kjedelig.

Jeg føler meg lat, får dårlig samvittighet og surrer sakte, men sikkert nedover i selvmedlidenhet.. kjedelig..

Tenk å nyte livet som katten Cernal Winters eller gårdsgrisen Johnson! Det hadde vært digg det. Oh well, jeg blir jo bedre og bedre, men det tar så lang tid, og det er så mye å rydde opp i! Heldigvis får jeg masse hjelp, både fra familie, men også fra helsevesenet, og mellom all selvmedlidenhet er jeg veldig takknemlig for all hjelp jeg får.

Jeg hadde ikke vært her i dag hvis ikke.

Vel, det var dagens lille oppdatering på sinnstilstanden til denne dama. Jeg satser på en bedre dag i morgen og en litt mer motivert attitude..

De kaller det kirke, og der finner vi Gud. Eller gjør vi det? Jeg går i kirka på Lørdag, hver Lørdag egentlig, men depresjonen har bremsa litt på oppmøtet.

 

Lørdag? “Hvorfor det?”, lurer du kanskje? Det har jeg tenkt til å fortelle en annen gang. Nå vil jeg fortelle: Hvorfor kirke? Men jeg har ikke tenkt til å bruke lang tid på det.

 

Fellesskapet. Refleksjon. Og tro.

 

Hvorfor? Fordi jeg tror at Gud er… ekte.. finnes.. lever.. og gir liv.

Og alt dette åpner opp for en hel ny verden med fellesskap, refleksjon og tro.

En måte å leve på, se på andre mennesker, en annen måte å tenke på og relatere til livet.

 

 

 

For meg er ikke Gud bare i kirka, men også i hverdagen. Det betyr ikke at jeg prater om Gud og tenker på ham hele tiden, men jeg har et sted å “gå” til når resten av verden blir skummel og krever for mye av meg som menneske.

 

Et trygt sted.

Grønnsaker hører med når enn bor på gård, og gjerne vellykkede grønnsaker. I fjor klarte vi å få til agurk og markjordbær, men drepte gresskar, fikk bitte små mais, gulrøtter og poteter. So, what to do.. vel i år begynte vi tidlig med forkultur.

"I år skal vi ha masse grønnsaker, tomater, agurker, vannmellon, osv.." sa vi.

Tre forflytninger av forkulturen, og "omsåing" av diverse planter senere, ser det ut til at vi får til litt mer enn i fjor hvertfall.

Nå står plantene i stua, her er det varmt nok, sol nok.. og plass nok, ingen edderkopper og veldig lett å huske å vanne.

Jeg kommer nok med flere oppdateringer om hvordan det går med disse plantene, men foreløpig er jeg bare fornøyd vi har fått noen av frøene til å spire 🙂

Ellers er det en like trøtt dag som det pleier å være. Veslefar sto opp tidlig, mamma og pappa går rundt som zombier, og jeg gleder meg egentlig bare til at kvelden skal komme så jeg kan legge meg igjen.

Oh well, well. Sove kan man gjøre i graven.. Gi meg styrke. Alle småbarnsforeldre der ute- mine tanker går til dere alle, ( inkludert meg selv).

Jeg føler meg litt som denne, tror jeg.

Ha en god dag, alle sammen 🙂

God Morgen!

 

Det er så deilig når sola skinner og du vet at snart er sommeren her.

 

Vinter’n her i Høland har ikke vært mye å skryte av, lite snø, lite stabilt, bare ekkelt slaps og bare jorder. Jeg liker egentlig vinteren, men ikke når den kommer halvveis.

 

Men nok snakk om vinter, nå er jo sola her. Sitter nå faktisk og venter på psykologen, kjenner på litt angst faktisk, det er like ubehagelig hver gang. Før visste jeg virkelig ikke hva det vil si å ha angst og depresjon, jeg så ikke ned på folk, men jeg skjønte bare ikke hvordan det… tuller.. eller .. tukler med sinnet, følelser og tanker.. slitsomt.. kjedelig, på en måte.

 

Haha.. Gikk i fra vinter til sol til dyster “vinter” igjen jeg nå 🙂 Vel, tross litt angst så ER det en god morgen, lille man sov helt til 0700, og frokosten var digg. Jeg kjøpte vannmelon i går, den er nå spist opp, jeg bare elsker vannmelon! Det gjør kanskje du også? 🙂

 

 

Som fortalt er jeg gravid med mitt andre barn, ei lita jente.

 

Og denne graviditeten har gått (og går), mye fortere enn den forrige, det er sikkert flere som kan relatere til det :).

 

Allerede i uke 26! Ai, synes ikke det er lenge siden jeg lå meg beina på skrevs og pusha ut lille supermann (han kom faktisk ut med den ene hånda som supermann) 🙂

 

Jeg gleder meg hvertfall veldig til å møte den vesla frøkna, men jeg er også spent på tiden etter. Det er jo slik at man er mer utsatt for en ny depresjon hvis man har hatt det før og det ligger jo litt i bakhodet.

 

Men vi får ta det som det kommer, første fødselen var veldig lang og hard, så da satser vi på at denne blir litt lettere 😉

 

 

Bondeknøl.

 

 

Jeg trives best på landet. På gården der jeg har vokst opp; dyr, natur og uendelig med muligheter. Plass og utstyr til å utfolde seg akkurat som man vil.

Å ta over gården, og å leve av den er en drøm jeg vet er min, og ingen andre sin.

 

Idag er det hvertfall en drøm jeg har.

 

I morgen har jeg kanskje en ny drøm.

 

Det er liksom veldig typisk Guro å bytte og endre drømmer og ønsker.

 

Det er frustrerende.

 

Blir mye snakk om drømmer og ønsker for tiden, men det er en del av “sykdommen”. Jeg vet ikke hva jeg selv ønsker og vil fordi jeg alltid har vært en dilter. En som trasker etter andres meninger og ønsker.

 

Frustrerende. Dette med identitet og finne seg selv og bla, bla, bla. Trodde virkelig jeg skulle slippe slik klisje.. men den gang ei..

 

Livet liksom.