Det finnes mange måter å leve et liv på, vellykket, destruktivt, lykkelig, spennende, kjedelig, utfordrende… you name it. Vi velger kanskje ikke helt aktiv hvordan vi ønsker å leve livet, men noen ganger tror jeg det kan være lurt å reflektere over nettopp det, hvordan ønsker jeg å leve livet mitt? Etter hvilke verdier?

Siden jeg er sykemeldt og sliter med angst og depresjon er jeg en del hos legen min, den beste legen som finnes btw, og sist jeg var der sa hun noe til meg som liksom har fortsatt å surre oppe i hodet mitt.

«Lev livet enkelt».

Ja, leve et enkelt liv. Ikke gjøre det så komplisert, tenk på hva som gjør det lett å leve, ikke planlegge masse, ikke forvente for mye, men heller ta litt av gangen, finne roen i de små tingene man drømmer om.

Jeg er i ferd med å skifte yrkesretning her i livet, og dette lille rådet som legen gav meg har hjulpet meg den siste uka når jeg har måtte ta stilling til hva jeg vil, og ønsker videre, når det kommer til jobb og arbeid.

Hva ønsker jeg å jobbe med? Hva er «lettest» å utføre? Hva vil føre til en enklere hverdag?

Så etter dialog med NAV (som ikke bare er crap btw) og med jobb og- karriereveileder skal jeg mest sannsynlig de neste ukene få prøve, og se, hvordan det er å jobbe som dyrepleier.

Det er kanskje ikke det mest prestisje fylte yrket, det gir kanskje ikke best betalt, men jeg tror det vil kjennes enkelt fordi jeg elsker å jobbe med dyr og jeg elsker å jobbe med konkrete oppgaver. Jeg føler meg så heldig som bor i Norge, jeg får mulighet til å prøve ut et yrke før jeg starter utdanningen mot det, jeg får hjelp til å komme meg tilbake til jobb, jeg får økonomisk støtte mens jeg er sykemeldt, jeg får oppfølging fra alle kanter NAV, DPS og legen. Fy, jeg er heldig.

Så i alt som skjer fremover, og uansett hvordan veivalgene ser ut til slutt, jeg gleder meg til tiden som kommer, og jeg gleder meg til å bare leve livet enkelt.

– Guro <3

Jeg er nå 100% sykemeldt, og har vært det i noen uker nå. Jeg er også 100% sikker på at jeg ønsker å gjøre noe annet, MEN der jeg for noen uker siden var helt sikker på den nye “karriereveien” er jeg nå … ikke sikker i det hele tatt, og det føles litt kaotisk og “typist meg” ut.

Jeg har så mye jeg liker å gjøre, så mye jeg kunne tenke meg å gjør, så mye jeg brenner for, og allikevel så klarer jeg ikke å lande på en ting, en retning, for de neste årene. Det er frustrerende, men jeg er også privilegert som har mulighet til å endre retning, gjøre noe annet, få en ny “sjanse” om man vil, ikke alle har den muligheten ♡

Så derfor ønsker jeg å gjøre et veloverveid valg denne gangen. Tenkte litt grundig,

Ja, det blir spennende å se hva jeg lander på. Til uken som kommer skal jeg prøve å lage et tankekart over alle mulige utdanningsveier jeg kunne tenke meg å gå. Kanskje blir jeg litt klokere etter å ha gjort det..

Ja, ja…

Har du levd lenge nok til å ha muligheten til å skifte yrkesretning? Hvordan gikk du frem for å finne ut hva som ville passe deg? ♡

Processed with VSCO with a5 preset

 

– Guro ♡

Hei alle sammen,

etter gårsdagens innlegg, som du kan lese HER, har jeg fått så mange gode ord og tilbake meldinger. Valget jeg har tatt er gjennomtenkt, da jeg først bestemte meg for å endre retning i yrke følte jeg først lettelse, men etter alle de gode ordene jeg fikk i går så kjenner jeg også på litt sorg, pastoryrket er jo fantastisk givende så lenge man har helse til det ^^,

Å lære mennesker å kjenne, å kunne gi trøst og oppmuntring, å holde taler og bibelstudier, å se folk le, være alvorlige, være glade, begeistret, besøke mennesker, lære andre kulturer å kjenne- DET er en pastors hverdag, den gode hverdagen hvertfall, og den kommer jeg til å savne.

Det jeg IKKE kommer til å savne er politikken (ja, den finnes i beste velgående i kirken også), kjepphester, konflikter og uenigheter, og fasaden. Jeg har hele tiden jobbet for å vise den ekte meg, være Guro som også er pastor, i stedet for pastoren som også av og til er Guro, det har ikke vært lett. Det forventes noe av enn, og jeg har valgt å være åpen om at jeg ikke alltid når opp til idealet, jeg har prøvd å vise at SELV om man er pastor, selv om man skal ha “alt” på stell, så er det ikke alltid slik. Vi er alle mennesker med svakheter, med problemer, med “hemmeligheter”, vi sliter alle med ting som vi ikke ønsker at andre skal vite noe om. Denne lille “kampen” mot fasaden har ikke alltid falt i god jord, for jeg har satt ting på spissen, jeg har stilt spørsmål ved tankemåte og væremåte, ved kirkekultur, og det har tært på. Nå er ikke det grunnen til at jeg slutter som pastor (etterhvert, foreløpig er jeg jo “bare” sykmeldt), men på grunn av sykdomsbildet mitt har denne “konflikten” vært en trigger. Allikevel, hvem vet, kanskje jeg kommer tilbake om noen år, litt mer moden, med litt mer kjøtt på beina, med litt mer bein i nesa, hvem vet?

Jeg kommer til å fortsette å skrive her da, bare ikke som pastor- Guro, nå er det bare Guro.

Processed with VSCO with a5 preset

Så hva skjer videre?

Jo, jeg skal begynne å gå til psykolog igjen, jeg skal på utredning, jeg skal bestemme meg for hva jeg skal studere til neste år, jeg skal være mamma, kone og kanskje hundeeier.

Og jeg skal øve meg på å slappe av, for selv om jeg ligger på sofaen, eller går en tur, eller jeg jobber med et eller annet hele dagen, så slapper uroen inne i meg sjeldent av. Den trykker, den minsker, den vokser, og uroen klarer jeg for tiden ikke å få bukt med, den er der og skaper dårlig stemning.

Men nok om den, jeg vil igjen bare takke for alle gode ord og tilbakemeldinger. Jeg kommer så klart til å fortsette å blogge og være aktiv på sosiale medier, det er jo en av mine hobbyer, så det er bare å følge med videre om du har lyst til å få med deg hva neste kapittel har å by på 🙂

Not serious – rynker på nesen

– Guro <3

 

Hei dere!

Nå er sommerferien over for denne gangen, vi har nytt “late” dager både i nord og i sør, vi har vært sammen med familie og venner og vi har kost oss med deilig sol og varme. Vi har dyrket frem paprika, chili og jalapenos, vi har lekt med barna, besøkt strender og alt har bare vært en fryd og gammen, er det ikke slik det skal være? Vel, det er kanskje ikke helt sant at alt har vært fryd og gammen, men vi har for det meste kost oss, det har vi.

Som vanlig går jo mitt indre liv alltid litt (veldig) opp og ned, og jeg har tenkt mye på fremtiden, barna, den mentale helsen, jobb og alt annet som man kan klare å bekymre seg over. Jeg føler jeg hele tiden trenger mere søvn, at jeg aldri blir helt fornøyd med hva enn det skulle være, og noen ganger blir det litt overload oppe i hodet. Da brer panikken seg, man får litt rastløse hender, blir febrilsk i blikket og ønsker at noen bare skal komme og legge dyna over en, ta alt ansvaret som ligger på skuldrene og bare fikse det for deg, men det skjer jo ikke, og bra er vel egentlig det, for hvem hadde jeg vel vært om jeg aldri måtte møte mine “spøkelser”, det som jeg gruer meg til, det jeg “sliter” med? Jeg kan kanskje ikke møte alt på en gang, men noen utfordringer nå og da, ta litt av gangen, jobbe meg gjennom i det minste noen rare meninger, mekanismer og tanker, man vokser som menneske på det også, om det så bare er noen små skritt.

En av mine “mekanismer” som jeg er klar over, men som jeg enda ikke har helt styr på utarter seg slik: jeg har det bra, jeg er fokusert og vet hva jeg vil med livet- dette glemmer jeg, jeg føler meg rådvill, engstelig, misfornøyd- jeg jobber meg gjennom dette- finner ut av hvor jeg vil i livet- glemmer hva jeg vil- blir misfornøyd også videre. En ond sirkel, ja for den er litt ond, og denne sirkelen har kanskje en syklus på faktisk noen måneder, og den kommer igjen og igjen…

Greia er den at det er så fryktelig slitsomt å ha det slik. Jeg vet jo hva jeg “vil” med livet, jeg vet jo hva jeg ønsker. Jeg behøver ikke å gå ned i kjelleren og føle meg misfornøyd for jeg vet hva jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit.

Men vet du hva? De siste dagene har jeg funnet ut av en ting som jeg kan gjøre for å bryte denne onde sirkelen, hvertfall delvis, jeg titter opp av skjermen. 

Jeg var ute med Veslefar, han lekte med bilene og gravemaskinene sine, og mens jeg tuslet rundt med lille gutten min så kjente jeg på at jeg kjedet meg, jeg hadde glemt mobilen inne så jeg kunne ikke titte på den, dermed måtte jeg løfte blikket og titte rundt meg. “Kanskje jeg ønsket å gjøre noe med hagen?”

I noen minutter sto jeg og planla hagen bak huset, og plutselig kom jeg på at jeg kunne jo finne frem stolper som senere skal være med på å gjerde inn hageområdet vårt. Den inngjerdingen vil være med på å realisere to drømmer: 1. Barna kan leke fritt ute, og jeg og mannen slipper å være redd for at barna skal løpe ned mot veien, vi kan slappe mere av og har mulighet til å ordne ting inne mens barna er ute og 2. Det skal bli en inngjerding til hunden vi etterhvert får i hus.

So easy! Jeg har tittet på for mye skjerm i det siste, jeg har drømt meg inn i andre sin hverdag og blitt litt misfornøyd med min egen, jeg har sett bilder av folk med hund, bilder av folk som reiser, som tar utrolig vakre bilder, som har flotte familier, som gjør det bra på jobben, som er kloke, har innsikt, og i stede for å løfte blikket og GJØRE noe med det, så har jeg bare vugget meg selv inn i en leire av selvmedlidenhet og håpløshet. “Jeg har jo ikke det de har”.

Vel, nå velger jeg å vaske av meg den leiren, titte opp av skjermen, velge å ta tak der jeg kan og nyte tilværelsen, og det kjennes så deilig, så fritt, så fantastisk. Det anbefales, om du ikke allerede titter opp.

Vi blogges!

– Guro <3

Hvordan er det å være mann?

Hvordan er det å være en kvinne?

Hvordan er det å være gammel?

Hvordan er det å være homofil?

Hvordan er det å være født i Norge med foreldre som kommer fra et annet land?

Hvordan er det å ha skilte foreldre?

Hvordan er det å komme til et land og ikke forstå språket?

Hvordan er det å være aleneforeldre?

Hvordan er det å vokse opp med fosterforeldre?

Hvordan er det å være født med feil kjønn?

Hvordan er det å ha selvtillit?

Hvordan er det å være en mobber?

Hvordan er det å bli mobbet?

Hvordan er det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem?

Hvordan er det å vokse opp i en tidsalder hvor teknologien er OVER ALT?

Hvordan er det å være deg?

Hvordan er det ja, du kan jo fylle ut med noe som er aktuelt for deg, der du er, med mennesker du har rundt deg.

Hvordan er det å være et menneske som ikke er som deg?

Jeg lurer ofte på det. Jeg kan lett begynne å tenke på et menneske, fortid, oppvekst, hva personen liker, ikke liker, hvorfor personen oppfører seg som den gjør, hvilke drømmer personen har, hvilke hemmeligheter.

Jeg tror alle mennesker er interessante. Det er så mye dybde i oss alle, et indre liv med så mye mer enn det som blir vist. Så mange «hemmelige» lengsler, redsler, tanker og ambisjoner.

Om det var mulig å få en biografi av helt «vanlige» mennesker, ja deg for eksempel, så hadde jeg ikke gjort annet enn å lese.

Å få innsikt og dybde, det er så lærerikt og tilfredsstillende. Ting gir mening. Mennesker gir mening med en gang man lærer dem å kjenne. Å bli kjent med en person på et litt dypere level, gjør deg til en bedre person. Ved å bry deg om hvordan andre har det, om hva andre gjør, og hvorfor (ikke minst), tillater du deg å se på et menneske på en ny måte, stadig, du lærer kanskje til og med deg selv å kjenne, stadig, for det er alltid noe nytt som dukker opp.

Hvordan er det å være deg i dag?

Hvordan er det å være deg om ti år?

Spennende. Det er det eneste jeg kan si, spennende!

Jeg tror grunnen til at jeg er så “obsessed” med dette “Hvordan er det å være et menneske som ikke er som deg?”- er fordi jeg selv ofte følte meg veldig lite interessant, lite sett, bare grå og usynlig (dette var på skolen vel og merke). Etter å ha gått til psykolog og forstått at mine tanker og drømmer også kan være verdifulle og bra, så har jeg liksom begynt å lure på hvem flere som sitter med hemmelige drømmer og et ønske om å bli litt mer sett, litt mer hørt. 

Om du er en sånn person, ikke gi deg, ikke gi opp, jobb med deg selv, masse, hele tiden, følg drømmene dine. Det er viktig. Og det er spennende. 

Veldig spennende. You can do this giiiiirl…. (or boy). Det er skummelt, men verdt det å ta steget ut av skallet. Vi er alle interessante, vi har alle noe å by på, noe å lære bort, noe å fortelle, fordi vi lever. 

DET ER SPENNENDE!

– Hilsen meg <3 

#blogg #verdifull #lørdag #livet #deg

Hei dere! 

Jeg sitter i England, Newbold College. Vi bor i “Family Housing”, det vil si i en leilighet, omringet av mange andre leiligheter. 

Ungene har lagt seg, jeg tror det ene barnet sover, mens det andre sover definitivt ikke. Jeg kjenner på angst i dag, press, forventinger, livet, kjenner på alt. Det å være sårbar. Det å ha en hobby som rett og slett går ut på å skrive, dele, like- sosiale medier. 

Jeg har nettop startet med enda et nytt prosjekt. Ja, dere har vel fått med dere at jeg er et slikt prosjekt menneske. Men ja, jeg har startet en YouTube kanal “The Female Pastor”- link HER! 

Og den første uka har gått veldig bra- overraskende bra faktisk. Jeg har måtte være litt… frimodig.. jeg spurte om et online magasin kunne poste et lite innlegg på Facebook om kanalen min, noe de gjorde, og som de også gjorde på nettstedet sitt også. “The Female Pastor” har nå 944 views :O Its crazy!!!!

Allikevel føler jeg meg så liten. Så veldig liten. 

Jeg irriterer meg over bråket i andre etasjen. Og jeg bekymrer meg for at det ene barnet mitt ikke skal få søvnen den trenger. 

Jeg kjenner jeg er stolt over YouTube kanalen. 

Og nå våknet det andre barnet. 

Jeg er tilbake ved tastaturet. 

Jeg føler meg som en hykler. Skal jeg fortelle deg hvorfor? Nei, ikke i dag. Jeg tar det en annen gang. Jeg, jeg, jeg. 

Jeg har det egentlig greit. Bare litt sliten i dag. 

Vi blogges.

– Guro <3

Hei dere! 

Jeg har vært litt fraværende de siste dagene, rett og slett fordi jeg har startet på et nytt prosjekt 😀 Jeg har nemlig (igjen) startet en YouTube kanal, men denne gangen er den litt mer planlagt. Uansett, jeg er ganske spent på hvordan dette kommer til å gå, den er på engelsk og den handler mye om yrke mitt, eller det at jeg er en kvinnelig pastor. 

I kirken jeg tilhører er det få kvinnelige pastorer, og det har blitt viktig for meg å vise litt mer av hvordan er hverdag kan se ut for en (kvinnelig) pastor. Det er nok ikke mye forskjell fra mannlige sin hverdag, men det er kanskje det som er litt poenget… det er ikke mye forskjell. Det er en pågående debatt/ konflikt som foregår i kirken vår hvor man er uenige om kvinner bør/ kan være ledere/ pastorer. Det handler egentlig om mye mer enn det, men på overflaten så er det det som kommer fram. 

Kanalen skal ikke være en stor- jeg argumenterer- mot alle- som er – i mot- nei, det kommer til å komme innlegg om temaet, men hovedfokuset er på en pastors hverdag, og såklart “kvinnen” bak 🙂 

Jahh… Du kan se første filmen HER!  

Anyways, jeg håper dere hadde en god mandag i går, og at tirsdagen kommer til  behandle dere pent! 

Vi blogges!

– Guro 

Jeg drømmer stadig!

Om grønnere gress.

Om lysere tider.

Om tassende føtter.

Og eldgamle stier.

Jeg drømmer stadig.

Om kattungens bekymring, vindens lyd og hjemmets rot. Jeg drømmer om fremtid, og glemmer å titte, på de små blå øyne som jeg aldri kan miste.

Boy, nå er jeg sliten. Vondt i hode, trøtt og bare litt små lei. Selv om jeg bare jobber 20% så har jeg sagt ja til litt for mye i de kommende dagene- og det merker jeg nå. Ja, ja.. Jeg får bare passe på å bli flinkere til å si nei, det er en viktig egenskap det å kunne si nei når det er litt nok, men du så vanskelig det også er, det er jo så mye morsomt man ønsker å være med på. 

Anyways, har hatt et koselig besøk av en venninne i dag, noe jeg egentlig hadde glemt, men da ble det jo en koselig overraskelse. Jah, også har det jo bare vært utrolig varmt i dag, jeg vet man ikke skal klage på den varmen, men vet du hva? Jeg svetter, er varm, tung i hodet, hovner opp i kroppen, ja.. you name it, og jeg har egentlig bare lyst til å få avkjølt og badet denne kroppen- and I will.. en eller annen gang. Vi har et tjern som det tar 20 min å gå opp til, men ja.. da er det BARE oppover.. Skal jeg gå? Hadde egentlig bestemt meg for å ikke gjøre det, men vet du.. Jeg gjør det får det om.. Haha! Lever livet litt til 😉 

Ungene er på overnatting så da må jeg jo nesten bare græbbe muligheten når jeg har den.. Jaja, vi blogges dere! 

– Guro <3

 

Hei dere!

DA har vi flytta, vi har faktisk sovet i Bryggerhuset i tre netter nå. Det er så deilig, rart og til og med bittelitt skummelt å endelig være her. Også har vi plutselig mye bedre plass 🙂

Jeg planlegger en live INSTAGRAM sending, men det blir nok ikke før om en uke eller slikt. Jeg kommer til å si ifra i god tid før jeg gjør det, om du ikke følger meg på INSTAGRAM kan du gjøre det HER!!

Også en annen ting, internett- folk kommer hit den 11. Mai, jeg krysser fingre og tær for at vi endelig får et nett som fungerer. Det er ikke såå lett å skrive blogginnlegg på iPhonen, også er det litt lite inspirerende da jeg ikke får delt bilder jeg tar med et G O D T kamera.

Anyways, gleder meg til å dele tiden fremover med dere 🙂

Vi prates.

– Guro <3