Hei! Hvordan har du det? Seiler du gjennom dagene og ukene og trives? Er du sliten? Er du trøtt? Er du glad? Jeg håper at uansett hvordan du har det så finner du tid til å ta en pust i bakken- det trenger vi alle av og til, noen mer enn andre.

Processed with VSCO with b5 preset

Jeg sitter her i stuen min, den er ryddig for en gangs skyld, i barnestolen ligger pus og sover, en fugl hakker i husveggen. Det er mandag og det er stille. Jeg lytter til klapringen jeg lager fra tastaturet. Det er en deilig stillhet. Jeg kan nesten, for en gangs skyld, si hei til meg selv. Hei Guro, hvordan har du det?

Ja, hvordan har jeg det? Nå er jeg sykemeldt, jeg anerkjenner at jeg trenger mer tid for å bli frisk og for å kunne fungere optimalt i hverdagen. Det tar tid, noen ganger så alt for lang tid, men hvis jeg ikke tar TIDEN til hjelp, så kommer det til å ta enda LENGER tid. Så ja, tid – det er noe jeg må forholde meg mye til… for tiden.

Processed with VSCO with b5 preset

Mitt oppe i all denne tiden får jeg av og til muligheten til å reflektere over livet, over situasjonen, over meningen med alt. Jeg har funnet ut av at jeg må dyrke en hobby, jeg har funnet ut av at jeg virkelig tror på Gud, at han er viktig for meg, jeg har funnet ut av at jeg er en mamma som elsker barna sine veldig høyt, men som veldig ofte ikke har energi nok til å være der for dem 100%, jeg har funnet ut av at det finnes mennesker i kirken min som noen ganger mener ting så sterkt at man føler Jesus blir tatt fra enn, jeg har funnet ut av at det er mye kaos i hodet som jeg ikke vet hvordan å bli kvitt, jeg har funnet ut av at selv om jeg er en mamma med lite energi så er jeg viktig for barna mine likevel, de trenger mammaen sin.

Jeg har funnet ut av mye, og jeg kommer stadig til å lære mer om meg selv om, om verden, om livet. Det er vel slik det er å være voksen, man finner ut av hvem man er, og man innser at alt er mer grått enn det er svart- hvitt. Og det er i gråsonene at man virkelig kan kjenne litt på livet, det å leve, det å være til. Det kjennes godt.

Processed with VSCO with b5 preset

I helgen valgte jeg å tre inn i en slik gråsone, der hvor jeg tidligere har sett svart- hvitt, valgte jeg nå å se litt grått, det var rart, fint, merkelig og hyggelig.

Og det gikk veldig bra.

– Guro <3

Hei igjen dere,

i dag … er jeg sliten. 

Jeg var på styremøte i går, som egentlig gikk veldig bra, men da jeg var nesten hjemme etter møtet, kom angsten, eller hva det nå enn er, plutselig over meg. 

Den hadde ingen grunn til å komme, men kom allikevel. Det var en så rar følelse, en bølge av varme for igjennom kroppen og satte seg som en urolig klump i magen, også ble den der en stund. Det gikk liksom helt greit, men jeg blir alltid litt overrumplet av angsten når den velger å komme, også lurer jeg fælt på hvorfor den kommer.

 

Uansett, jeg er kanskje litt sliten i dag, men jeg har det bra. Jeg har ikke noe angst, jeg er bare trøtt, litt slapp, også har det vært litt mye tankespinn når det kommer til jobb og året 2019. Jeg planlegger å komme meg ut i 100% jobb, men da kreves det også av meg at jeg øker jobbprosenten etter jul på en smart måte og at jeg strukturerer dagene slik at jeg føler at jeg har litt fritid og ikke bare jobber. 

Apropo jobb, jeg føler at jeg begynner å komme inn i en rytme, inn i en jobbstil som passer meg på en måte. Når man jobber som pastor har man muligheter til å forme arbeidsdagene, og innholdet i arbeidsdagene, veldig selvstendig. I det siste har jeg tatt noen valg som jeg føler er “riktig” retning i jobben, og jeg gleder meg til å lære mer og utvikle meg videre. 

 

 

For hva gjør egentlig en pastor? Vel, sett bort i fra taler, begravelser (som jeg ikke har holdt enda), vielser, barnevelsignelser og mye administrativt arbeid, så går også pastoren på besøk, driver med sjelesorg, er tilgjengelig hvis noen ønsker å prate (om hva enn det måtte være), studerer Bibelen for å holde seg oppdatert, og for å kunne svare på både teologiske og åndelig spørsmål en person måtte ha, som pastor lærer man gjerne bort av den kunnskapen man har om Bibelen. En pastor jobber aktivt for at menigheten skal føle seg samlet, passer på at folk engasjerer seg, leder/ organiserer bibelstudier, organiserer andre åndelige aktiviteter, organiserer opplegg i kirken som gjør kirken mer synlig og tilgjengelig i lokalsamfunnet rundt.  

Det finnes mange andre ting en pastor gjør, men dette er da noe av det. Mange liker også å diskutere hva en pastors oppgave er, men det tror jeg nesten man må justere litt ettersom hvilken menighet man har ansvar for, ja, for menigheter kan være utrolig forskjellige. That’s for sure. 

Og forresten…

Ei pastor kan også gjøre alt dette.  


Jeg har fortalt en del om dette som har pågått i Adventistkirken på verdensbasis. En (av mange) diskusjoner pågår nå, og mange engasjerer seg i det som skjer. Det har skjedd en “liten” endring i strukturen- i organisasjonen, og i denne endringen finner vi en uenighet i om kvinner skal få kunne fungere som (ordinerte) pastorer. Menigheten i den norske unionen har valgt å ta avstand fra det kirken har bestemt seg for på verdensbasis, du kan lese mer om det HER

Men etter at dette dramaet har forespilt seg i menigheten har jeg også sett at her i Norge, i vanlige jobber, på arbeidsplasser, i hjemmet, det finnes fortsatt en del forskjeller. Det er enda ikke likestilling (som forsåvidt kan gå to veier). Så da lurer jeg på;

Synes du samfunnet vårt i dag likestiller kjønn? Hvor langt skal man gå for likestilling? “Tipper” vi av og til over på den andre siden? At vi diskriminerer menn? 

Hva tenker du? 

Vi blogges! 

-Guro <3 

Hallo igjen kjære dere! 

Da er det en ny morgen, en ny dag- og en litt mindre trøtt Guro, og mindre gretten også. 

Solen skinner, det er kaldt ute, frost. 

Vakkert. 

Skal jeg fortelle dere noe? 

Jeg har mange tanker for tiden. Jeg lurer på hvordan det går med adventistkirken på verdensbasis, det beveger seg virkelig i en farlig retning, her om dagen ble en video lagt ut på YouTube, du kan se den HERog jeg synes den bare er… latterlig. Jeg finner liksom ikke noe bedre ord for det, den er nedverdigende mot kvinner i pastoral tjeneste, den legger skyld hos de som ikke ønsker å diskriminere kvinner, den ber om enhet, men skaper bare mer splittelse ved å bestemme hvem som er en del av “familien” eller ikke, den setter virkelig kirken i et dårlig lys. 

Jeg blir flau

Heldigvis er det mange som har reagert på denne videoen. Det er HELT tydelig at her finnes det sterke meninger på begge sider, om kvinner skal kunne blir ordinert (eller om vi skal ordinere i det hele tatt), om vi skal “straffe” de unionene som ordinerer kvinner og om vi skal begynne med et policypoliti som passer på at vi alle er samlet i en “enhet”. 

Ja, hva er enhet? Vi er vel uenige der også, om hva enhet er, men en ting vet jeg helt sikkert. Selv om jeg tror at kvinner og menn skal kunne være likestilte så krever jeg ikke at alle skal mene det samme som meg. 

Det er forskjellen. Å kreve enhet på noe som er kulturelt betinget- det leder sjeldent til noe godt. 

En annen video, som svar på den første, har også blitt lagt ut på YouTube, satire, du kan se den HERDen er god. Spott on, slik jeg ser det, men så er vi uenige da. Igjen. Uenige om hvordan vi skal være enige, om vi trenger å være enige, hva vi skal være enige i. 

Uenige.

Vel, jeg er lei av å være politisk korrekt, selv om det er det mest fornuftige. 

Jeg er kvinne, pastor og adventist. 

Jeg er lei av å føle meg litt liten, med en litt mindre stemme, med en liten bagasje, som jeg ikke har bedt om, som bare er der, i hjørnet, titter. 

Jeg tenker ofte på det, jeg hadde tenkt til å skrive at jeg ikke tenker på det, men jeg gjør faktisk det. I møte med mennesker så lurer jeg ofte på hva de tenker om den kvinnelige pastoren, om de tenker at hun er bra nok, kan gjøre en god jobb, en like god jobb som… en mann. 

Det er litt rart. Heldigvis så har adventistkirken i Norge valgt å la være å diskriminere kvinner. 

Det er jeg takknemlig for. 

Vi blogges!

– Guro <3

Hei dere!

Et lite hjertesukk, det har skjedd litt av hvert i kirken nå. Jeg kommer med en oppsummering senere.

Dette får holde for nå! Kontekst kommer.

Leste dette på Facebook; jeg er såååå ENIG! Er du?

«ANSVARLIGHET

Som religiøse adventister er vi i ideologibransjen. Vi forvalter fortellinger, symboler og Gudsbilde. Det er et stort ansvar. Det må skjøttes. Vi må gjøre det vi kan for å snakke sant om Gud.

Vi lever i en urolig tid. Autoritære strømninger skjærer gjennom stater og organisasjoner. Det er det vi opplever i vår kirke akkurat nå. Vi må gjøre det vi kan for å stoppe det. Målet helliger ikke middelet. Dette er ikke tiden for å sitte stille i båten.

Vi er ikke immune her i Norge. Adventistkirkens troverdighet smuldrer mens vi ser på. På tide å våkne. Vi kan ikke skyve Bibelen og religiøse anfektelser foran oss i møte med det autoritære.

Vi er protestanter. Vi tror på individets hellige rett til å la seg lede av sin samvittighet. Vær så snill, ikke bagatelliser propaganda og anti-humanitære og anti-demokratiske holdninger: Da blir vi en sekt.»

Noen snakker om å forlate menigheten, jeg ber deg; vær så snill ikke gjør det!

Bruk sinne, skuffelsen, frustrasjonen og engasjemente til å stå i en kamp som er viktig, ikke bare for vår kirke, men for de strømningene som skjer i vår tid.

Du er viktig for kirka! Vi trenger hverandre.

– Guro <3

Hei, hei dere! 

Da skal jeg fortelle litt om denne flotte helgen som akkurat har blitt ferdig! Jeg, og flere hundre andre mennesker, møttes på Sundvolden Hotell for å lære mer om hvordan å lede en menighet, og alt som foregår i en kirke. 

For de som ikke er kristne, og / eller går i kirken, om man har en aktiv menighet skjer det gjerne en hel del i løpet av en uke, måned, et år. Det er møter, aktiviteter, veldedighetsarbeid, you name it, det er mye som skal koordineres og ordnes med for at ting skal kunne skje, og derfor har man flere som leder en avdeling eller to. Ledertreffet gir oss ny energi, nye visjoner, tettere fellesskap og en mulighet til å planlegge veien videre. En menighet handler mye og fellesskap, men vi ønsker også å kunne være en positiv hjelp i det samfunnet vi bor i. 

I helgen lærte vi at fokuset bør og skal være på Jesus. Alt annet er irrelevant når det kommer til tro og lære om vi velger å ikke fokusere på Jesus. Kristne har ofte fått et rykte på seg med at de alltid ønsker å “omvende” andre “ikke- kristne”. I helga ble flere av oss enige om at vi må kunne gjøre ting for andre uten at vi prøver å dytte vår tro på dem. Høres ikke det ganske greit ut? 

Å bare være god liksom <3 

Mye av helgen gikk til prat og å lytte til foredragsholdere, jeg holdt faktisk et foredra selv- “Sosiale medier #muligheter”. Jeg har valgt å være veldig ærlig og åpen på bloggen, først og fremst for min egen del, men det har vist seg at andre setter pris på denne åpenheten og dette førte til at jeg fikk mulighet til å snakke litt om dette på søndagen. 

De andre møtene var også veldig bra, tankevekkende og lærerrike. Jeg håper virkelig det ikke blir lenge til neste gang vi har et slikt stort arrangement, det gjør virkelig en forskjell og hjelper oss å kunne legge sjelen i det arbeidet vi gjør i kirka. 

Maten.. Ja.. Maten var super digg! Deilig buffe til middag og lunsj, og nyyyydelig frokost- elsker frokost! Digger frokost! Det var mye vegetarisk også, ikke det at jeg er vegetarianer, men mange i kirken er det, så … good for them 😉 

Her: Couscous, søtpotet og skikkelig gode kyllingklubber- de var kjempe gode. 

Ellers var det jo veldig koselig å møte venner og bekjente, det ble mye latter og fine samtaler. Jeg er liksom en ekstrovert- introvert, jeg får energi av å være med mennesker, men jeg “mister” mye energi også. Denne uka blir low key for å seia det slik. 

Oh well, we had fun! 

Nå ser jeg frem i mot å arbeide med alle ideer og visjoner, samarbeide med grupper og mennesker. Dette blir bra! 

Er du med i et eller annet hvor dere jobber med visjoner og ideer? Hva er dine beste tips til å engasjere mennesker btw? 

Ønsker dere alle en god mandag, så prates vi! 

– Guro <3 

#hotell #helg #bilder #foto #visjon #leder

 

Hei dere!

Helgen er over, og det har vært suuupert. Jeg har som sagt vært på lederkonferanse, og jeg har lært så utrolig mye!

I morgen kommer det nok (mest sannsynlig) et innlegg om helgen med både bilder og beskrivelser 🙂

Forresten dere, jeg trenger virkelig å få kommet meg ut og tatt bilder igjen. Sist gang jeg gjorde det ble bildene sååå bra.. Haha! Jeg prøver ikke være ydmyk en gang ^^,

Jeg husker faktisk ikke om jeg har delt bildene fra den fototuren på bloggen, men om ikke så er det bare å ta en titt på Instagramkontoen min HER! 🙂

Hva har du gjort i helgen? Har du kost deg?

Jeg håper du har fått ny energi og er klar for en ny uke!

Vi blogges.

– Guro <3

#høst #blogg #søndag #bilder #foto

Hallo kjære lesere! 

Jeg må si at jeg har følt meg så heldig og privilegert de siste dagene. Alle de fine ordene, de oppmuntrende ordene, de støttende orden som har blitt sendt i bloggens vei har virkelig gjort godt i hjertet. 

Hver gang jeg skriver litt kontroversielt, ærlig, skriver litt “provoserende”, så blir jeg alltid så usikker på meg selv i etterkant. Er dette greit? Har jeg gått for langt? Hva mener andre om meg? Ja, slike tanker bare romsterer rundt i hodet mitt i noen dager etter. Men som regel roer det seg og jeg blir virkelig rørt av alle hyggelige tilbakemeldinger. 

Jeg ønsker bare å si et stort TAKK! 

Ellers så håper jeg dere har en fin torsdagskveld. Jeg og mannen er nå på pastor/ lederkonferanse på Sundvolden Hotell og koser oss masse med god mat, bra møter og bra fellesskap, for ikke å snakke om flotte hotellrom som man kan slappe av på. 

Ja, her i mellom slagene så har jeg til og med fått til å skrive dette blogginnlegget.. Hihi! 

Jeg merker jeg trenger en liten pause fra “seriøse” Guro og heller bare være litt “vimse” Guro. Nyte livet. Og det planlegger jeg å gjøre denne helgen, det blir mye møter, men det kommer nok til å bli bra og viktige møter med fokus på å engasjere alle i menigheten. Ja, jeg skriver mye om menighet, men det er nå der fokuset mitt er kanskje … 80%.. nei.. 60% av tiden, så ja, slik er det bare. 

Ja, angående det. Hva tror du på? Er du kristen, muslim, ateist, agnostiker?  Hadde vært veldig gøy å lese akkurat din oppfatning av verden, universet- ja, hva du tror skjer etter døden 🙂 Legg gjerne igjen en kommentar.

Vi blogges!

– Guro <3

Hei dere! 

I går la jeg ut et bilde på bloggen min, og flere reagerte på det, derfor har jeg erstattet det med et annet bilde. Du kan lese blogginnlegget HER!

Jeg har i dag tvilt på budskapet jeg prøvde å formidle. Var det greit å dele det bilde? Hva med jobben min? Jeg jobber jo tross alt som pastor? 

Men hvorfor delte jeg bildet? Jeg delte det for å fortelle at vi alle gjøre irrasjonelle ting av og til, noen ganger er det styggedom i livet vårt. Noen ganger kan man føle seg like stygg som “styggefingeren”, og allikevel. Hallelujah! Allikevel elsker Gud meg. 

Jeg kunne viste andre bilder som dette

eller dette 

eller dette

men jeg valgte å vise dette

Disse bildene ble alle tatt på samme tidspunkt for noen måneder siden. De ble tatt mens jeg hadde det vondt inne i meg, de ble tatt mens kroppen ble herjet av angst. Jeg valgte å ta bilder av det fordi jeg liker å uttrykke meg, det gir meg ro og fred. Fingeren, eller fuck you- tegnet som det kalles, det kan hende det er stygt, fælt, men det beskriver så godt hvor mye jeg hater vonde følelser, vonde tanker, ondskap, skam… alt som er vanskelig. 

Jeg er pastor. Og fingeren passer seg kanskje ikke for en pastor, allikevel så holder jeg den oppe for å vise at tross alt vondt jeg har inne i meg så velger jeg å stole på at Gud er der for meg, og at uansett hvordan jeg har det akkurat nå så kommer jeg til å få det bedre en annen dag. Fingeren passer seg kanskje ikke, men la meg gjør noe helt klart- jeg verken banner eller viser fingeren mens andre er til stede, bortsett fra mannen kanskje da… Dette er ikke noe jeg flyr rundt og gjør, men det skjer i de rommene hvor jeg er alene, de gangene noe river hardt i meg og jeg føler meg forlatt. 

Det skjer når jeg ikke vet hvordan jeg ellers skal få uttrykt smerten i hjertet. 

Det skjer når jeg er desperat etter å føle meg hel. 

Noen dømmer meg kanskje, noen mener det er veldig upassende, og kanskje er det det. JA! 

Kanskje er det upassende. MEN DET ER IKKE DET SOM ER POENGET!!!!

POENGET ER HELLER IKKE AT VI KAN GJØRE HVA VI VIL BARE FORDI VI KAN!!!

POENGET ER AT GUD TAR IMOT MEG AKKURAT SOM JEG ER, I ALL MIN SVAKHET.

Selv om jeg føler meg liten, ynkelig, stygg, teit. Uansett hvor svak og liten jeg er så kan jeg reise meg opp igjen fordi Gud tar meg imot. Hans nåde er nok for meg, hans kjærlighet er nok for meg. Mitt liv. Ditt liv. Det er verdifullt og kan brukes til noe godt, det kan brukes til å trøste noen, det kan brukes til glede noen, det kan brukes til å hjelpe noen, 

men bare hvis jeg møter mennesker med et ønske om å forstå, med et ønske om å lege sår. 

Da jeg fødte min førstefødte var det en ting som lindret smertene mer enn noe annet, og det var kaldt vann. Jeg skrek på jordmødrene at de måtte putte kaldt vann, du vet, der barnet kommer ut, og det var den beste lindringen. En fødsel kan være brutal, ekkel, lang og vanskelig, men det hjelper ikke å si; ta deg sammen, få ut ungen, vask deg, bli ren- du er så sliten, du skriker, du jamrer, du klarer ikke å bry deg om hva de andre rundt mener, og alt som kan gjøre en forskjell er gode rolige ord, og en kald klut. 

Mildhet, godhet. 

Mildhet, godhet.

Mildhet, godhet. 

Er poenget klart? Eller må jeg forklare det en gang til? 

Vi blogges!

– Guro <3 

#blogg #angst #onsdag #gud #tro #godhet #fødsel

Hei dere! 

I dag har jeg skikkelig hangover, ikke fordi jeg var på fylla i går, men fordi jeg var oppe til 01.30 i natt (noe som er alt for sent når barna våkner 0550;) ). Jeg fulgte med på det årlige møtet for alle unioner i Adventistkirken, de kaller det for Annual Council, og der tar man opp forskjellige saker, stemmer og vedtar ting i forhold til fellesting i kirken vår. I går, og i natt, var det ekstra spennende da det som ble tatt opp har skapt mye engasjement og debatt. 

“Generalkonferensens komité for å overvåke spørsmål om kirkens enhet (Unity Oversight Committee) la 17. juli fram et nytt dokument med forslag til prosedyrer som skal følges i tilfeller der kirkelige organisasjoner ikke følger vedtak fra Generalkonferensens hovedforsamling, styre eller policy.” Kilde: Adventist.no

I hovedsak legger dokumentet opp til et system med en rekke underkomiteer som skal ta stilling til om det faktisk foreligger brudd på vedtak eller retningslinjer (policy). Hvis de aktuelle komiteene konkluderer med at det foreligger brudd på vedtak eller retningslinjer, legges det opp til tre trinn i den videre reaksjonen.

  1. Advarsel til organisasjonen der bruddene forekommer.
  2. Offentlig reprimande av lederen for organisasjonsleddet der bruddet forekommer.
  3. Utelukkelse fra Generalkonferensens styre av ledere for enheter der brudd forekommer, eventuelt utelukkelse av menigheten fra hele organisasjonsleddet. Kilde: Advnetist.no

Så, ja. Bak dette forslaget ligger også en debatt angående ordinasjon, og ordinasjon av kvinner. De unionene som faktisk ordinerer kvinner vil, mest sannsynlig, oppleve en form for “straff”, eller… ja, jeg finner liksom ikke et bedre ord. Nå er det ikke bare kvinnelig ordinasjon som er noe som skal bli sett nærmere på, men det er den saken som ligger meg nærmest hjertet. 

Under gårsdagens møte kom mange frem og presenterte sine tanker og også sine bekymringer når det kommer til dette forslaget. Og mange uttrykte at vi som kirke trenger å ha noen regler og “policies”, men at det med dette forslaget går et skritt for langt. Det blir en endring av struktur, det fører til mer splid, enn enhet, og friheten i vårt kirkesamfunn blir satt på prøve. 

Forslaget ble stemt over og fikk flertall; 60% ja, 40% nei. 

Så, ja.. Litt hangover i dag.

Men, jeg ønsker ikke å glemme at det finnes to sider av saken. Nemlig de som stemte ja, for som du kanskje har skjønt så ville jeg gjerne sett at det ikke ble noe av dette dokumentet og disse komiteene. Allikevel ble det stemt igjennom og jeg ønsker at de som er pro dette dokumentet skal føle at jeg respekterer dem.

Jeg ble klar over i går, etter en prat med en nær venn, at jeg kanskje kan virke litt respektløs når det kommer til mennesker som ikke mener det samme som meg. Og etter å ha tenkt litt så kan jeg se at, jo, det kan jeg kanskje ha vært. Dette er noe jeg ønsker å jobbe med, man kommer ingen vei ved å være blind for andres meninger.

Dette er også grunnen til at jeg slettet to av innleggene jeg skrev om sex og onani. Jeg trenger litt mer tid til å tenke. I kristne miljøer kan det være vanskelig å uttrykke seg riktig om disse temaene, så jeg kommer til å jobbe litt mer med slike innlegg, og jeg ønsker å dele noen nye slike innlegg om litt, men jeg må tenke litt mer på temaene først OG også “studere” disse temaene før jeg ytrer en mening igjen. 

Jeg har også fått inn flere spørsmål når det kommer til sexualitet, sex før ekteskapet osv. Jeg kommer til å lage innlegg til dere, men ha litt tålmodighet. Jeg må skrive med litt … hm…. omhu. 

Ja, er du medlem av et kirkesamfunn? Jeg vet at noen av innleggene mine er veldig “interne”, men jeg håper mine ikke- kristne, eller ikke- adventist lesere bærer over med dette 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3 

Redsel. 

I tenårene var jeg mye redd. Redd for å ikke bli likt, redd for å ikke ha venner, redd for å gjøre gale ting. Men jeg var også redd for andre ting, jeg var redd for å ikke bli frelst, redd for å ikke komme til himmelen, jeg var redd for “trengselstidene” – som, ironisk nok, andre syntes å glede seg til, jeg var redd for at Jesus ville komme igjen før jeg hadde rukket å gifte meg og få barn. 

Det kan kanskje virke som litt rare tanker, men det er helt sant. Som kristen så tror jeg jo at Jesus en dag vil komme igjen, jeg vet ikke når, men jeg vet at det kommer til å skje. Dette skal man vel egentlig se på med glede, men av og til kan man få inntrykk av at noen nyter tanken på å oppleve dårlige tider, trengsler og slike ting mer enn det at Jesus skal komme igjen. Det betyr ikke at det er slik, bare at det virker slik.

Om du ikke er kristen eller adventist så kan det hende at du synes det jeg prater om nå er litt rart. og jeg kjenner meg kanskje litt “flau” over å skrive dette, men jeg ønsker ikke å være “flau”. Dette er en del av Bibelen og min kristne tro, troen på at Jesus kommer igjen og at før han kommer igjen så kommer verden til å gå bittelitt amok. 

Allikevel så liker jeg ikke tanken på å være redd. Ofte handler “kristendommen” om nettopp dette, å være redd. Redd for å gjøre noe galt, redd for hva som kan skje, redd for ting som ikke skjer. 

For noen dager siden leste jeg dette på Facebook i et kommentarfelt i en kristen diskusjonsgruppe:


“Jeg er bare litt lei av at det å være kristen så ofte handler om å være redd for så mye, advare mot så mye, diskutere så mye. Jeg trodde ikke det var det som var hensikten. Hvorfor må vi spre så mye frykt og usikkerhet? Det blir litt sånn splitt og hersk.”


Bakgrunnen for kommentaren var et innlegg som handlet om hvor skummelt det er å sette seg selv i situasjoner hvor man kan ende opp med kompromiss i forhold til sin egen tro. Man kan bli “ledet vill”, man “skiller seg ikke lenger ut”, vi må ikke bli mer lik “verden” (sorry for litt kristne utrykk her”), men slik prat fører bare til tvil og redsel. 

Som barn av min tid liker jeg ikke å være for bastant. Jeg liker å være sikker på det jeg tror på, men jeg ønsker også å være åpen for at jeg noen ganger tar feil. 

Å hele tiden ha fokus på hvor farlig det er å leve i denne verden, hvor lett man kan bli “ført” vill- leder oss vekk fra fokus på Guds kjærlighet, fordi man blir mer opptatt av å lete etter farer og “Satans” angrep. 

Ja, det blir faktisk litt splitt og hersk. Kristendom, det å tro på Jesus, skal ikke være en kilde til redsel, til usikkerhet- det skal være en kilde til glede og fred. 

Å bli kjent med Jesus, og forstå hans kjærlighet, har etter min erfaring vært det beste for min kristentro, at han bryr seg om hver eneste person og det som skjer i vår verden, det fyller meg med glede og fred. At verden en dager kommer til å kanskje ikke være med, det fyller meg med litt angst, og kanskje burde det ikke det, men den gjør nå det allikevel. Heldigvis så lærer jeg hele tiden at Gud er kjærlighet og så lenge jeg holder meg til det så blir jeg litt “trøstet” i min frykt for fremtiden.

Og nåtiden. 

Hva er dine tanker om dette? 

Vil bare tilføye at jeg kan ha mer tanker om dette enn det som er blitt skrevet, sånn….btw 😉 

Vi blogges!

– Guro <3