Hvorfor får du ikke sove, Guro? Hvorfor ligger du der våken? Hvorfor strammer du skuldrene dine? Hvorfor er ansiktet bekymret? Hvorfor føler du en indre uro? Hva handler den om? Hvorfor rister du på beinet? Blir uroen borte?
Hvorfor er du kvalm? Og hvorfor spør du hvorfor? Hvorfor er du så utilfreds? Hvorfor er det vondt i hjertet ditt? Hvorfor blir verden oppe i hodet ditt så stor og uovervinnelig? Hvorfor nå?
Hvorfor gråter du ikke? Hvorfor funker ikke sovepilla? Hvorfor ligger du der helt stille og bare føler? Hvorfor skriker og hoier det slik inne i deg? Hvorfor er natten så fryktelig ensom, fylt med stumme ekko? Hallo…?
Denne uka startet med migrene, fortsatte i går med omgangssjuken, og toppet seg i natt med at ungene våknet om hverandre etter at jeg endelig fikk sove klokka 0130.
Jeg har lyst til å gråte fordi det ikke er noe energi i kroppen i dag. Det er tungt, kjipt og vanskelig å bære seg selv.
Jeg har lyst til å gråte fordi jeg ikke klarer å være den mammaen jeg ønsker å være. Jeg er bare sliten, trøtt og bortreist i mitt eget tankevirvar.
Jeg har lyst til å gråte og si BLÆ. Blæ, dumme depresjon, blæ dumme kropp, blæ, blæ, blæ!!!
Sorry folkens, jeg er sinna her jeg ligger og synes synd på meg selv.
Jeg har bare lyst til å gråte… men jeg klarer ikke fordi jeg ikke er frisk nok i dag.
i dag er det litt tungt, etter gårsdagens litt oppoverbakke og spenning, er det litt nedoverbakke i dag. Uggen, tom, nedstemt, ikke fornøyd med meg selv, selv om jeg fikk mange gode responser på Facebooksiden min (@guroedvardsenblogg), noe jeg setter utrolig stor pris på. Mitt problem er vel at jeg med en gang begynner å kværne rundt i hodet mitt om hva folk ønsker å lese, hvordan få flere lesere osv, og da blir jeg fort sliten. Tankekjør kalles det vel, som sliter ut; hva synes andre om dette, om bloggen, og om meg? Dumme tanker.
Jeg vil jo egentlig bare være meg, og gjøre det jeg synes er fint og pent på en blogg.
Tillate Guro å gjøre akkurat det hun vil.
Men samtidig vil jeg ikke være for opptatt av meg, og det er litt vanskelig når man skriver blogg, ikke missforstå, jeg har tenkt til å fortsette å skrive og dele, jeg bare… ja.. tenker litt på dette da vet du.
Så i dag deler jeg noe jeg synes er både fint, makabert, flott og trist. En død sommerfugl- for det er litt sånn livet er, vakkert, men trist.
Plutselig så har jeg blitt en av dem, en av de som ikke orker, ser ut som et uvær hver dag og som plutselig ikke har energi og ork til å gjøre noen ting. En av dem, som kan virke blid og fornøyd, men som når gjestene har gått for dagen, tenker med angst på neste gang.
Jeg forstår at andre ikke kan forstå fordi jeg ikke forstår det selv. Det er så mye mer som ligger bak all “latskapen”, eller det apatiske blikket. Det er en indre smerte som lammer og ødelegger, men som det er viktigere å forstå enn å bare skyve vekk.
Jeg skulle ønske det bare var å ta seg sammen, vri tankene og tafattheten til noe positivt, men.. det går ikke.. og da, når jeg tenker på det, at det ikke går, da vil jeg bare gråte. Gråte for meg selv og for de rundt meg, gråte av selvmedlidenhet og sorg, for jeg bærer på en sorg og et tap. Jeg klarer ikke å være der for de rundt meg, mannen min, sønnen min, søstre og foreldre. Jeg klarer ikke å være til stede. “Hvorfor?”, spør noen, da har jeg ikke noe svar, vil bare gråte, gjemme meg og bli borte.
Jeg havnet i fødselsdepresjon og deretter fødselspsykose i fjor sommer, noen måneder etter at sønnen min ble født. Det er ikke på grunn av sønnen min at jeg er deprimert, men fødselen var en utløsende faktor, og før eller siden ville jeg møtt veggen uansett.
År med nedtalende og straffende ord mot meg selv, selvfordømmelse og selvforakt har ført meg hit jeg er i dag. Og nå prøver jeg å finne et annet mønster og en vei “ut”, ja for jeg er fanget. Fanget i meg selv.
Å være sjuk i hue er bare så fryktelig.. slitsomt.. vanskelig å forholde seg til og kjedelig. Du ønsker å nyte dagen, kjenner på bunnløs energi, være i godt humør.. også går det bare ikke. Kreftene er ikke der, det er tomt, trist og kjedelig.
Jeg føler meg lat, får dårlig samvittighet og surrer sakte, men sikkert nedover i selvmedlidenhet.. kjedelig..
Tenk å nyte livet som katten Cernal Winters eller gårdsgrisen Johnson! Det hadde vært digg det. Oh well, jeg blir jo bedre og bedre, men det tar så lang tid, og det er så mye å rydde opp i! Heldigvis får jeg masse hjelp, både fra familie, men også fra helsevesenet, og mellom all selvmedlidenhet er jeg veldig takknemlig for all hjelp jeg får.
Jeg hadde ikke vært her i dag hvis ikke.
Vel, det var dagens lille oppdatering på sinnstilstanden til denne dama. Jeg satser på en bedre dag i morgen og en litt mer motivert attitude..
Det er alltid greit å fortelle litt mer om seg selv etterhvert som det blir mer flyt i en blogg. Dette blir tredje innlegget på tre dager, det er rekord for meg hvertfall.
Jeg tror jeg har tre- fire blogg forsøk bak meg og jeg er sikkert ikke den eneste 😉
Uansett.. Jeg heter Guro, er mamma til en liten gutt og venter ei lita jente i juli/august. Jeg gifta meg tidlig, da jeg var 19, og er fortsatt lykkelig gift med samme mann.
Jeg har vokst opp på gård med tre søstre, to foreldre, hunder, høner og katter.
Jeg har studert treårig bachelor i England og jobber som pastor i Oslo. Oi, pastor tenker du kanskje, men ja, pastor, og jeg trives i jobben og med min tro 🙂
Men… noen tror kanskje at kristne går rundt happy, happy hele tiden, vel, det gjør vi ikke. En av grunnene til at jeg skriver denne bloggen er nettop fordi jeg ikke er happy. Da jeg fødte gutten min for ca ett år siden havnet jeg i en fødselsdepresjon og etter noen måneder i en slags fødselspsykose.
Mange har hørt om dette, noen opplevd det, men jeg ønsker å dele litt med verden hvor vondt og tungt det virkelig er og kanskje noen vil føle seg litt mindre alene. For jeg unner ingen å gå gjennom et slikt smertehelvete.
Idag har jeg fått barnepass, for jeg klarer ikke alltid, eller orker ikke alltid, å være der for gutten min.
