Æsj.. Jeg er «dårlig» i dag, så trøtt og sliten. Har vondt i hodet nå, blæ.. Venter på at mannen skal komme hjem. Føler meg crap fordi jeg ofte bruker iPhonebilder.
Drit i det Guro. Æsj. Klarer ikke i dag. Gråt i halsen. Teit, teit, TEIT!
Tror jeg er avhengig av å være ærlig, MÅ bare dele akkurat hvordan jeg har det. Klarer ikke å være overfladisk og falsk.
Advarsel 🙂 : Dette er ett innlegg rettet mot/ for kirkesamfunnet mitt, det kan være at du ikke helt forstår hva jeg prater om, og det er helt greit, et vanligere blogginnlegg kommer senere (i morgen mest sannsynlig).
“Kjære Gud, ikke min vilje, men din vilje skje”, skulle tro dette var Jesus sin bønn i Getsemane, men det er det ikke. Den bønnen ba jeg daglig i flere år, “ikke min vilje, bare din”. Jeg gikk på bønnemøter “ikke min vilje, bare din”, jeg fikk ros for min ærlige og oppriktige bønn, “ikke min vilje, bare din”, jeg skrev det ned i dagbøkene mine, “ikke min vilje, bare din”. Jeg var besatt av å gjøre Guds vilje, noen ville kalle meg Gudfryktig, andre kalte meg en Helligdott, jeg trodde selv jeg var Gudfryktig, men helt ærlig så dyrket jeg bare min forakt for meg selv og gjorde meg selv ekstremt selvsentrert. Hvem klarer vel å leve opp til Guds vilje?
Hvem F’en vet hva Guds vilje er? Jeg ba til Gud, “er det din vilje at jeg skal gifte meg med Jonas?”. Stille, ikke noe svar, jeg spurte en taler, en “predikant”, etter å ha hørt han tale en gang- EN GANG- jeg gikk bort til han etter at han hadde “forkynt” om det å følge Gud og det å finne seg en partner. Hva tenkte han? Burde jeg fortsette i forholdet? Han sa NEI. Nei, vent til du blir eldre, nå må du la Gud forme deg. Jeg var knust, “ikke min vilje, bare din”.
I dag er jeg gift med Jonas. Guds vilje? Hakke peiling. Er Jonas bra for meg; Ja!
I det kirkesamfunnet jeg tilhører er det mange helt vanlige mennesker, men mange av disse, inkludert meg, føler et press på å måtte gjøre Guds vilje, måtte gi alt til han, legge alt for hans føtter, gi vårt liv til han. Piss preik! Gjøre alt for at ANDRE skal komme til himmelen. Piss Preik! Glemme oss selv og la den Hellige Ånd lede oss, da kommer vi til å få det så bra, hvis vi stoler på Gud og gjør hans vilje (selge huset og gi det til de fattige, gå på bibelskole, snakke med naboen om Gud, gå i kirka og være aktiv, trene, gifte seg med riktig type, ha sex etter at du har gifta deg, stå imot begjær, begjær er en styggedom, begjær er ondt), da… da kommer vi til å få vår lønn i himmelen, bare gi alt.. alt til han. Gi sjela de, livet ditt og han vil ordne alt. Piss preik!
Vet du, jeg har hele livet lært at livet er en gave, en gave som skal brukes “riktig”. Oh, the irony, da er det ikke en gave lenger, det er et fengsel, ET STORT DRITT FENGSEL, som binder, som stenger for glede, som tynger med dårlig samvittighet, dag ut og dag inn, hele tiden en stemme i hodet “du har fått en gave, bruk den riktig, sørg for at DU bruker den riktig”.
Moses, Aron, Jakob, Jesaja, David. Vi snakker om dem, taler om dem, hvordan kan vi bli som dem? Trosheltene! Hah! Vi har glemt hele Israel jo. De levde HELT vanlige liv, flere hundretusen mennesker, vi er dem, vi er ikke Moses, eller Jesus for den saks skyld, vi er Israel, bare helt vanlige.
“Ikke min vilje, bare din”, jeg trodde jeg var spesiell, jeg ville bli noe spesielt hvis jeg ba den bønnen. Piss preik! Jeg ble selvsentrert, opptatt av andre like “gudfryktige”, sammenliknet meg med dem som ba den samme bønnen, konkurrerte, følte meg dårlig. Følte meg dårlig om jeg spiste usunt, følte meg dårlig om jeg gikk i for korte skjørt, eller for stor utringning, USØMMELIG, ingen sier det i vår tid. Hah! Jeg gjorde det, HELE tiden, usømmelig, dårlig, dritt, syndig, teit, du er ingenting Guro, om du ikke ber “ikke min vilje, bare din”, om du ikke ber den bønnen og søker sannhet og Guds vilje, da er du bare en lort, en liten prikk som snart hviskes ut med viskelær, borte. Du betyr ingenting.
Sukk…
Jeg er glad i Gud, jeg elsker faktisk Gud, og jeg tror at livet er en gave, men vet du hva annet jeg tror? At det livet kan jeg leve slik som jeg vil, en ting er å leve et ondt liv, en annen ting er å leve et godt liv uten å hysterisk fokusere på Guds vilje, på hver minste lille detalj, “ikke min vilje, bare din”. Jeg har sluttet å be den bønnen, sluttet å fokusere på det, jeg har valgt å fokusere på familien, for vet du, familien var det siste Gud skapte før alt var FULLBRAKT, helt ferdig. Jeg har valgt å leve og gjøre ting jeg har lyst til, uten å tenkke alt for mye på om jeg burde gjøre det eller ikke, jeg bare gjør det, så slipper jeg å tenke så mye på meg, og Guds vilje for meg.
Jeg valgte å gi hele min identitet til “Gud”, “ikke min vilje, bare din”. Jeg mistet meg selv, jeg mistet livet. Gaven sløste jeg bort på selvforakt og fordømmelse av meg selv og de rundt meg, for hvem kan vel nå opp til Gud? Det er ikke meningen at vi skal bli lik Jesus, la Jesus være Jesus og du være deg. Jeg er desperat etter å føle at dette er riktig, jeg orker ikke krav, jeg har blitt gammel av det, en gammel sjel.
Nå skal jeg hvile- takke for gaven, takke den gode Gud. Takk for livet, og at gaven, den kan jeg bruke til hva jeg vil. Jeg har ikke lyst til å være en Moses, jeg vil bare være en helt vanlig israelitt.
Håper mandagen har behandlet dere fint og at dere ikke er helt ødelagt etter helgen. Her har vi bare vært utrolig trøtte, Veslemor bestemte seg for å våkne klokka 0700 i dag, noe som er helt greit hadde det ikke vært for at vi la oss alt for seint. Oh well, jeg har i hvertfall veldig lite energi og kapasitet i dag så mannen har tatt med seg Veslefar på jobb, vi får håpe det går bra og at de koser seg, så får Veslemor og jeg finne på noe her hjemme.
Ellers så har jeg vært hos psykologen i dag, vi snakket en del om at jeg har alt for høye krav til meg selv, og jeg vet det jo, men allikevel lar jeg kravene få styre livet mitt. På gode dager klarer jeg liksom å være fornøyd med meg selv, men på dårlige dag… jahh.. da er det bare dårlig, jeg blir så selvkritisk og nådeløs mot meg selv. Guro, du burde rydde, Guro du burde ta vaska, Guro du burde pynte deg, Guro du burde ha mer energi, Guro….. DU BURDE.
Jeg vet jo at dette ikke er sunt, men tankene sniker seg på og plutselig kommer jeg meg ikke ut av tankefengselet. Jeg er stuck, og kommer meg ikke ut av den mørke, dystre følelsen. Jeg har alltid snakket slik til meg selv, følt mindreverd, vært selvkritisk, tenkt at det er meg det er noe galt med.
Ai. What to do? What to do?
Jeg har ikke noe godt svar, helt ærlig. Det er noe dritt hele greia. Det eneste som hjelper litt er god mat for min del (det kan jo ikke være bra), også sjokomelk da.
Anyways, kanskje du har noen gode råd? Hvordan kommer du deg “opp” igjen når du er langt nede? Gi meg en Guro du burde “noe DU finner på”, så skal jeg prøve det og skrive om det her på bloggen 🙂 Kjente humøret steg litt igjen nå, så det er jo bra da.
I dag var vi hos psykologen og fikk gråte litt, fikk ut litt følelser og jeg innså at jeg har veldig lett for å tro at følelser er blitt bearbeidet, men så ligger de der langt nede, gravd ned.
Det er vondt vet du, å kjenne på de triste følelsene og minnene. Siden det har gått så bra med Veslemor og vi har en utrolig flott kontakt, så ser jeg hva jeg mistet med Veslefar, og det gjør bare drit vondt i hjertet. Jeg er så glad i han, men da han var på Veslemor sin alder, da hadde jeg mer en nok med meg selv. Trist? Ja!
Men det eneste jeg kan gjøre er å bære han i hjertet mitt og være der for han nå. Og når han bli eldre prate om det og be om unnskyldning.
Har ikke rukket å blogge før nå da det har gått i ett i dag. Våknet klokka 0900 av mannen som sa at nå måtte vi dra om 15 minutter, torsdag er turdag i barnehagen, så da må alle være der til 0930. Og siden mannen og jeg hadde planlagt å gjøre et par ting sammen i dag så ble det en hektisk morgen.
Etter fødselen jeg hadde i fjord så havnet jeg, som de fleste nå vet, i en fødselsdepresjon, som igjen førte til en fødselspsykose. Jeg var innlagt, og familien min og jeg hadde et tøft år. Jeg er kristen, og mange mener at Gud burde være en trøst i en slik periode, men ikke for meg.
Har jeg i denne perioden vært lykkelig i min tro? Nei! I mitt forhold til Gud? Absolutt ikke! Har jeg hatt mye fokus på Gud og tro? Nei, tvert imot. Og dette har jeg følt har vært nesten litt galt, enda en strek i livet. Enda en dritt ting jeg ikke har fått til. Jeg har hatt mest lyst til å skrike til Gud, kjefte, fortelle at dette er ikke greit, jeg orker ikke flere krav og mål som skal nås, jeg orker ikke å være god, når jeg bare føler meg vissen og gammel.
Jeg skriker. Jeg kjefter og skriker på Gud. Hvorfor havnet jeg i denne situasjonen? Hvorfor tillater du så mye vondt? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Før ville det ikke slått meg inn å snakke slik til Gud, jeg ville klaget til Gud, men ikke på Gud. DU har tatt freden fra meg, Du har ført meg bak lyset, Jeg trodde du skulle være der? Er det ikke det du har lovet?? I stede har du murt meg inne, du hører ikke når jeg roper, jeg føler meg alene og ensom. SELV når jeg skriker og roper om hjelp, så stenger du meg ute Gud!
Skrikene mine gir orden i kaoset.
Jeg skriker og skylder på Gud. Jeg skriker og gråter.
I går så vant jeg. Jeg hadde hatt en litt tung dag, litt trøtt egentlig og på kvelden dro jeg ut for å kjøpe litt snacks til gubben og meg. Da jeg satte meg i bilen merket jeg at et eller annet bare kom over meg, angst eller depresjon, noe akutt hvertfall. Jeg følte meg dårlig innvendig, ja, det føltes ut som om jeg var på vei til å få et eller annet anfall. Jeg følte meg som en gal der jeg satt i bilen på vei til butikken, ristet på hodet, små diskuterte med meg selv.
Jeg ble sint. “Nei!” Tenkte jeg. Dette vil jeg ikke, dette har jeg ikke lyst til, jeg har ikke tenkt til å bare stupe ned i det mørke gjørmehullet og la det kvele meg, la det tørke ut livsgleden.
Aii.. Da er det godt å ha en gubbe som kan lytte. Da jeg kom tilbake fra butikken gikk jeg opp på rommet, gråt litt, snakket om at jeg var redd, at jeg ikke ønsket å bli tappet for energi, fortalte at jeg var sint, frustrert, engstelig, lei meg. Jeg er så glad i den mannen, for alt ble liksom bedre etter at jeg fikk snakket. Vi seiret liksom.
Og i dag så er alt bedre. Og jeg håper det forblir sånn, at det blir den gang da, og hver gang når.
I dag har jeg lest meg litt opp på hvordan å ta gode bilder, og også hvordan å redigere bilder i RAW- format, må jo si at jeg er ganske grønn på det området, men det er bare så utrolig morsomt å drive på med. Jeg ønsker jo å ha en god kvalitet på bloggen, både på det som skrives og bildene som blir tatt. Jeg har delt en del mobilbilder på bloggen og jeg ser at kvaliteten ikke er helt god, men til mitt forsvar så ser de mye bedre ut på mobilen. Haha, ja…
Jeg har også lastet ned gratisprøve av photoshop, tror nok det blir litt for dyrt å kjøpe det nå i første omgang, men jeg får i hvertfall prøvd det litt ut da 😉
Ellers så var jeg hos psykologen i går, og det var.. tøft.. jeg har så mye tristhet inne i meg som jeg bare dytter vekk, men når jeg forteller noen hvordan jeg har det og hvordan det er å være Guro, ja da føler jeg meg så fryktelig trist, ensom og fortvilet. Det er akkurat som om jeg ikke er meg, Guro er liksom fanget inne der, i fengselet et sted, og jeg vil gjerne slippe henne ut, men vet ikke hvordan. Det høres kanskje litt sprøtt ut, men det er nå slik det er da.
Jaja, alle andre deprimerte og ikke deprimerte der ute, dere får ha en fin dag, så snakkes vi 🙂
