Jeg blir kanskje litt skremt da, av nyheter og prat om klimaendringer. Hva skjer i morgen? Om 1 år? Hvordan blir sommeren neste år?
Litt skremt. Det er jeg, men jeg prøver å nyte varmen litt også. Jeg hadde liksom begynt å forberede meg på litt kulde, mørke og vinter, så en varm dag til kom litt overraskende, men også velkomment.
Jeg har nettopp gått igjennom en ekstrem tung uke, som noen kanskje har skjønt på noen av innleggene jeg har postet. Det har vel vært en kombinasjon av mye farting, litt motstand her og der når det kommer til sosiale medier og kanskje mest fordi jeg har begynt hos ny psykolog og møter opp der fire ganger i uka.
Jeg går for øyeblikket til psykoanalyse, det vil si at jeg møter opp ofte, jeg legger meg ned på en seng og jeg prater rett og slett om hva enn som måtte falle meg inn. Noen ganger prater jeg om bekymringer, noen gang om noe som gjør meg sint, kanskje føler jeg meg litt trist en dag, og kanskje forteller jeg om en drøm jeg har hatt. Målet med psykoanalyse er at jeg skal kunne klare å reflektere enda mer selvstendig over det som foregår inne i hjertet og hodet, styrke identiteten og skape en sterk kjerne. Psykologen prater mye mindre en jeg, meningen er at man skaper et trygt rom hvor man har mulighet til å kunne prate om hva enn som plager en, hva enn som gjør meg glad også videre.. også videre.
Jeg merker at det tar på, men jeg merker også at dette er bra for meg. Det er tøft, men nødvendig.
Jeg håper du har hatt en fin uke det 🙂 Og om du ikke har hatt det så sender jeg et lite hjerte og en klem til deg.
Jeg vet ikke. Haha. Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg vet hvordan jeg ønsker at barna mine skal ha det. Jeg vet jeg ønsker å gi dem selvtillit, selvinnsikt, selvbeherskelse, jeg ønsker at de skal kunne ha respekt for seg selv, samtidig som at de ikke tar seg selv så høytidelig.
Jeg ønsker at de skal vokse opp med en følelse av at de kan klare alt så lenge de legger sjelen i det. Jeg ønsker at de skal vokse opp og føle seg verdifulle, jeg ønsker at de skal se at andre mennesker har verdi og at de skal bry seg om andre. Jeg ønsker at de skal vokse opp og være fornøyd med akkurat den de er, hva de er og hvordan de er.
Jeg ønsker de skal se at den de er har potensiale, men at de også skal være fornøyd med seg selv uansett hvilken retning livet tar, om de får seg en utdanning eller ikke, om de får barn eller ikke, om de blir rike eller ikke, om de blir fattige eller ikke. Jeg ønsker at de alltid skal kunne se det positive i ting, samtidig som at de klarer å takle smerte og sorg når det kommer, for det vil komme.
Hvordan oppdrar jeg barna mine? Jeg vet ikke, men jeg har alltid disse målene for øynene, så jeg prøver i det minste å gi dem frihet til å utforske, samtidig som at jeg er streng når de er “slemme” mot hverandre eller andre. Jeg sier noen ganger nei til ting og er konsekvent, mens jeg av og til gir etter for å vise at noen ganger så kan man ta feil, eller man kan ha svart litt for raskt.
Jeg sier at jeg er glad i dem og elsker dem hver kveld. Jeg synger “Kjære Gud jeg har det godt”, og kysser dem på nesen før de skal sove.
Hvordan oppdrar man et barn?
Ved å leve livet, ved å la dem få prøve, ved å la dem lykkes, ved å la dem feile, ved å heie dem frem.
Jeg ble spurt om det å være adventist gjør noe med hvordan jeg oppdrar barna, og jeg kan svare både ja og nei. Jeg kommer så klart til å lære dem om Gud, ta dem med i kirka og slike ting. Jeg oppdrar dem til å være glad i alle mennesker, og jeg forteller dem at det er viktig å hjelpe andre som ikke har det like bra som oss- for det er en av oppgavene våre akkurat her på jorden.
Samtidig så tror jeg at mye av det jeg har skrevet er noe alle foreldre, de fleste hvertfall, ønsker for barna sine.
Jeg har jobba. Jobba, spist mat og betalt regninger. En helt vanlig dag.
Men vet du. Det er mye tanker. Hele tiden.
En klump i magen, og jeg klarer ikke å være rolig, må huske å puste- hele tiden.
Jeg er så lei av… fasade, intriger… ja slike ting. Ikke at jeg er involvert i noe særlig intriger akkurat nå, men jeg er lei.
Jeg husker jeg ikke ønsket å bli stor, voksen. Tanken gjorde meg ofte overveldet. Hvordan skulle det gå liksom? Betale regninger. Fikse forsikring. Lære seg å kjøre. Kjøpe bil. Utdanne seg. Få en jobb.
Overveldende.
Noen ganger når jeg tenker på livet føler jeg at jeg er tilbake der 11 år gamle Guro slapp, er tilbake der og lurer på hvordan ting skal gå. Overveldet. Bekymret.
Men så sitter jeg her da, med teppe rundt meg. Med klump i halsen. Med en blanding av følelser. Følelser av glede, smerte, sorg, oppstemt, nedstemt.
Ahhh… Nå skjønte jeg det.. PMS
Det gikk liksom et lys opp for meg akkurat nå, ja, jeg er seriøs… akkurat nå. Ha …. ha…..
Nå har jeg slettet et innlegg to ganger fordi jeg ikke har klart å formulerer det på en god måte.
Jeg har nemlig veldig lyst til å si nettopp dette:
Jeg tror på Gud, jeg tror kristendom handler om å bry seg om andre, jeg tror det også handler om å leve, leve med glede.
Men hvorfor er det så mye regler? Så mye man ikke kan gjøre hvis man er kristen?
Ahh.. jeg vet. Du skjønner det at… mange kristne liker disse reglene, liker at det finnes et kompass i denne verden, liker at det finnes en sannhet, noe som er helt klart og tydelig i en verden hvor alt bare endrer seg så alt for fort. Men det gjelder ikke alle- det har kanskje noe med generasjoner å gjøre. Du har også andre kristne som ikke er så bombesikre på sin tro, sitt liv og den verden vi lever i.
Det er jo egentlig litt selvklart- vi mennesker er jo alle forskjellige.
Også endrer vi oss i løpet av årene, blir eldre, klokere, får mer erfaring.
Ja, kristendom KAN handle om masse regler, men det er IKKE hovedfokus i Bibelen.
Vet du hva fokuset er?
Kjærlighet. Tilgivelse. Fred.
Ro. Et hjem. Tilhørighet.
Gud tilbyr deg å være deg. Akkurat den du er.
Verdi. Alle mennesker har verdi. Du, og du, og du. Alle har verdi.
Kristendom, Gud og Bibelen handler om at mennesker har verdi- og at INGEN blir “kastet” ut av dette, å være verdifull. Uansett hvor i livet man er, om man ligger rundt, om man dømmer andre, om man er avhengig av et eller annet, om man stjeler, lyver, om man er “perfekt”, om man feiler, om man er deprimert, om man er usikker på seg selv, sin legning, sitt eget liv.
Alle har en verdi. Alt fra uteliggeren på gata til kongen i landet.
Du behøver ikke å være noe, fordi du allerede er noe.
Du ER verdifull.
Gutt eller jente, mamma, pappa eller singel, skilt, samboer eller gift, om du jobber med å tømme søppel, som butikkarbeider eller som en lege, om du er hjemmeværende, eller NAVer, om du er kronisk syk eller eksepsjonell idrettsutøver. Om du er alt eller ingenting av dette, om du er student, eller flyktning, om du er innflytter eller født i Norge med røtter fra andre steder i verden. Om du har ubehagelige hemmeligheter, eller rare meninger.
Nå er det en god stund siden sist jeg blogget. Vi har akkurat kommet hjem fra en to ukers jobb/ ferietur, og har egentlig ikke kommet oss helt enda, men jeg har STOOOORE ambisjoner om å kunne få blogget litt mer de kommende ukene 🙂
Bloggen er liksom min lille baby når det kommer til sosiale medier og kommunikasjon, jeg elsker å skrive og å ta bilder, og noen ganger bare ha dette stedet hvor jeg kan forsvinne litt. Den siste uka har vi vært i Serbia på pastorkonferanse, over 1000 mennesker på ett og samme sted, DET har vært en opplevelse det, men i forbindelse med det har jeg liksom kjent på en inspirasjon til å blogge mer regelmessig igjen.
Dere vet jo at jeg har en YouTube kanal “The Female Pastor” og den har tatt litt tid i det siste, men jeg har liksom en plan oppe i hodet mitt om å blogge to ganger i uka, og så å publisere en YouTubefilm i uka. Vi får se hva jeg får tid til.
Ai.. Vet dere hva som bekymrer meg for tiden? Alt. Jobb, rutiner, barna… alt. Jeg planlegger neste time, neste dag oppe i hodet mitt hele tiden, jeg planlegger dagen flere ganger i løpet av en halvtime, men så glemmer jeg- og begynner planleggingen igjen. Jeg ønsker ikke å stresse, jeg ønsker ikke å bære på alt av bekymringer, jeg ønsker å senke skuldrene, jeg vet jeg må senke skuldrene.. Men hvordan klarer man det?
Jeg prøver å stoppe opp i løpet av dagen- prøver å slappe av- jeg sier til meg selv “ta det med ro, Guro”.
En halvtime senere har jeg glemt at jeg må slappe av.
Oh, the irony!
Klarer du å slappe av igjennom dagen? Hvordan gjør du det?
