gme

Tenkte det ville vært morsomt med noe litt annerledes på bloggen, so here we go! 🙂 5 ting jeg har lært etter at jeg ble mamma.

1. Tiden eksisterer ikke. Det er lørdag, og et sekund senere er det lørdag igjen. Hverdagen går så utrolig fort, det er lenge siden jeg har ventet på noe spennende og følt at tiden har stått stille.

2. Søvn er undervurdert. Åååhhh! Hvorfor sov jeg ikke mer før? Jeg hatet å legge meg da jeg var liten, nå.. nå er det nesten det eneste jeg kan tenke på om dagen. Sove, pute, dyne.. deilig <3

3. Hvordan jeg ser ut betyr virkelig ikke så fryktelig mye nå lenger så lenge jeg får gjort det minimumet av det som trengs i hverdagen. Jeg leverer Veslefar i barnehagen og handler mat med håret ut til alle kanter, eller klistret til hodet i en uryddig hestehale, slitte joggebukser og for små gensere så bolledeigmagen synes hver gang jeg strekker meg etter en matvare.

4. Jeg trenger bare børste håret en gang i uka. Seriøst! Jeg har nesten fått dreads opptil flere ganger før jeg har tenkt med meg selv at NÅ! Nå mååå jeg børste dette håret eller så knoter det seg sammen til en eneste stor, uløselig dott på bakhodet.

5. Bæsjen kan vente, for man får faktisk nesten ikke tid til å bæsje. Jepp, I am serious about this shit! Det er så mange ganger jeg har kjent at jeg egentlig trenger å gjøre mitt, men jeg har rett og slett ikke tid, så da kniper vi igjen til kanskje noen timer, eller en dag senere, da vi får tid til å sette oss på ramma. Og da sitter jeg hele 1 minutt ekstra bare for å ta en pust i bakken og lese Donald.

Hva har du lært etter at du ble mamma? 🙂 Hvilke små ting har endret seg i livet ditt?

#mamma #blogg #fakta #lærdom #lørdag #livet

Jeg husker så godt første gangen jeg ble gravid. Jeg testet pinne på pinne og svaret var helt klart, vi var gravide!! Vi var veldig glade og koste oss med den perioden, men allikevel så følte jeg at noe var galt, jeg husker jeg en dag sto og titte på meg selv i speilet også bare slo det meg at; jeg var ikke gravid. Jeg ble skikkelig trist, men bestemte meg for å skyve tanken vekk. Noen dager senere var det blod i trusa, jeg var ca. 9 uker på vei. Vi tenkte at det er jo helt vanlig, men vi var så klart også veldig urolige, vi bestemte oss for å vente en dag før vi eventuelt bestilte time hos gynekolog.

På den tiden bodde vi i England, og siden blødningen ikke gav seg ordnet jeg en privattime for å få sjekket, vi trøstet oss selv med at mest sannsynlig var en ufarlig blødning. Vi var så nervøse, vi måtte ta tog, og når vi kom til stedet hadde vi alt for god tid, jeg måtte egentlig sykt på do, men skulle prøve å ha full blære til timen. Uff, det var faktisk helt grusomt, jeg holdt på å tisse på meg flere ganger mens vi gikk og venta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vår tur kom og da damen som jobbet der begynte å sjekke så så jeg selv på skjermen at der var det ingenting. «Its nothing there?» spurte jeg, eller nesten konstanterte, det er ingenting der. Egget hadde mest sannsynlig begynt å utvikle seg, men så hadde det stoppet opp, kroppen hadde ikke funnet ut av det før nå. På vei tilbake ringt mannen min familiene våre og fortalte at det dessverre ikke var noe barnebarn på gang allikevel. Det var så vondt, jeg bare gråt og brydde meg ikke om at det var mennesker rundt oss, der vi satt på perrongen og ventet på toget. Det er rart at man kan bli glad i noe som ikke en gang var der, et lite frø, når alt skjer som det skal begynner hjerte å banke når man bare er 6 uker på vei, bare at i dette tilfelle var det ikke noe hjerte der.

Heldigvis ble jeg og mannen gravide igjen bare noen måneder senere, og da jeg var omtrent ni uker på vei, da klarte jeg ikke å leve i uvitenhet, så vi bestilte ultralydtime igjen og denne gangen lå det en liten bønne inne der, med et hjerte som slo, helt utrolig vakker. Det var Veslefar det, ja tenk at man kan bli glad i noe så lite, samtidig så fantastisk flott. Wow!

Og det er en av grunnene til at jeg er imot abort, det er et lite liv der så utrolig tidlig. Jeg vet at det finnes tilfeller der man vil gjøre «unntak», men det å ta abort fordi man ikke er klar for det eller man ikke har lyst på det, det synes jeg er nesten litt ubegripelig. Det er jo liv der så ufattelig tidlig… oi.. Kjenner jeg nesten begynner å gråte litt. Bare tenk på det, det lille knøttet i magen får alt den trenger fra moren sin, den er trygg og har det godt og varmt, de er helt avhengig av oss, mammaen deres. Også ønsker noen som faktisk gir liv til dette å kvitte seg med det, jeg vet at i noen tilfeller så er det kanskje det beste, men jeg tror også at mange har?. Ja, hvis jeg skal være ærlig, har tatt et feil valg.

Jeg vet ikke om det «var noe der», den første gangen jeg ble gravid, men jeg tillot meg selv å sørge over det som kunne ha blitt noe, jeg følte alltid at hvis det hadde vokst fram et liv så hadde det blitt en jente. Kanskje finner jeg ut av det en dag, kanskje ikke, uansett så eier det som var der en liten bit av hjertet mitt, og slik skal det få lov til å være.

#spontanabort #helse #foto #blogg #fredag #hverdag #livet #leve #antirosa

I dag har jeg vært langt ned, langt nede i det møkkete, ekle fengselet. Ingen kontroll, og jeg har lurt på hvordan jeg skal komme meg opp igjen, jeg har ikke funnet svaret på det. Det som er så sykt er hvor obsessed jeg blir med et eller annet, jeg bare må flykte fra tankene eller så tar tankene over meg, og jeg havner på en måte i en boble.

Så idag prøvde jeg å starte en helt egen hjemmeside, med domene og hosting og hele pakka, jeg bare måtte. Jeg brukte flere timer, og penger, på å få det til, ironisk nok så faila det skikkelig, men jeg har ikke gitt opp, bare i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett, kaoset i hodet har gitt seg litt nå, og da klarer jeg å være i denne verden. Da klarer jeg å titte på Veslemor, og jeg tørr å føle, ta inn over meg hvor vakker, søt og utrolig nydelig hun er. Men kanskje det fineste er at jeg kan se hvor betatt og glad hun er i meg, akkurat nå er hun helt avhengig av meg og hun titter opp på meg med vakre mørkeblå øyne, hun smiler og det rører noe inne i meg, Jeg får tårer i øynene, og kjenner at jeg er takknemlig, og jeg kjenner at jeg ikke vil svikte henne eller Veslefar.

Jeg gjør mitt. Jeg går til psykolog, jeg spør om hjelp selv om jeg ikke liker det, jeg hviler selv om jeg heller vil gjøre masse, jeg.. så mye jeg.

Jeg tror at det jeg prøver å si er at livet er verdt å leve fordi jeg har en liten gutt og en liten jente som trenger meg. Jeg VIL være med dem, jeg vil være mammaen deres, jeg vil trøste dem, kjefte på dem, klemme dem, hjelpe dem og se de vokse. De er det mest verdifulle i livet mitt, og selv om jeg føler meg helt dritt i bøtta, så trenger de meg…

Sooo.. Guro is fighting on.. for a new day!