Gud i kirka

De kaller det kirke, og der finner vi Gud. Eller gjør vi det? Jeg går i kirka på Lørdag, hver Lørdag egentlig, men depresjonen har bremsa litt på oppmøtet.

 

Lørdag? “Hvorfor det?”, lurer du kanskje? Det har jeg tenkt til å fortelle en annen gang. Nå vil jeg fortelle: Hvorfor kirke? Men jeg har ikke tenkt til å bruke lang tid på det.

 

Fellesskapet. Refleksjon. Og tro.

 

Hvorfor? Fordi jeg tror at Gud er… ekte.. finnes.. lever.. og gir liv.

Og alt dette åpner opp for en hel ny verden med fellesskap, refleksjon og tro.

En måte å leve på, se på andre mennesker, en annen måte å tenke på og relatere til livet.

 

 

 

For meg er ikke Gud bare i kirka, men også i hverdagen. Det betyr ikke at jeg prater om Gud og tenker på ham hele tiden, men jeg har et sted å “gå” til når resten av verden blir skummel og krever for mye av meg som menneske.

 

Et trygt sted.

Trøtte planter

Grønnsaker hører med når enn bor på gård, og gjerne vellykkede grønnsaker. I fjor klarte vi å få til agurk og markjordbær, men drepte gresskar, fikk bitte små mais, gulrøtter og poteter. So, what to do.. vel i år begynte vi tidlig med forkultur.

"I år skal vi ha masse grønnsaker, tomater, agurker, vannmellon, osv.." sa vi.

Tre forflytninger av forkulturen, og "omsåing" av diverse planter senere, ser det ut til at vi får til litt mer enn i fjor hvertfall.

Nå står plantene i stua, her er det varmt nok, sol nok.. og plass nok, ingen edderkopper og veldig lett å huske å vanne.

Jeg kommer nok med flere oppdateringer om hvordan det går med disse plantene, men foreløpig er jeg bare fornøyd vi har fått noen av frøene til å spire 🙂

Ellers er det en like trøtt dag som det pleier å være. Veslefar sto opp tidlig, mamma og pappa går rundt som zombier, og jeg gleder meg egentlig bare til at kvelden skal komme så jeg kan legge meg igjen.

Oh well, well. Sove kan man gjøre i graven.. Gi meg styrke. Alle småbarnsforeldre der ute- mine tanker går til dere alle, ( inkludert meg selv).

Jeg føler meg litt som denne, tror jeg.

Ha en god dag, alle sammen 🙂

Dyster vannmelon

God Morgen!

 

Det er så deilig når sola skinner og du vet at snart er sommeren her.

 

Vinter’n her i Høland har ikke vært mye å skryte av, lite snø, lite stabilt, bare ekkelt slaps og bare jorder. Jeg liker egentlig vinteren, men ikke når den kommer halvveis.

 

Men nok snakk om vinter, nå er jo sola her. Sitter nå faktisk og venter på psykologen, kjenner på litt angst faktisk, det er like ubehagelig hver gang. Før visste jeg virkelig ikke hva det vil si å ha angst og depresjon, jeg så ikke ned på folk, men jeg skjønte bare ikke hvordan det… tuller.. eller .. tukler med sinnet, følelser og tanker.. slitsomt.. kjedelig, på en måte.

 

Haha.. Gikk i fra vinter til sol til dyster “vinter” igjen jeg nå 🙂 Vel, tross litt angst så ER det en god morgen, lille man sov helt til 0700, og frokosten var digg. Jeg kjøpte vannmelon i går, den er nå spist opp, jeg bare elsker vannmelon! Det gjør kanskje du også? 🙂

 

 

Gravid- uke 25+2

Som fortalt er jeg gravid med mitt andre barn, ei lita jente.

 

Og denne graviditeten har gått (og går), mye fortere enn den forrige, det er sikkert flere som kan relatere til det :).

 

Allerede i uke 26! Ai, synes ikke det er lenge siden jeg lå meg beina på skrevs og pusha ut lille supermann (han kom faktisk ut med den ene hånda som supermann) 🙂

 

Jeg gleder meg hvertfall veldig til å møte den vesla frøkna, men jeg er også spent på tiden etter. Det er jo slik at man er mer utsatt for en ny depresjon hvis man har hatt det før og det ligger jo litt i bakhodet.

 

Men vi får ta det som det kommer, første fødselen var veldig lang og hard, så da satser vi på at denne blir litt lettere 😉

 

 

Min identitet: bondeknøl?

Bondeknøl.

 

 

Jeg trives best på landet. På gården der jeg har vokst opp; dyr, natur og uendelig med muligheter. Plass og utstyr til å utfolde seg akkurat som man vil.

Å ta over gården, og å leve av den er en drøm jeg vet er min, og ingen andre sin.

 

Idag er det hvertfall en drøm jeg har.

 

I morgen har jeg kanskje en ny drøm.

 

Det er liksom veldig typisk Guro å bytte og endre drømmer og ønsker.

 

Det er frustrerende.

 

Blir mye snakk om drømmer og ønsker for tiden, men det er en del av “sykdommen”. Jeg vet ikke hva jeg selv ønsker og vil fordi jeg alltid har vært en dilter. En som trasker etter andres meninger og ønsker.

 

Frustrerende. Dette med identitet og finne seg selv og bla, bla, bla. Trodde virkelig jeg skulle slippe slik klisje.. men den gang ei..

 

Livet liksom.

Fødselsdepresjon- morgenstund

Oi… Morgenstund har gull i munn sier de, men dette lille venn er litt for tidlig.

 

Veslemann valgte å våkne litt for tidlig i dag, så da sitter vi inne hos han for å se om han sovner igjen. Han er jo fortsatt trøtt.. Ai.. Jeg visste det ville bli slitsomt å bli foreldre.. men.. så slitsomt?

 

Begynte på dette innlegget i dag klokka 0500. Jeg blir like forbauset over hvor fort tiden går jo eldre enn blir. Jeg får nesten litt angst av å tenke på det.

 

Så nå, kl 2227, etter påskekos og sverigetur venter en ny natt. Noen netter sovner jeg fort, mens andre netter ligger jeg å tenker.

 

“Vil jeg havne i en ny dyp depresjon?” “Vil jeg alltid være her for barna mine?”

 

“Vil jeg snart få mer energi? Vil jeg bli den mammaen jeg ønsker å være?”

Den første tåren

Det er alltid greit å fortelle litt mer om seg selv etterhvert som det blir mer flyt i en blogg. Dette blir tredje innlegget på tre dager, det er rekord for meg hvertfall.

 

Jeg tror jeg har tre- fire blogg forsøk bak meg og jeg er sikkert ikke den eneste 😉

 

Uansett.. Jeg heter Guro, er mamma til en liten gutt og venter ei lita jente i juli/august. Jeg gifta meg tidlig, da jeg var 19, og er fortsatt lykkelig gift med samme mann.

 

Jeg har vokst opp på gård med tre søstre, to foreldre, hunder, høner og katter.

Jeg har studert treårig bachelor i England og jobber som pastor i Oslo. Oi, pastor tenker du kanskje, men ja, pastor, og jeg trives i jobben og med min tro 🙂

 

Men… noen tror kanskje at kristne går rundt happy, happy hele tiden, vel, det gjør vi ikke. En av grunnene til at jeg skriver denne bloggen er nettop fordi jeg ikke er happy. Da jeg fødte gutten min for ca ett år siden havnet jeg i en fødselsdepresjon og etter noen måneder i en slags fødselspsykose.

 

Mange har hørt om dette, noen opplevd det, men jeg ønsker å dele litt med verden hvor vondt og tungt det virkelig er og kanskje noen vil føle seg litt mindre alene. For jeg unner ingen å gå gjennom et slikt smertehelvete.

 

Idag har jeg fått barnepass, for jeg klarer ikke alltid, eller orker ikke alltid, å være der for gutten min.

 

Det er den første tåren jeg deler med dere her.

 

Andres drømmer?

Drømmer. Mine endrer seg de, fra dag til dag. Jeg har mange drømmer. Og noen ganger er jeg bare fornøyd.

 

Jeg er mamma til en liten gutt, og har en liten frøken på vei. Var det å bli mamma en drøm?

 

Var det en drøm å gifte seg tidlig? Var det en drøm å studere teologi? Var det mine drømmer? Eller noen andres?

A dream come true

Å skrive en blogg, det er ikke så lett som mange skal ha det til. Å skrive med flyt, å skrive noe interessant, å skrive engasjerende, å skrive hver dag, unngå skrivefeil og å unngå å gjenta seg selv.

Mange bloggere, eller kanskje jeg heller skal skrive mennesker, har sterke meninger, mange drømmer og ønsker. Det har jeg også, og disse meningene, drømmene og ønskene kommer jeg til å utdype her.

Og kanskje blir de oppfylt også..

Vel, jeg heter Guro og ønsker å skrive, uttrykke meg og fortelle. Kanskje blir det noe stort eller kanskje skriver jeg bare til meg selv, men skrive… det vil jeg.

A dream come true

Å skrive en blogg, det er ikke så lett som mange skal ha det til. Å skrive med flyt, å skrive noe interessant, å skrive engasjerende, å skrive hver dag, unngå skrivefeil og å unngå å gjenta seg selv.

Mange bloggere, eller kanskje jeg heller skal skrive mennesker, har sterke meninger, mange drømmer og ønsker. Det har jeg også, og disse meningene, drømmene og ønskene kommer jeg til å utdype her.

Og kanskje blir de oppfylt også..

Vel, jeg heter Guro og ønsker å skrive, uttrykke meg og fortelle. Kanskje blir det noe stort eller kanskje skriver jeg bare til meg selv, men skrive… det vil jeg.