Jeg har tidligere skrevet DEL 1: Fødselsdepresjon http://gme.blogg.no/1495045038_del_1_fdselsdepresjon.html og tenkte nå å dele DEL 2.
Ca. 1 måned etter fødselen begynte jeg virkelig å merke de suicidale tankene komme, men jeg forsto ikke hvor alvorlig det var, jeg forsto ikke helt hva som skjedde selv. Alt var et slit, ammingen var vond, for lite søvn tok knekke på meg, jeg følte meg stygg og veldig lite attraktiv, også var jeg så glad i bebien min, men følte at det for det meste var et endeløst slit. Jeg var utrolig lei meg, men ønsket å ha det bra, vi klarte det jo så fint, dette med familie og bebi.
Den som først tok tak i disse tankene var legen min, på 6 ukers kontroll etter fødselen fortalte jeg henne hvordan jeg virkelig hadde det, ingen andre bortsett fra mannen min visste hvor tøffe de første ukene hadde vært. Da jeg fortalte henne dette ble hun bekymret med en gang og satte meg i kontakt med Åråsen psykiatriske akutt team, og derfra seilte jeg vel egentlig med. Jeg orket ikke lenger å holde fasaden oppe, jeg begynte å bli gal, følte jeg.
Og kanskje var jeg litt gal også, irrasjonelle tanker dukket stadig opp, noen av dem kommer jeg ikke til å dele her av hensyn til de rundt meg, men det var en slik uro og sorg som jeg bar ikke visste hvordan jeg skulle takle. Jeg ville ikke leve, jeg ville være borte, vekk, så sliten, jeg var bare en byrde og de rundt meg ville ha det mye bedre enn meg. Jeg taklet ikke min sønns gråt. Jeg begynte å bli desperat.
Jeg ble lagt inn på Åråsen Døgn, helt frivillig, men jeg følte meg så sinnsykt mislykket. “Jeg klarer ikke”, og “Jeg hater meg selv”, var tanker jeg tenkte. Jeg var på Åråsen i fire- fem dager tror jeg, (det som skjedde i fjor er litt i en blure), en av dagene gikk jeg og kikket på togtider for når flytoget ville komme forbi og skrev det ned. Dette fant en av sykepleierne ut av og dagen etter ble jeg transportet til akuttpsykiatrisk på Ahus, affektiv avdeling, frivillig innleggelse. Wow, nå er jeg på bånd tenkte jeg vel, men det skulle vise seg å bli enda verre.
#mamma #blogg #mammalivet #depresjon #baby #sorg #minhistorie #historie #fødselsdepresjon #livet #søndag #helse
<3
Kjære Guro! Så utrolig modig av deg å åpne opp og dele dine tanker, følelser og opplevelser på denne måten. DET ER STYRKE!! Tommel opp for deg,:-):-)
Anne Hege: Takk for oppmuntrene ord Anne Hege 🙂 Det betyr mye 🙂
Dette er så tabu i samfunnet. Så det er så flott du deler. Jeg falt og ned med min andre. Men ikke så langt som du beskriver her. Kjenner meg likevel igjen. Fortsett å dele og vis hvordan det KAN være. Det handler jo ikke om at du ikke elsker babyen din. Det handler om så mye mer som er komplisert for de som ikke har vært der å skjønne.
Christine: Takk for hyggelig kommentar, håper jo at det kan hjelpe noen i samme situasjon. Og ja, man må nesten ha vært der selv for å forstå 🙂