JEG ER GURO OG HER ER JEG!!!!! 

God kveld dere! 

Nå har jeg surra rundt og gjort meg ferdig med pakkingen, og nå er vi så og si klare til å ta av i morgen, vi skal, som nevnt tidligere til Harstad for å feire bursdag, noe som blir veldig koselig. Mannen min har egentlig alle røttene sine fra nord, så det blir koselig å ta med barna opp dit og begynne å skape noen minner som familie. Vi har jo blitt en familie på fire, og det føles liksom ut som at det er på tide at vi nå begynner å skape noe eget 🙂 

Anyways, vi snakkes da 🙂 Uff, helt ærlig så føler jeg meg litt dårlig nå. Jeg tenker mye på bloggen og synes det er veldig gøy, men nå er jeg sliten og merker at tanker, negative tanker påvirker. Jeg tenker at jeg ønsker å få til noe stort noe med bloggen, jeg vil ikke gi meg, jeg vil fortsette å blogge, bli bedre, men så føler jeg at jeg ikke er spennende nok. Du har jo alle de “store” bloggerne, noen tenker på å bli modell, noen har ordnet noe ekstremt på kroppen, andre har vært med på realityshow, noen gjør det stort med skandaler, og andre igjen er morsomme, noen tar nydelige bilder av hverdagen sin, lyse bilder med vakre pastellfarger, mange blogger om mote. De fleste setter ting på spissen for å få frem et poeng, også tenker jeg da, hva er det jeg har å komme med? 

En grå mus, stille, sjenert, har ikke fiksa en dritt på kroppen, har ingen skandaler å dele, er ikke alltid like morsom, har aldri vært på realityshow. Hvem er Guro? Og hva har hun å tilby? 

Jeg var en grå mus på skolen, jeg ble erta til tider- “Guro, hvorfor har du ikke mobil?” (spørsmålet ble stilt i dusjen, mens jeg sto der omtrent naken i sjetteklasse), “Pannekaker, eller?” (om puppene mine i åttendeklasse), jeg rødmet bare noen så på meg, det var helt EKSTREMT faktisk. Vennene mine ble mobba, og jeg var stille, vi var stille. 

Stille. Jeg har vært mye stille, jeg gikk med håret opp i hestehale, røde joggebukser og en alt for stor grå hettegenser med malingsflekker på, hvem var jeg? Bare stille. Usikker, usynlig, jeg følte jeg ikke var verdt de andre sin tid. Jeg ønsket å være noe, si noe, vise at jeg hadde en stemme.

Men hva kan jeg? Jeg kan synge, ja jeg synger faktisk veldig bra, jeg er myk- jeg har faktisk gått på rytmisk gymnastik, jeg er morsom (eller jeg synes hvertfall det), jeg er veldig glad i dyr, jeg tiltrekker meg mennesker som ikke har det så bra, hvorfor? Fordi jeg trives med det som ikke er “perfekt”. Jeg er stille, men jeg har en stemme, det roper inne i meg, og jeg har noe å fortelle. Jeg endte i en fødselspsykose, jeg var innlagt, jeg ønsket å ta mitt eget liv, jeg prøvde og jeg planla å ta mitt eget liv. 

Jeg har aldri turt å drømme, men nå gjør jeg det. Jeg ønsker å bli noe stort, jeg ønsker å klare noe og bevise ovenfor meg selv og alle som har sett igjennom den grå musa at hun, jeg, jeg kan. Jeg vil og jeg skal klare å nå målene min. 

Jeg sier ikke noe negativt om toppbloggerne, jeg bare sier at jeg har en drøm, et ønske om å være blant toppen. Det er en drøm, og det er skummelt å fortelle om den, men jeg vil ikke gi meg. Hva har jeg å gi? Ærlighet, hverdagen, en helt vanlig hverdag, jeg har kommet meg gjennom en dyp, dyp depresjon og det har vært beinhardt. Jeg har vært stille, og det ønsker jeg ikke å være lenger. Nå vil jeg skrike… skrike høyt. 

JEG ER GURO OG HER ER JEG!!!!! 

#blog #blogg #blogger #blogging #drømmer #stille #skriker #roper #toppblogger #gråmus #guro

Siste innlegg