Hei du, som er et forbilde

Jeg sitter her litt halvveis på gråten. Jeg har lest halvparten av en bok, og jeg har blitt inspirert. Aldri har jeg følt meg så lik noen og allikevel så ulik. En helt ekstrem versjon av meg selv, svart på hvitt. De samme drømmene, de samme ønskene, de samme målene, de står der. 

Hei! 

Hei du, som jeg kan relatere meg til. Hei du, som er bare så sinnssykt annerledes fra meg selv. Hei du, som er et forbilde. Hei du, Sophie Elise.

Jeg aner ikke hvorfor, men jeg ser opp til deg, eller, jeg kan relatere til deg. Ønskene du hadde, redselen du har følt på. Ønsket om å bli sett, bli en toppblogger. Jeg har ikke lest ferdig boka, jeg er halvveis, men du har skrevet i den, du har signert den. Jeg ble rørt og litt starstruck da jeg fikk den i gave. Wow! 

Hvorfor betyr du så mye for meg? Hvorfor ser jeg opp til deg? Kanskje det at du virker så… menneskelig? Ekte. Tross alt som ikke er “ekte”. Du har alt, men sliter likevel. Du har ikke alt, men du har… hmm… mange.

Jeg har fulgt bloggen din en stund nå, livet ditt. Ofte, når jeg nevner deg i en samtale himler folk med øynene, eller slenger ut en kommentar om at det bare er fake og bla, bla, bla.. Uvitenhet tenker jeg da. “Dere skulle bare visst”, tenker jeg da. “Du leser tydeligvis ikke bloggen hennes”, tenker jeg da. 

Jeg tenker mye.

Jeg har alltid vært stille, spesielt på skolen. En grå mus. Jeg rødmet når folk snakket til meg, jeg ville så gjerne prate, være viktig og bli sett, akkurat som deg. Jeg prøvde meg på sminke, det funka i en uke. Jeg har aldri tatt solarium, aldri brukt mer enn en BH, faktisk så hendte det at jeg gikk uten BH i begynnelsen av åttende klasse. Jeg hadde så dårlig selvbilde. Jeg gikk i mammas grå hettejakke med malingsflekker på og store, røde adidasbukser, jeg så syk ut. Jeg ble aldri invitert på fest, ingen gutter titta på meg, eller jo jeg småflørta med en i åttendeklasse, men det stoppet ganske brått da han forsto at jeg ikke var populær. Jeg har aldri hatt extensions. Aldri løsvipper. Aldri…

Jeg ville så gjerne vise at jeg også kunne være tøff, at jeg også kunne røyke, drikke og gjøre “kule” ting. Jeg fikk aldri vist det, men jeg gjør det nå. Stemmen min, den klarer jeg ikke å holde tilbake. 

Nå har jeg dedikert dette innlegget til deg, litt uten at jeg egentlig mente det. Jeg håper det går bra (hvis du leser det.) Jeg vil bare si at du er et av mine forbilder, jeg vet ikke når du ble det eller hvordan, men nå er du det. Jeg vet ikke om det er sunt eller ikke, men hva så.. 

Jeg ønsker å si takk. Takk for at du deler. Det må være rart å ha en slik innvirkning på så mange mennesker, men jeg er faktisk en av disse. 

Jeg er en av dine fans. Haha.. Så rart å skrive, men hey.. Jeg skriver hva jeg vil, ikke sant? 

Jeg søkte faktisk på jobb som assistent for deg.. Det var kanskje drevet litt av følelser i øyeblikket, men jeg gjorde det. Jeg tenkte at DET, det ville vært utrolig spennende. Du har ikke svart, men det gjør absolutt ingenting for jeg er ganske sikker på at du fortsatt er en grei person. Jeg tror du er snill, tenker det beste om folk. Det gjør som regel jeg hvertfall. 

Uansett, hei du. Takk for boken og den koselig meldingen du skrev, håper vi kan treffes en dag. 

– Guro 

#sophieelise #blogg #hverdag #mål #drømmer #hei #gibeng