Når pastoren banner

Jeg har hørt deg, du store taler. Jeg har hørt du har sagt:

Stol på Herren! Da vil vidunderlige ting skje.

Stol på Herren! Da blir du lykkelig.

Stol på Herren! Da har du ingenting å frykte.

Jeg har hørt deg, du store taler. Jeg har hørt du har sagt:

Søk Herren! Det er det riktige å gjøre.

Søk Herren! Da finner du meningen med livet.

Søk Herren! Da blir du mer lik ham.

Jeg har hørt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hørt du har spurt:

Hvem er du? Skal Gud virkelig ta så mye plass?

Hvem er du? Et syndig menneske?

Hvem er du? Liten og ynkelig?

Jeg har hørt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hørt du har sagt:

Jeg er redd for andres øyne.

Jeg er redd for andres munn.

Jeg er redd for andres tanker.

Jeg ønsker ikke å være redd for Gud. Eller folk i kirka. Eller deres tanker. Jeg tror faktisk at de fleste har det slik. Jeg ønsker ikke å leve med fasade, vise et bilde av meg som ikke er sant. Jeg ser på tv- serier, ja faktisk "Keeping up with the Kardashians", jeg drikker Cola, og jeg har lurt på hvordan det er å være full. Jeg har aldri vært full fordi jeg har vært redd.

Jeg spiser sjokolade og synes det er noe D R I T T å stå opp tidlig om morgenen for å trene (derfor gjør jeg ikke det lenger), jeg spiser kjøtt (etter å ha vært vegetarianer i seks- syv år), jeg banner når jeg er sint. Tenk deg det, pastor som banner, men det er sant.

Alle disse tingene virker vanlig for de fleste. Hva er greia liksom? Men dette har vært mine "synder" i flere år. Jeg burde ikke gjøre slikt, tenke slikt, mene slikt. Jeg burde ikke like sladder. Like serier. Like sjokolade. Like kjøtt. Like Cola.

Jeg tror de fleste har det som meg, er litt mindre perfekte enn de ser ut til. Problemet er at det er så mye fasade i kirka. Så mye påsminkethet, en rutine på hvordan man skal kle seg, oppføre seg, snakke. Vi folder hender og lukker øynene når vi ber. Vi er stille i kirkesalen for å respektere Gud, vi har barnefortellinger om hvor syndige vi mennesker er og hvor bra det er å si unnskyld. Vi hilser, nikker og smiler.

Også forter vi oss hjem. Hjem til frihet. Der vi kan være oss selv.

Jeg tror de fleste har det slik. Det er bare noen menneskers tanker og ideer som har høyere stemme enn andre, og så er resten stille. Lever etter gamle regler og normer, år etter år. Vi tror vel egentlig ikke på disse "normene" og uskrevne reglene lenger, men de er der allikevel.

Ohoi!

Jeg liker kirka jeg, spesielt når vi er åpne og ærlige. Spesielt når vi kan si hva vi vil uten å få skrå blikk. Spesielt når vi kan være enige om at vi er uenige, og vi er fortsatt venner.

Jeg liker kirka jeg, når vi visker vekk duggen fra ruta og ser landskapet klarer. Når vi har tatt morgenkaffen og føler oss litt mindre sløve. Når redsel er byttet bort med frihet.

Når man tenker seg om to ganger før man svarer. Men man kan fortsatt snakke helt fritt.

Jeg tror de fleste føler det som meg. Vi er glad i kirka, men noen holdninger og meninger hører egentlig ikke til der, vi behøver dem ikke lenger. De er blitt gamle og bør egentlig bli ropt ut av kirken.

"Bort med deg unødvendige stivhet og fasade! Jeg vil ikke ha deg her noe mer. Jeg vil være fri, bli kjent med de som ligger bak fasaden, og ikke være redd!"

"Vekk!". "Bort!".

Sånn. Da var det skrevet ned. Inspirert av en samtale jeg hadde i går.

Takk til alle dere som forteller meg at dere liker bloggen og det som blir skrevet her. Det betyr så mye, gir inspirasjon og et ønske om å fortsette med akkurat dette.

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #blogger #tanker #meninger