Denne verden

Hello beautiful!

Da er vi over halvveis i denne uka og helgen nærmer seg. Flere av dere har sikkert sommerferie og er klare for å bare slappe av, I know I am 😀

Skal faktisk en tur ned til Sørlandet nå i helgen, så det blir kos. Mannen blir igjen her med ungene, mens jeg og søstrene drar nedover for å besøke noen andre søstre.. Jaa 🙂 Ellers skjer det ikke så fryktelig mye for tiden, det er liksom sommer og sol, det er tørt og gresset er gult. Det er livet og det er fredelig, for nå.

Jeg leste forresten noe ekstremt trist i går. En person delte på Facebook en opplevelse hun har hatt etter å ha jobbet og hjulpet til på sykehus (tror jeg) i Tchad. Jeg fikk lov til å dele den med dere her:

«30 hjertekompresjoner.

2 innblåsninger med ambu-bag.

30 nye kompresjoner.

Oksygenmetningen øker til 60%. 30 min siden fødsel. Nå lille venn, nå kommer du deg. Et minutts stillhet, jenta trekker pusten selv. Så faller metningen til 50% igjen. "Ingen reaksjon på pupillene ved lysstimuli." Jeg tar igjen opp bagen og gir jenta oksygen på mask. Hun begynner å bli blålig. "Det er ingenting å gjøre. Foreldrene får vente her med tvillingen til det hun er død." sier legen. Det er helt stille. Innimellom høres små gisp etter luft fra henne. Men så blir det stille igjen. Den mest påfallende lyden er tross alt den dype pipingen fra pulsoksymetret som nå viser en øksygenmetning på 40%. Og den dove lyden fra maskinen som forsyner henne med ekstra oksygen. Jeg vet at andre på sykehuset trenger apparatet og at det ikke er forsvarlig å fortsette å prøve å holde barnet i livet. Legen forlater rommet og jordmødrene går tilbake til jobben sin. Der sitter jeg og ser på et nyfødt og uskyldig barn vars kropp kjemper for livet. En av jordmødrene kommer bort og dekker til barnet med en stykke afrikansk tøy. Av glade og livlige farger. "Vi kan ikke gjøre noe, moren kom inn alt for sent og fødselen ble for traumatisk. Du må gå og få deg litt søvn Melanie."

Jeg ser bort på foreldrene og forventer å se gråtende ansikt. Men det jeg møter er en far som spør om han kan reise hjem nå. Med moren og tvillinggutten. Jordmødrene forklarer at moren trenger å bli noen timer til på sykehuset, og at dem i hvertfall bør vente til vi ser hva som skjer med jenta. Faren insisterer, han vil hjem. Han har jo fått ett barn. Jeg kjenner att det koker inni meg. Og Gud må tilgi meg men jeg klarer ikke å holde meg lenger. "Abba, snakker du fransk? Hør her, jeg vil gjerne si deg noe. Hvis Gud har gitt deg en kone og to vakre barn, bør du da ikke respektere Gud og det han har gitt deg og i hvert fall vente til jenta har dødd?" Faren nikker. Smilendes. Kanskje dette bare er måten han reagerer med sjokk over det som akkurat har skjedd. Kanskje han godt visste at han burde tatt konen sin til sykehuset tidligere. Jeg vet ikke, og det er ikke opp til meg å døme. Men jeg vet at jeg selv bare er et menneske. Og der, den kvelden, rant begeret over, jeg kunne ikke være stille.

Foreldrene blir på sykehuset over natten. Hele natten kjemper jenta mot døden, og holder seg i livet med en øksygenmetning på 40% helt til solen står opp. Da faren forlater sykehuset lover han å komme inn tidligere med konen til neste fødsel dersom det virker å være komplikasjoner.

I natt var jeg på jobb på Nyfødt Intensiv i Norge. Ved et tilfelle tar jeg meg selv i å tenke tilbake på situasjoner som denne. Foran meg på avdelingen i Norge ser jeg utstyr til å holde livet i babyene nesten uansett hva som skjer. Jeg ser kollegaer som er så kompetente og erfarne at jeg ikke er det minste urolig dersom mine pasienter skulle stoppe å puste. Da trykker jeg på en rød knapp og hele sykehusets mest kompetente nyfødtsykepleiere og barneleger kommer løpende på noen sekunder. Kontraster.

Disse kontrastene som er så vanskelige å beskrive. Jeg kan fortelle fakta og forhold. Men det som er impregnert i hjernen min er ikke fakta, tall eller statistikken, men de reelle hendelsene, historiene, detaljene og relasjonene. Følelsene. Luktene. Og det er akkurat dette som er så vanskelig å gjengi slik at andre som ikke var tilstede kan forstå. Og det er nok akkurat det som har vært det vanskeligste etter å komme tilbake. Dere stiller oppriktige spørsmål om "hvordan det var i Afrika". Men selv om det er på de spørsmålene som jeg helst av alt ønsker å bygge samtaler, så går det ikke. Det blir tomt i hjernen min. Hvor skal man begynne?»

Som mamma ble dette veldig trist å lese. Tenk å miste barnet sitt, tenk å være vitne til at en liten baby sakte, men sikkert mister gnist av liv.

Det er så trist, og jeg er så takknemlig. Jeg bor i Norge, barna mine har fått den beste oppfølging, de har blitt tatt vare på, og jeg har blitt tatt vare på.

Men der ute i verdenen er det alltid noen som kjemper for at et menneske skal overleve, for at en nyfødt skal få den oppfølging den trenger, mennesker bruker de ressursene de har for å gjøre sitt aller beste for andre.

Melanie, takk for at du deler! Det inspirerer og jeg ønsker virkelig å bidra til at vår verden skal bli bedre, fordi du har fortalt og delt.

Håper du som leser også ble berørt! <3

Vi blogges!

– Guro <3

2 kommentarer

Siste innlegg