I dag har jeg skrevet, og skrevet, og skrevet,… føles det ut som.. hvertfall. Jeg skal ha en tale i Tønsberg på lørdag og skal man ha tale, ja da må man også lage den. Men hvordan har det seg at man alltid begynner i ganske god tid og med en god flyt også plutselig sitter du der torsdag kveld og lurer på om du får forberedt deg godt nok og om du blir ferdig?
Hjelp, jeg trodde jeg var ferdig med skole- lekse- presentasjon stress, der tok jeg feil gitt. Neida, det går bra, jeg liker egentlig denne prosessen ganske godt, bare ikke det å føle meg stressa, I don’t like that… Så til konklusjon, jeg liker å skrive tale, lese meg opp, formulere, fundere og tenke, jeg liker bare ikke det at det har en tidsfrist, men uten en tidsfrist så hadde vel ingenting blitt gjort så..
Anyways, hvordan har dere det folkens? Dere merker kanskje at jeg er litt mer aktiv igjen, vel det er ganske enkelt fordi sommerferien er over og jeg har fått ny giv og rutinene begynner å komme på plass igjen. Barna har begynt i barnehagen, og plutselig fikk man tid til å ta oppvasken igjen, ja, og sette på vaskemaskinen.. haha.. I wish, men joda, det skjer- lover. Mellom all fotograferingen, spisingen, jobbingen og sovingen så får jeg tid til å ordne litt rundt meg, samtidig så prøver jeg å la være å stresse med det- altså rot- jeg prøver å slappe av selv om ikke alle putene ligger i sofaen. JEG MÅ LÆRE MEG Å IKKE STRESSE!
Hjelp, dere aner ikke hvor mye klump i magen jeg har hatt de siste dagene, det har vært så plagsomt og bittelitt skummelt- det er liksom en form for angst eller en slags spenning i kroppen. Det går liksom helt fint, men jeg må virkelig bare roe ned og puste, for nå har jeg ikke gjort det på en stund.
Ah.. Life. Sliter du med “klump” i magen?
Jaja, da gjenstår det vel bare å si god natt da, sov godt kjære leser så blogges vi!
Jeg er trøtt, sliten og veldig rastløs. I slike stunder pleier jeg å gjøre mer impulsive ting. Jeg bestemmer meg kanskje plutselig for å gå ut å ta bilder, jeg velger kanskje å lage noe snacks, eller jeg skriver blogginnlegg om ting som frustrerer meg.
Og ja, nå er jeg her og skriver et blogginnlegg om noe som frustrerer meg.
Jeg er som mange sikkert har fått med seg nå religiøs, jeg tror på Gud, jeg er kristen og jeg tror på et liv etter døden.
Jeg tror også på et liv her og nå, en verden det er verdt å leve i enn så lenge, jeg tror at vi kan finne mening og glede i dette livet og at det å være kristen faktisk handler om å verdsette livet som en gave.
Men oppe i all denne gleden som jeg kjenner på, denne friheten som jeg har funnet, og denne vissheten om at Gud er god og nådig, så blir jeg stadig minnet på at det finnes mer der ute enn akkurat det livet som blir levd … nå.
Min menighet tror ikke at det finnes et helvete, et fysisk helvete, et sted hvor man brenner for evig og alltid. Vi tror ikke at Gud ønsker å pine mennesker i evig tid. Vi tror straff er evig – evig borte. Men vi tror fortsatt at han elsker alle.
Allikevel, til å være en menighet med en så god Gud, så finnes det sannelig mye skremselspropaganda her, hvertfall litt, om det livet som leves nå, og det livet som du (kanskje) skal leve senere. Ja, for jeg blir skremt. Jeg føler meg ikke alltid bra nok for denne himmelen, fordi andre (enn Gud) setter standarden for meg… (og Gud).
Og jeg merker at jeg takler slikt særdeles dårlig, ja, det gjør meg fysisk dårlig, og bekymret. Å bli minnet på at man alltid må søke Guds vilje og be om den Hellige Ånds veiledning gjør meg kvalm- ikke fordi jeg missliker å prate med Gud, men med hva hele greia innebærer på grunn av hva mennesker har gjort det til. I mitt forvrengte hode hører jeg bare “ikke gjør slik du vil, Guro”, “du er bare et syndig menneske og vet verken hva som er rett eller galt”, “pass deg, eller så havner du kanskje på ville veier”.
Jeg ønsker så klart ikke at slikt skal skje, at jeg skal “havne på ville veier”, men jeg orker heller ikke å gå rundt og alltid føle at jeg er syndig og utilstrekkelig, og at jeg må granske alt jeg ønsker å gjøre for å sjekke om det er greit i forhold til Gud.
Jeg driver og undrer meg over dette for tiden, hva er egentlig meningen med det livet som leves her på jorden? Vet du, det er så mangt; meningen er å ha venner, stifte familie, jobbe, elske, men det er også å vitne- fortelle om Jesus, være et lys og et salt, ha en påvirkning. Vi er puttet her på jorden for å utgjøre en forskjell, sette smak, gjøre livet lysere.
Jeg synes det høres veldig vakkert ut egentlig. Ikke slitsomt, ikke skummelt, bare vakkert.
Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))
Men jeg er et menneske, og jeg gjør som regel slik som jeg vil, om jeg liker det eller ei, eller om andre liker det eller ei, og vet du- det er slik det skal være. Det finnes mange mennesker i Bibelen som var del av Guds store plan, de er i historien fordi Gud så det best slik, men du har også mange mennesker som IKKE var planlagt å være del av historien, allikevel fikk de lov til å ta del de også, fordi Gud er fleksibel, og han har gitt oss en fri vilje.
Har Gud en konkret plan for mitt liv? Kanskje, kanskje ikke, men jeg velger, så lenge jeg ikke er sikker, å planlegge livet etter hva jeg selv ønsker- også er jeg åpen for at Gud kan komme inn og si i fra om han synes jeg bør gjøre noe annet, eller bare fortsette. Det jeg vet med sikkerhet er at uansett hva jeg velger å gjøre, så har jeg hvertfall muligheten til å være et lys eller salt- være der for andre.
Så i alt jeg gjør og ikke gjør så kan jeg velge om jeg vil påvirket folk rundt meg på en positiv måte eller en negativ måte, så enkel kan man gjøre kristendommen. Det finnes så mye mer til det, men når du er sliten og lei så kan faktisk bare det å være – være nok.
Så i morgen kan det hende at jeg dykker ned i Bibelen og leser og lærer om alt som kan bli lært (og synes det er veldig gøy og spennende), mens i dag velger jeg å hvile i gaven jeg har fått, og gjør slikt et menneske som regel gjør, akkurat det jeg vil- omtrent, nesten. Innenfor rimelighetens grenser.
I dag står det på bloggplanen min at det er bildeonsdag 🙂 Jeg kommer til å digge denne dagen for jeg elsker å dele bildene mine med dere. Og i dag vil jeg vise frem to nydelige som dere ikke har sett så mye til på en stund. Det har vært første barnehagedag for disse trollungene, og da måtte ho mor bare prøve å få tatt noen bilder på morgenkvisten, tross sterk sol.
Jeg ønsker ikke å dele alt for mange bilder av disse to smårollingene mine, men noen få diskre bilder synes jeg er helt greit.
De vokser jo noe enormt hele tiden, ikke bare i lengden, men også i forståelse, språk, koordinasjon, ja.. på alle mulige måter, og det er kjempegøy, men også veldig vemodig. Jeg tror jeg har nevnt dette et par ganger her på bloggen, men det forundrer meg vel ganske mye da, at disse to en dag kommer til å være store og selvstendige, og jeg komme til å bli.. være.. gammel.
Anyways, hva synes du om bildene? Er de ikke skjønne? Og har du en liten en som vokser alt for fort? 🙂
