Hei dere! 

Jeg sitter i England, Newbold College. Vi bor i “Family Housing”, det vil si i en leilighet, omringet av mange andre leiligheter. 

Ungene har lagt seg, jeg tror det ene barnet sover, mens det andre sover definitivt ikke. Jeg kjenner på angst i dag, press, forventinger, livet, kjenner på alt. Det å være sårbar. Det å ha en hobby som rett og slett går ut på å skrive, dele, like- sosiale medier. 

Jeg har nettop startet med enda et nytt prosjekt. Ja, dere har vel fått med dere at jeg er et slikt prosjekt menneske. Men ja, jeg har startet en YouTube kanal “The Female Pastor”- link HER! 

Og den første uka har gått veldig bra- overraskende bra faktisk. Jeg har måtte være litt… frimodig.. jeg spurte om et online magasin kunne poste et lite innlegg på Facebook om kanalen min, noe de gjorde, og som de også gjorde på nettstedet sitt også. “The Female Pastor” har nå 944 views :O Its crazy!!!!

Allikevel føler jeg meg så liten. Så veldig liten. 

Jeg irriterer meg over bråket i andre etasjen. Og jeg bekymrer meg for at det ene barnet mitt ikke skal få søvnen den trenger. 

Jeg kjenner jeg er stolt over YouTube kanalen. 

Og nå våknet det andre barnet. 

Jeg er tilbake ved tastaturet. 

Jeg føler meg som en hykler. Skal jeg fortelle deg hvorfor? Nei, ikke i dag. Jeg tar det en annen gang. Jeg, jeg, jeg. 

Jeg har det egentlig greit. Bare litt sliten i dag. 

Vi blogges.

– Guro <3

Kjære mødre som har det tungt.

«Ikke gi opp vakre mor, det er tung, det er grått. Men ikke gi opp, den lille trenger deg. Ja, den lille trenger mammaen sin. Du er mer verdt enn verden til den lille, så hva enn du gjør, ikke gi opp, den lille trenger deg. Du er den lilles verden, og mer til.»

<3

Vi blogges!

– Guro <3

Hei dere! 

Jeg har vært litt fraværende de siste dagene, rett og slett fordi jeg har startet på et nytt prosjekt 😀 Jeg har nemlig (igjen) startet en YouTube kanal, men denne gangen er den litt mer planlagt. Uansett, jeg er ganske spent på hvordan dette kommer til å gå, den er på engelsk og den handler mye om yrke mitt, eller det at jeg er en kvinnelig pastor. 

I kirken jeg tilhører er det få kvinnelige pastorer, og det har blitt viktig for meg å vise litt mer av hvordan er hverdag kan se ut for en (kvinnelig) pastor. Det er nok ikke mye forskjell fra mannlige sin hverdag, men det er kanskje det som er litt poenget… det er ikke mye forskjell. Det er en pågående debatt/ konflikt som foregår i kirken vår hvor man er uenige om kvinner bør/ kan være ledere/ pastorer. Det handler egentlig om mye mer enn det, men på overflaten så er det det som kommer fram. 

Kanalen skal ikke være en stor- jeg argumenterer- mot alle- som er – i mot- nei, det kommer til å komme innlegg om temaet, men hovedfokuset er på en pastors hverdag, og såklart “kvinnen” bak 🙂 

Jahh… Du kan se første filmen HER!  

Anyways, jeg håper dere hadde en god mandag i går, og at tirsdagen kommer til  behandle dere pent! 

Vi blogges!

– Guro 

Det er ikke lenge til midnatt nå.

Og snart skal jeg sove.

Jeg husker ikke.

Jeg husker mye. Føler. Mye.

Men .. jeg husker. Ikke.

Jeg er trøtt.

Og i det jeg taster de siste ordene ferdig er jeg nok ganske enkelt stup trøtt.

Velkommen Mandag.

– Guro

Jeg drømmer stadig!

Om grønnere gress.

Om lysere tider.

Om tassende føtter.

Og eldgamle stier.

Jeg drømmer stadig.

Om kattungens bekymring, vindens lyd og hjemmets rot. Jeg drømmer om fremtid, og glemmer å titte, på de små blå øyne som jeg aldri kan miste.

Hei dere! 

Det er litt sorg i hjertet i dag. 

Det var siste gang hos psykologen i går. 

Trist. 

Men også fint. 

Jeg kan ikke si annet enn takk. 

Så det er liksom en liten dump idag.. En liten dump.. 

Dump.

– Guro <3

 

Hysj. 

En hemmelig følelse. 

En hemmelighet. 

Hysj. 

Jeg liker ikke dette. 

Vi har vel alle små hemmeligheter, små følelser og tanker som vi ikke ønsker at noen skal “se”, eller vite om. De ligger der og ulmer, og er som regel ikke noe problem, men av og til så dukker dette… teite opp og lager røre oppe i hodet. 

Men jeg begynner å forstå nå. Forstå hvor ting kommer fra, og hvor de bør gå. Dette abstrakte som bare jeg kjenner på, som ingen andre vet om. Det skal bort en gang, det må jobbes med, tygges på… og så en dag.. så skal det bort. 

Vekk. 

Du er nysgjerrig nå? Det hadde jeg vært, men jeg lar det ligge der. Ting kan deles, men ikke nå, ikke før jeg er førti kanskje. Så du får følge med, hvis jeg blogger når jeg er førti da, det vet vi jo ikke. 

Har du en hemmelighet du ikke ønsker at folk skal vite om? Men som du en dag kanskje ønsker å dele for å hjelpe andre? Eller noe sånt?

Vi blogges!

– Guro <3 

Hei dere!

Da er det Instagrammandag igjen, og på tide med en ny oppsummering av uken som gikk.

Ja, hvor skal man begynne? Forrige uke var hektisk. Mannen og jeg begynte i jobb igjen, barna begynte i barnehage og jeg hadde første time hos ny psykolog.

Min gamle psykolog bytter jo jobb og i forbindelse med det har hun hjulpet meg å finne en ny person jeg kan gå til. Det som har vært litt spennende er at jeg nå kommer til å få en litt annen behandling – jeg skal nå gå til psykoanalyse. Jeg er nesten ikke helt sikker på hva det innebærer selv, men det er hvertfall veeeldig intensivt (4 x i uka) og det handler mye om å fortelle hvordan jeg har det «in the moment». Ja, time will show. Jeg skal gå til henne to ganger til før vi finner ut av om dette er noenfor meg og om jeg skal fortsette, så ja…

Ellers var uken som gikk fylt med angst. Jeg var utrolig stressa, klarte ikke å roe ned tankene. Jeg vet ikke helt hva som startet det en gang, men i dag har jeg det mye bedre og føler meg lettere både i kropp og sinn.

Jahh, som dere ser på bildet så fikk jeg tatt noen flotte(!) bilder av nydelige sommerfugler forrige uke. Det er så gøy å prøve seg frem, bli flinkere og flinkere og å faktisk ha en hobby som VIRKELIG fenger.

Yes! Jeg har endelig en hobby som virkelig engasjerer meg 😀

Jau, har du det? En hobby som du ikke blir lei?

Jeg ønsker dere alle lesere en god mandag, og lykke til med alt dere skal i uken som kommer.

Vi blogges!

– Guro <3

Ps. Følg meg gjerne på Instagram HER!!!

En pastors jobb. Ja, hva gjør en pastor?

En pastor er en lærer, en administrator, en leder, en taler, en omsorgsperson, en som møter mennesker, en som skriver, leser, og lytter. En pastor kan være så mangt, jobbe med så mangt.

Men hvem skulle tro at man i jobben ville oppleve goose bumps og små adrenalinkick?

Du har forberedt deg i løpet av uken. Lest i Bibelen, fundert, undret, skrevet. Det tar tid og tankearbeid.

Du lurer på om talen er klar, om den er grei. Er budskapet korrekt? Kommer du til å kunne presentere det klart og tydelig?

Så er det snart din tur. Du sitter og venter mens siste sang før talen blir sunget. Litt nervøs. Litt oppspilt. Fokusert. Klar.

Du starter, begynnelsen går greit. Du titter folk inn i øynene mens du prater, har en klar og tydelig tale. Prater ikke for fort, ikke for sakte.

Dette går greit.

Så kommer du til poenget, det du ønsker at alle skal huske.

«Du er en Gud som ser meg»

Det er hovedfrasen. Og plutselig setter den en støkk i deg. Så utrolig, så vakkert, han ser alle. Ikke bare kristne, eller de som tror, men alle.

Han ser alle.

Talens poeng. Alle.

Når dette går inn over en, da opplever man goose bumps- og at hjertet banker litt ekstra.

Budskapet gjelder alle.

It’s a preachers high.

Vi blogges.

– Guro <3

Mannen, barna og jeg var en spontantur i dyreparken i sommer. Den første dagen tok vi en tur i badeland og neste dag vandret vi rundt i Dyreparken. Ungene koste seg masse, men trivdes definitivt best i badeland, de er jo fortsatt gangske små (hihi, bare 1 og 2 egentlig) så det å gå rundt og titte på ting er ikke like morsomt som å plaske rundt i deilig vann i varmen. Veslefar svømte til og med litt rundt med baderinger rundt armene, han kunne jo ikke få nok av det. Veslemor var litt mer avslappet, men storkoste seg med å sitte på fanget i deilig vann. 

Men, mens jeg satt der med Veslemor, og hadde egentlig ganske lite å finne på, så begynte jeg å titte rundt meg. Jeg hadde vel egentlig i mitt forvrengte hode forestilt meg at de fleste kvinnene inne på badeland ville se “perfekte” ut, ha fin kropp, fint ansikt, fint alt, men det var ikke det jeg så, og jeg ble overrasket. Ja, jeg ble overrasket, og da forsto jeg hvor forvrengt virkeligheten blir om man oppholder seg for mye på sosiale medier, og sammenlikner seg med mennesker som er opptatt av utseende. 

Det har jo vært mye prat om dette i det siste. Mye prat om hvordan mange bloggere, og kjendiser, fremmer et usunt kroppsideal, men jeg fremmer selv et usunt kroppsideal for meg selv, oppe i mitt eget hode. Jeg tillater meg selv å titte på bilder av fine bloggere, av fine kjendiser, sammenlikner meg med andre. 

Derfor var det så fint når jeg satt der med Veslemor på fanget og tittet rundt meg, for INGEN var like. Ingen var en standard, alle så forskjellig ut. Og det var da jeg tenkte oppriktig i hjertet- oi, så vakre vi er. 

Så utrolig vakre vi mødre er! 

Og så fantastisk at vi ikke er like i det hele tatt. Så fantastisk at virkeligheten er en helt annen en enn den jeg leser om, den jeg blir eksponert for hver dag fordi jeg liker å scrolle rundt på instagram, Facebook, aviser og blogg. 

Jeg tror dette må være et av mine beste sommerminner for denne sommeren. Leke med barna, se andre mødre og fedre være stolt av sine lekende barn, tenke minimalt på hvordan man ser ut, og bare kose seg i den kroppen man har og verdsette hvert eneste koselige minutt. Så mitt beste sommerminne er strekkmerker, hengemage og lykkelige ansikter 🙂 

Er du en mamma? Eller kjenner noen som er en mamma? 

Del dette og fortell henne at vi mødre, vi er VAKRE 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3 

#sommer