I natt sov barna over hos “Oma” og “Moffa”, de bor ti meter i fra huset vårt, så om jeg trenger ekstra hvile (barnefri) så stepper de inn. Noen vil si at jeg er heldig, og det er jeg jo, men aller helst skulle jeg gjerne orket mer. Orket mer av barna, orket mer av husarbeid, orket mer av… alt.
“Men alle har slike tunge dager Guro”, ja, men … de kommer så fryktelig ofte. alt for ofte.
Men nok om det, jeg prøver å finne lyspunkt. Noen ganger er lyspunktet at kvelden kommer igjen, noen ganger er lyspunktet en liten hånd, et søtt lite smil, en fiffig kommentar. Noen ganger er lyspunktet en klem fra mannen.
etter gårsdagens innlegg, som du kan lese HER, har jeg fått så mange gode ord og tilbake meldinger. Valget jeg har tatt er gjennomtenkt, da jeg først bestemte meg for å endre retning i yrke følte jeg først lettelse, men etter alle de gode ordene jeg fikk i går så kjenner jeg også på litt sorg, pastoryrket er jo fantastisk givende så lenge man har helse til det ^^,
Å lære mennesker å kjenne, å kunne gi trøst og oppmuntring, å holde taler og bibelstudier, å se folk le, være alvorlige, være glade, begeistret, besøke mennesker, lære andre kulturer å kjenne- DET er en pastors hverdag, den gode hverdagen hvertfall, og den kommer jeg til å savne.
Det jeg IKKE kommer til å savne er politikken (ja, den finnes i beste velgående i kirken også), kjepphester, konflikter og uenigheter, og fasaden. Jeg har hele tiden jobbet for å vise den ekte meg, være Guro som også er pastor, i stedet for pastoren som også av og til er Guro, det har ikke vært lett. Det forventes noe av enn, og jeg har valgt å være åpen om at jeg ikke alltid når opp til idealet, jeg har prøvd å vise at SELV om man er pastor, selv om man skal ha “alt” på stell, så er det ikke alltid slik. Vi er alle mennesker med svakheter, med problemer, med “hemmeligheter”, vi sliter alle med ting som vi ikke ønsker at andre skal vite noe om. Denne lille “kampen” mot fasaden har ikke alltid falt i god jord, for jeg har satt ting på spissen, jeg har stilt spørsmål ved tankemåte og væremåte, ved kirkekultur, og det har tært på. Nå er ikke det grunnen til at jeg slutter som pastor (etterhvert, foreløpig er jeg jo “bare” sykmeldt), men på grunn av sykdomsbildet mitt har denne “konflikten” vært en trigger. Allikevel, hvem vet, kanskje jeg kommer tilbake om noen år, litt mer moden, med litt mer kjøtt på beina, med litt mer bein i nesa, hvem vet?
Jeg kommer til å fortsette å skrive her da, bare ikke som pastor- Guro, nå er det bare Guro.
Processed with VSCO with a5 preset
Så hva skjer videre?
Jo, jeg skal begynne å gå til psykolog igjen, jeg skal på utredning, jeg skal bestemme meg for hva jeg skal studere til neste år, jeg skal være mamma, kone og kanskje hundeeier.
Og jeg skal øve meg på å slappe av, for selv om jeg ligger på sofaen, eller går en tur, eller jeg jobber med et eller annet hele dagen, så slapper uroen inne i meg sjeldent av. Den trykker, den minsker, den vokser, og uroen klarer jeg for tiden ikke å få bukt med, den er der og skaper dårlig stemning.
Men nok om den, jeg vil igjen bare takke for alle gode ord og tilbakemeldinger. Jeg kommer så klart til å fortsette å blogge og være aktiv på sosiale medier, det er jo en av mine hobbyer, så det er bare å følge med videre om du har lyst til å få med deg hva neste kapittel har å by på 🙂
Fordi pastoryrket er insane tøft, og med min mentale helse blir det enda tøffere. Jeg har prøvd, og det går bare ikke. Jeg har fortsatt mye å jobbe med når det kommer til min psykiske helse, og det klarer jeg ikke å jobbe med når jobben handler om å være der for andre mennesker. Eller, jeg klarer ikke å gjøre jobben når jeg selv må jobbes mye mer med- hvis det gir noe mening. Det er trist, men slik er det nå.
Så da starter liksom et nytt kapittel. Det er spennende, det er litt trist, men det må gjøres.
Jeg har lært mye da, om meg selv, om livet, om andre, om tro.
Processed with VSCO with a5 preset
Så ja. Slik er det, ja, også sliter jeg da. Jeg er fortsatt en småbarnsmamma som sliter, jeg liker det ikke, men jeg skal kjempe meg igjennom, også skal jeg vise at det er greit slik at andre mødre kan få bittelitt trøst.
Samtaler, setninger. “Mamma’n min. Mamma’n min heter Gujo”.
“Mamma, du er jente. Du har ikke skjegg.” “Mamma, dette er huset mitt. Du får ikke lov til å komme inn.” “Mamma, kan du bli med å bygge hus?” Joda, det kan jeg, deretter “nei, mamma! IKKE sånn!!”
Det beste ved å være mamma er å se livene gro. Se et menneskebarn vokse. Se gnisten og livet i øynene deres.
Det beste ved å være mamma er at man kan bare gi og gi, og kjærligheten tar aldri slutt liksom ♡ Du kjenner ikke alltid at den er der, men den er der likevel.
Og det er så utrolig slitsomt med slikt tankekjør. Det stjeler energi, det stjeler fokus det stjeler tilstedeværelse, det er en ond spiral som jeg hver dag jobber for å komme meg ut av, men som holder meg godt fast.
Å slite med angst og depresjon er som å alltid være i krig mot seg selv. En evig kamp.
En kamp jeg ikke har lyst til å være en del av, men som jeg må være i fordi den finner sted i mitt hode, i min kropp.
Jeg skulle mye heller ha det slik som jeg har det i gode perioder.
Å ha energi og overskudd til barna, til mannen, til prosjekter, til jobb, til livet. Ha positive tanker om meg selv og det jeg får til, tenke mindre på mine «feil» og heller være stolt av det jeg klarer. Alle rundt meg har det bedre om jeg har det bra.
Så nå sitter jeg her da- hjemme en tirsdags formiddag- og synes synd på meg selv, er litt fortvilet og føler på et virvar av følelser, føler at ting ikke går fremover, men litt bakover.
Allikevel så vet jeg at fremtiden vil bli bedre.
Det er en grunn til at jeg er i en liten dal nå, og det er fordi jeg har valgt å gjøre en forandring, og denne forandringen blir bra, men å gå for forandringen har gjort meg sliten og fått meg til å tenke… masse.
Jeg skal fortelle om denne forandringen, dette valget om en måned eller to, men for nå skal det fortsette å være en liten hemmelighet for offentligheten.
Jeg kan hvertfall si en ting og det er at jeg er spent og jeg gleder meg.
Noen ganger fokuserer jeg kanskje litt mye på det negative, hvertfall nå for tiden, og derfor var det i dag så deilig å kjenne på en liten følelse av glede.
Jeg gruet meg egentlig litt for å hente barna i barnehagen i dag, det er en del av sykdomsbildet mitt at jeg fylles av angst ved tanken på å være med barna mine, tenker jeg for mye på dette blir jeg fryktelig nedstemt, men det var ikke det jeg hadde tenkt til å si.
Hvor var jeg… Jo, jeg gruet meg til å hente de skjønneste barna mine, også viste det seg at vi skulle få en koselig ettermiddag sammen.
Mens jeg lagde mat kuttet mannen og barna opp epler for å tørke dem, vi spiste skikkelig torsdagsmiddag- tomatsuppe og pannekaker, også gikk vi ut og bygde videre på verandaen vår før barna skulle legge seg. Og gjennom alt dette, var det omtrent hele tiden, bare fryd og gammen- småbarnsforeldre vil forstå hva dette betyr 🙂
Så fornøyd som får være med og hjelpe til.
Batwoman 🙂
Ja, så selv om dagen har vært litt anstrengt og fylt med mye tankekjør så har det fortsatt vært en fin dag. Og det er deilig å ha de fine dagene, det er de man lever for- de som hjelper en gjennom de litt tyngre dagene. De skaper en gnist som omtrent aldri slukker.
Her i huset ruller vi gjennom livet, river ned litt klær, lager tårn på arbeidsplassen, lager tårn på kjøkkenbenken og køsystem for klær og poser i gangen. Går det an å kjøpe et ryddegen? Jeg betaler gladelig.
Det verste er kanskje det at jeg sammenlikner meg så til de grader med andre mennesker. Jeg har bare lyst til å ikke gjøre det, hva så om andre har rent og ryddig hus, ja, så er ikke jeg en av de personene, deal with it gørl!!! Men jeg klarer ikke å deale med det, det er det som er mitt p r o b l e m, men nå er kanskje du litt trøtt av å høre på jamringen min, la meg gå over til noe litt annet.
Jeg har hatt det litt… vanskelig de siste dagene, og mye av det skylles for lite søvn. Etter at barna har lagt seg er det bare så alt for deilig å nyte stillhet, ro og egen tid, klokken blir alt for sen så alt for fort, men nå må noe gjøres, jeg kan ikke gå rundt som en hodeløs zombie en dag til, det orker jeg rett og slett ikke. Så i kveld blir det sengetid tidlig, og mobilen den må bli igjen nede i stua, ja, jeg er vel ikke den eneste som liker å scrolle på mobilen før man legger seg til å sove?
Processed with VSCO with g3 preset
Uff, nei, det blir få og meningsløse ord her på bloggen for tiden. Jeg håper å komme litt sterkere tilbake etterhvert, men jeg har noen ting jeg må finne ut av. I mellomtiden så får jeg bare ta til takke med at innleggene er korte og enkle, så blogges vi.
Processed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 preset
(Lang)Helgen har gått så fort, og vi har kost oss masse. Søstrene har vært på besøk, vi har dratt på besøk til “Oldemor” og vi har til og med vært en tur innom Sverige. Vi har rukket å feire meg ^^, spise kake og deilig pizza.
Jeg er offisielt 26 år, og kan faktisk nå huske at min mamma var på min alder. Det er 20 år siden jeg var 6 år og jeg har fortsatt klare minner om hvordan verden var den gangen.
