Jeg er fortsatt her, men ikke her allikevel. Jeg har så fryktelig mange tanker og bekymringer for tiden, og midt oppe i alt dette prøver jeg å holdet følelsene og hodet fokusert på det som er godt og viktig her i livet isteden for å la meg fange av en negativ felle.
Ja, også funker internettet ikke i det hele tatt -.- Det gjør ikke bloggingen noe lettere akkurat..
Men, jeg har en VELDIG GOD nyhet og det er rett og slett at vi har en flytte dato. Den 29 April er flyttedag- det vil si at vi om litt over en uke har liittt mer tumleplass 🙂
Merker jeg har litt blandede følelser med å være borte fra barna. På en side er det deilig å bare være oss to igjen, mens på en annen side savner jeg de to trollene mine.. sukk..
Anyways, det er ekteskapsweekend arrangert av kirken jeg er medlem av – Adventiskirken- som vi er med på i helgen. En viktig del av det å være kristen er å ta vare på mennesker og da spesielt familien. Det er godt å kunne ha tid til hverandre… og hvile… ikke minst 🙂
Her kommer noen bilder så ønsker jeg dere alle en god natt og god helg!
Internettet går suppetreigt her for tiden (arghh!), så da blir det nok en del blogging fra telefonen fremover. Heldigvis kommer det til å bli bedre- det tar bare litt tid :/
Deler to bilder redigert i appen VSCO med dere. Digger den appen! Elsker å ta bilder, leke med lys og redigeringsmåter- DET er avslapning for meg.
Nå er det en stund siden jeg har skrevet et lengre innlegg her og det er ganske enkelt fordi det å komme tilbake til en litt mer meningsfylt hverdag tar på litt. Jeg pusher stadig nye grenser, men finner noen ganger også ut av at jeg kanskje ikke har pushet så mye på en stund og det er på tide å ta et skritt til ut i mitt nye liv. Livet der Guro bestemmer litt, men allikevel får gjort ting.
Det er viktig for meg akkurat det, at jeg gjør ting på eget ønske og initiativ, det er jeg som pusher og ikke noen andre. Det er viktig for meg å vaske klær, lage middag, skrive et blogginnlegg, ta bilder, glede meg over barna- så lenge energien og ønske om å gjøre det kommer i fra meg, og ikke alle andre sine ønsker og meninger. Altså misforstå meg rett, jeg mener ikke at jeg ikke skal gjøre stuff bare fordi andre ønsker det av meg, nei, det er bare viktig at jeg gjør ting fordi jeg kjenner at det vil jeg og det klarer jeg.
Uff… Jeg liker ikke når det blir så mye jeg, jeg, jeg.. Men det må man kanskje leve litt med det også. For å kunne vite hvem man er, hva man liker og hva man ikke liker så må man liksom fokusere litt på å bare være seg… Jeg tror det hvertfall. Det hjelper ikke å være redd for å feile, redsel er lammende.
I går hadde jeg en skikkelig dårlig dag. Den var ikke bare dårlig, den var fylt med angst, nervøsitet og uro. Jeg klarte ikke å fokusere på barna mine, jeg “forsvant” stadig inn i mine egne tanker, og om jeg ønsket å få utrette noe, om det var spise mat, rydde litt eller kle på meg noen andre klær så trigget det bekymring og redsel for de dummeste ting. Redd for å spise for usunt, redd for å bare få til å vaske en vask, redd for å ta på meg noe upraktisk, redd for redselen, og redd for å feile. Redd for å være enda MINDRE perfekt enn det jeg allerede er.
Noen ganger må man tillate seg å elske seg selv. Det jeg driver med oppe i hodet mitt hver eneste bidige dag er selvskading- på sjelen.
Heldigvis så har jeg valgt å gjøre noe med det, og det hjelper.. mye. Å gå til psykolog, å si i fra til de rundt meg når jeg er sliten, å ta imot hjelp, spørre om hjelp, å ta meg frihet til å gjøre ting jeg har lyst til.. alt dette hjelper meg til å bli bedre, friskere, stødigere. En “fastere ” versjon av Guro.
Du så deilig det var med spa i går. Det var jo første gang for meg så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men det var bare super digg. Var utrolig trøtt hele dagen, og ble jo ikke mindre trøtt av å få deilig aromamassasje 😀
Sinna. Jeg blir sjeldent veldig sinna. Jeg kan være litt sinna, jeg kan være frustrert, men det er ikke ofte jeg blir så sinna at jeg bare må ødelegge noe, slå noe, eller skrike.
Men det har skjedd.
Jeg husker jeg diskuterte kulturelle forskjeller med en annen fyr en gang, og han mente at folk som tok badstue nakne sammen, de gjorde noe galt, synda på en måte. Da ble jeg sinna. Oppbrakt. Jeg syntes han var trangsynt. Jeg sprang ut fra rommet hvor vi diskuterte, ut av bygget, så kasta jeg bøkene i bakken og skreik. Syntes han var en dush.
Jeg har vært sinna på søstrene mine. De har jeg skreket til.
Jeg har vært sinna på mennesker jeg ikke kjenner.
Jeg har vært sinna på urettferdighet av alle typer og slag.
Sinna.
Jeg har hørt på podcast av Ulrikke Falch (ung idealist) hvor hun prater om sinne, for hun er nemlig en veldig sinna person. Hun tar opp det at sinne er liksom litt tabu, det er ikke greit, mest sannsynlig fordi det er faktisk en følelse hvor man mister kontrollen. Men hun nevner også at sinne ikke behøver å være så fryktelig negativt, og vi behøver ikke å være så fryktelig redd for sinne, noen ganger er det sunt og det hjelper oss å stå opp for den vi er og hva vi mener.
Jeg tror jeg godt kunne vært litt mer sint. Vært litt mer kamplysten. Selv om jeg egentlig er en ganske fredelig person av natur. Noen ganger er det bare deilig å kjenne at noe engasjerer, sårer, påvirker så mye at følelsene bare bobler over.
Noen ganger er sinne en kraft man trenger. Ikke alltid, men noen ganger.
