Mellomrommet mellom virkelig dårlige dager blir lengre, og det er jeg glad for, men idag, ja idag har jeg en skikkelig drittdag.
Jeg orker ingenting, synes synd på meg selv, skammer meg over meg selv, andre passer barna, ligger på sofaen, spiser junk, tankene surrer, tankene er sirup. Ja, dritt dag.
Tenk at selv om det er kjempe stille rundt meg, så er det utrolig bråkete, forvirrende og … bare mye støy oppe i hodet akkurat nå.
Det er vanskelig å samle seg, det er vanskelig å bestemme seg for noe, å komme seg på do er en seier, å hente ved er en seier, å ta seg et glass vann er en seier, eller er det virkelig seier? Det føles ikke ut som seier, det føles mer ut som nederlag. Teit.
Hvordan takle å leve? Hvordan takle grå dager? Hvordan takle glede? Hvordan takle ubeskrivelig pågangsmot og nye spennende ideer? Hvordan takle å stange i veggen gjentatte ganger i løpet av en dag? Hvordan takle å føle? Hvordan takle å feile? Hvordan takle den største frykt? Hvordan takle usikkerhet? Hvordan takle livet?
Livet handler ikke bare om de ytre omstendighetene; man blir født, vokser opp, får kanskje kjæreste, blir kanskje gift, får seg et barn eller to, blir eldre, har jobbet på samme sted i tjue år, plutselig er man grå og glemsk, rynkete. Et helt liv levd, oppsummert med noen få ord.
Processed with VSCO with a5 preset
Men hva om jeg fikk bo i ditt indre i alle disse årene? Hva ville jeg funnet da? Hva ville jeg sett? Hva ville jeg lært? Hva ville jeg forstått? Hvor mange indre konflikter, gleder, redsler, overraskelse, skuffelser, oppturer ville jeg vel ikke fått med meg?
En hel verden inne i akkurat deg. Jeg synes det er helt fantastisk og rart å tenke på, underlig og nesten litt magisk. Så mange liv.
Angst.
Jeg er redd for å dø.
Redd for å bare være støv, redd for å ikke leve livet til dets fulle. Redd for å ta feil valg. Redd for å ta alt for riktige valg. Redd. Et helt liv inne i meg, verden virker farlig og fengslende, for meg. Gjør jeg nok, er jeg nok, nok, god nok, bra nok. Æsj, har jeg ikke kommet lenger enda? Lurer jeg fortsatt på om jeg er bra nok?
Ja.
Det gjør jeg.
Så er det kanskje det livet mitt kommer til å handle om da; kunsten å være redd, men bare ikke for mye.
Jeg er nå 100% sykemeldt, og har vært det i noen uker nå. Jeg er også 100% sikker på at jeg ønsker å gjøre noe annet, MEN der jeg for noen uker siden var helt sikker på den nye “karriereveien” er jeg nå … ikke sikker i det hele tatt, og det føles litt kaotisk og “typist meg” ut.
Jeg har så mye jeg liker å gjøre, så mye jeg kunne tenke meg å gjør, så mye jeg brenner for, og allikevel så klarer jeg ikke å lande på en ting, en retning, for de neste årene. Det er frustrerende, men jeg er også privilegert som har mulighet til å endre retning, gjøre noe annet, få en ny “sjanse” om man vil, ikke alle har den muligheten ♡
Så derfor ønsker jeg å gjøre et veloverveid valg denne gangen. Tenkte litt grundig,
Ja, det blir spennende å se hva jeg lander på. Til uken som kommer skal jeg prøve å lage et tankekart over alle mulige utdanningsveier jeg kunne tenke meg å gå. Kanskje blir jeg litt klokere etter å ha gjort det..
Ja, ja…
Har du levd lenge nok til å ha muligheten til å skifte yrkesretning? Hvordan gikk du frem for å finne ut hva som ville passe deg? ♡
Hei! Hvordan har du det? Seiler du gjennom dagene og ukene og trives? Er du sliten? Er du trøtt? Er du glad? Jeg håper at uansett hvordan du har det så finner du tid til å ta en pust i bakken- det trenger vi alle av og til, noen mer enn andre.
Processed with VSCO with b5 preset
Jeg sitter her i stuen min, den er ryddig for en gangs skyld, i barnestolen ligger pus og sover, en fugl hakker i husveggen. Det er mandag og det er stille. Jeg lytter til klapringen jeg lager fra tastaturet. Det er en deilig stillhet. Jeg kan nesten, for en gangs skyld, si hei til meg selv. Hei Guro, hvordan har du det?
Ja, hvordan har jeg det? Nå er jeg sykemeldt, jeg anerkjenner at jeg trenger mer tid for å bli frisk og for å kunne fungere optimalt i hverdagen. Det tar tid, noen ganger så alt for lang tid, men hvis jeg ikke tar TIDEN til hjelp, så kommer det til å ta enda LENGER tid. Så ja, tid – det er noe jeg må forholde meg mye til… for tiden.
Mitt oppe i all denne tiden får jeg av og til muligheten til å reflektere over livet, over situasjonen, over meningen med alt. Jeg har funnet ut av at jeg må dyrke en hobby, jeg har funnet ut av at jeg virkelig tror på Gud, at han er viktig for meg, jeg har funnet ut av at jeg er en mamma som elsker barna sine veldig høyt, men som veldig ofte ikke har energi nok til å være der for dem 100%, jeg har funnet ut av at det finnes mennesker i kirken min som noen ganger mener ting så sterkt at man føler Jesus blir tatt fra enn, jeg har funnet ut av at det er mye kaos i hodet som jeg ikke vet hvordan å bli kvitt, jeg har funnet ut av at selv om jeg er en mamma med lite energi så er jeg viktig for barna mine likevel, de trenger mammaen sin.
Jeg har funnet ut av mye, og jeg kommer stadig til å lære mer om meg selv om, om verden, om livet. Det er vel slik det er å være voksen, man finner ut av hvem man er, og man innser at alt er mer grått enn det er svart- hvitt. Og det er i gråsonene at man virkelig kan kjenne litt på livet, det å leve, det å være til. Det kjennes godt.
Processed with VSCO with b5 preset
I helgen valgte jeg å tre inn i en slik gråsone, der hvor jeg tidligere har sett svart- hvitt, valgte jeg nå å se litt grått, det var rart, fint, merkelig og hyggelig.
I natt sov barna over hos “Oma” og “Moffa”, de bor ti meter i fra huset vårt, så om jeg trenger ekstra hvile (barnefri) så stepper de inn. Noen vil si at jeg er heldig, og det er jeg jo, men aller helst skulle jeg gjerne orket mer. Orket mer av barna, orket mer av husarbeid, orket mer av… alt.
“Men alle har slike tunge dager Guro”, ja, men … de kommer så fryktelig ofte. alt for ofte.
Men nok om det, jeg prøver å finne lyspunkt. Noen ganger er lyspunktet at kvelden kommer igjen, noen ganger er lyspunktet en liten hånd, et søtt lite smil, en fiffig kommentar. Noen ganger er lyspunktet en klem fra mannen.
etter gårsdagens innlegg, som du kan lese HER, har jeg fått så mange gode ord og tilbake meldinger. Valget jeg har tatt er gjennomtenkt, da jeg først bestemte meg for å endre retning i yrke følte jeg først lettelse, men etter alle de gode ordene jeg fikk i går så kjenner jeg også på litt sorg, pastoryrket er jo fantastisk givende så lenge man har helse til det ^^,
Å lære mennesker å kjenne, å kunne gi trøst og oppmuntring, å holde taler og bibelstudier, å se folk le, være alvorlige, være glade, begeistret, besøke mennesker, lære andre kulturer å kjenne- DET er en pastors hverdag, den gode hverdagen hvertfall, og den kommer jeg til å savne.
Det jeg IKKE kommer til å savne er politikken (ja, den finnes i beste velgående i kirken også), kjepphester, konflikter og uenigheter, og fasaden. Jeg har hele tiden jobbet for å vise den ekte meg, være Guro som også er pastor, i stedet for pastoren som også av og til er Guro, det har ikke vært lett. Det forventes noe av enn, og jeg har valgt å være åpen om at jeg ikke alltid når opp til idealet, jeg har prøvd å vise at SELV om man er pastor, selv om man skal ha “alt” på stell, så er det ikke alltid slik. Vi er alle mennesker med svakheter, med problemer, med “hemmeligheter”, vi sliter alle med ting som vi ikke ønsker at andre skal vite noe om. Denne lille “kampen” mot fasaden har ikke alltid falt i god jord, for jeg har satt ting på spissen, jeg har stilt spørsmål ved tankemåte og væremåte, ved kirkekultur, og det har tært på. Nå er ikke det grunnen til at jeg slutter som pastor (etterhvert, foreløpig er jeg jo “bare” sykmeldt), men på grunn av sykdomsbildet mitt har denne “konflikten” vært en trigger. Allikevel, hvem vet, kanskje jeg kommer tilbake om noen år, litt mer moden, med litt mer kjøtt på beina, med litt mer bein i nesa, hvem vet?
Jeg kommer til å fortsette å skrive her da, bare ikke som pastor- Guro, nå er det bare Guro.
Processed with VSCO with a5 preset
Så hva skjer videre?
Jo, jeg skal begynne å gå til psykolog igjen, jeg skal på utredning, jeg skal bestemme meg for hva jeg skal studere til neste år, jeg skal være mamma, kone og kanskje hundeeier.
Og jeg skal øve meg på å slappe av, for selv om jeg ligger på sofaen, eller går en tur, eller jeg jobber med et eller annet hele dagen, så slapper uroen inne i meg sjeldent av. Den trykker, den minsker, den vokser, og uroen klarer jeg for tiden ikke å få bukt med, den er der og skaper dårlig stemning.
Men nok om den, jeg vil igjen bare takke for alle gode ord og tilbakemeldinger. Jeg kommer så klart til å fortsette å blogge og være aktiv på sosiale medier, det er jo en av mine hobbyer, så det er bare å følge med videre om du har lyst til å få med deg hva neste kapittel har å by på 🙂
Så her kommer en liten oppdatering for den som måtte være interessert.
Jeg er offisielt sykemeldt 100% fra 20. Oktober. Jeg skal ikke tilbake i jobben som pastor. Neste høst skal jeg, mest sansynlig, studere.
Hvorfor?
Fordi pastoryrket er insane tøft, og med min mentale helse blir det enda tøffere. Jeg har prøvd, og det går bare ikke. Jeg har fortsatt mye å jobbe med når det kommer til min psykiske helse, og det klarer jeg ikke å jobbe med når jobben handler om å være der for andre mennesker. Eller, jeg klarer ikke å gjøre jobben når jeg selv må jobbes mye mer med- hvis det gir noe mening. Det er trist, men slik er det nå.
Så da starter liksom et nytt kapittel. Det er spennende, det er litt trist, men det må gjøres.
Jeg har lært mye da, om meg selv, om livet, om andre, om tro.
Processed with VSCO with a5 preset
Så ja. Slik er det, ja, også sliter jeg da. Jeg er fortsatt en småbarnsmamma som sliter, jeg liker det ikke, men jeg skal kjempe meg igjennom, også skal jeg vise at det er greit slik at andre mødre kan få bittelitt trøst.
Samtaler, setninger. “Mamma’n min. Mamma’n min heter Gujo”.
“Mamma, du er jente. Du har ikke skjegg.” “Mamma, dette er huset mitt. Du får ikke lov til å komme inn.” “Mamma, kan du bli med å bygge hus?” Joda, det kan jeg, deretter “nei, mamma! IKKE sånn!!”
Det beste ved å være mamma er å se livene gro. Se et menneskebarn vokse. Se gnisten og livet i øynene deres.
Det beste ved å være mamma er at man kan bare gi og gi, og kjærligheten tar aldri slutt liksom ♡ Du kjenner ikke alltid at den er der, men den er der likevel.
Og det er så utrolig slitsomt med slikt tankekjør. Det stjeler energi, det stjeler fokus det stjeler tilstedeværelse, det er en ond spiral som jeg hver dag jobber for å komme meg ut av, men som holder meg godt fast.
Å slite med angst og depresjon er som å alltid være i krig mot seg selv. En evig kamp.
En kamp jeg ikke har lyst til å være en del av, men som jeg må være i fordi den finner sted i mitt hode, i min kropp.
Jeg skulle mye heller ha det slik som jeg har det i gode perioder.
Å ha energi og overskudd til barna, til mannen, til prosjekter, til jobb, til livet. Ha positive tanker om meg selv og det jeg får til, tenke mindre på mine «feil» og heller være stolt av det jeg klarer. Alle rundt meg har det bedre om jeg har det bra.
Så nå sitter jeg her da- hjemme en tirsdags formiddag- og synes synd på meg selv, er litt fortvilet og føler på et virvar av følelser, føler at ting ikke går fremover, men litt bakover.
Allikevel så vet jeg at fremtiden vil bli bedre.
Det er en grunn til at jeg er i en liten dal nå, og det er fordi jeg har valgt å gjøre en forandring, og denne forandringen blir bra, men å gå for forandringen har gjort meg sliten og fått meg til å tenke… masse.
Jeg skal fortelle om denne forandringen, dette valget om en måned eller to, men for nå skal det fortsette å være en liten hemmelighet for offentligheten.
Jeg kan hvertfall si en ting og det er at jeg er spent og jeg gleder meg.
