Crappy mamma

I går kveld følte jeg meg som en crappy mamma.

Mannen måtte jobbe og hele meg knøt seg sammen til en vond knute bare ved tanken på å være alene med gullungene.

Hvorfor?

De er jo så skjønne og fine, så gode.

Det er vanskelig å forklare for jeg vet liksom ikke helt selv. Men jeg merket i går at jeg bare forsvant inn i bobla mi, og jeg tror at jeg ikke ønsker at barna skal se meg for mye slik. For mye borte liksom. For mye i en boble. Litt sløv og fjern.

Løsningen ble at de overnattet hos omma og moffa, og de koser seg der.

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg fikk sove godt, og føler meg heldigvis litt bedre i dag.

Og barna var like fine da jeg kjørte dem til barnahagen. De er så fine.. så utrolig fine, og jeg missliker så sterkt å være “svak”, slite med det som foregår oppe i hodet, for jeg ønsker bare å kunne glede meg over de fine små, og nyte hverdagen.

Jeg hater å føle meg på bånn og plutselig merke at jeg flyter vekk fra det som skjer rundt meg. Bobla, den har vært fin å ha av og til, men noen ganger er det bare irriterende. Bare dritt. Jeg er jo “egentlig” helt grei nå, men det går så opp og ned, hele tiden.

Ja, også gruer jeg meg til vinteren. Kulde. Mørke. Slaps. Bobla.