Jeg skammer meg, men jeg trengs

Categories Mammalivet

Det er høst. Det regner ute. Skyene ligger lavt. Det er vått. Og jeg skammer meg. 

Veslefar er snart to og et halvt år, tenk på det. Den lille bylten har vokst så fort, blitt en liten gutt, med et nydelig hjerte som banker, med ord og setninger som får meg til å smile, med myke hender og store krokodilletårer, med latter og misunnelse, med glede. Den vakreste gutten i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid klarer å være til stede. Jeg er en mamma som noen ganger må sove litt lenger på morgenen, jeg er en mamma som ikke alltid klarer, og det gjør så vondt. 

Og jeg skammer meg. 

Veslemor vokser også, jeg føler jeg akkurat kom i fra sykehuset med henne, men nei, nå er hun en stor baby. Hun får ikke pupp lenger, hun sover ikke i samme seng som meg lenger, og hun er ikke størrelse 62 lenger. Hun har blitt så stor, en jente med vilje, med latter, med frekke takter, med nydelige kinn og et nydelig smil, med små tenner, med skrik, med sinne, med kosefaktor til tusen. Den vakreste jenta i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid orker. Jeg klarer ikke selv om jeg har lyst. Jeg er en mamma som sliter med depresjon og angst, og jeg hater det. Jeg er en mamma som ikke ler like mye, smiler like mye,  er like mye. 

Men jeg trengs. 

Barna mine trenger mammaen sin, uansett hvor fraværende hun er. Uansett om blikket noen ganger blir litt sløret. Uansett om hun sover litt mye. Uansett om hun sukker og stønner fordi hun er oppgitt over seg selv. 

Barna trenger mammaen sin. 

Barna trenger de klemmene de får. Nattasangen som blir sunget. Ordene “Vi er så glad i dere barna våre” i det mamma og pappa går ut av av rommet når de skal legge seg. Barna trenger den maten som blir laget. Og de minuttene mamma klarer å leke sammen med dem, ja for det er noen minutter, og noen ganger til og med timer. Barna trenger at mamma våkner midt på natten og trøster dem, at hun henter vann og gir dem smokken. Barna trenger trøst når de slår seg og faller. De trenger at mamma hjelper til når de krangler. Barna trenger at mamma sier gode ting om dem, og til dem, de trenger ros. Og dette klarer mamma, selv om hun er sliten. 

Barna trenger mammaen sin. Og det gjør så godt, det rører mammahjertet så dypt, og jeg gråter inni hjertet mitt for jeg elsker de to små så høyt. 

Jeg skammer meg, men jeg gråter også små tårer av sorg og glede fordi jeg trengs i denne verden. 

Mamma trengs. 

Og jeg skammer meg, men jeg lever, og barna trenger mammaen sin, og jeg skammer meg, men jeg trengs. 

Takk og lov for at jeg trengs.

 

– Guro <3

#sorg #mamma #høst

2 kommentarer

2 thoughts on “Jeg skammer meg, men jeg trengs

  1. Å, du da <3 Jeg kan se det du føler, i hvertfall bittelitt. Fra et mamma hjerte til et annet; Du gjør en fantastisk jobb. Noen ganger handler det om å lage mat, eller leke, eller bare rett og slett overleve. Du trengs Guro, og ingen vil noen gang kunne ta din plass som deres mamma i deres hjerter. Du er bra nok for de. Du er der. Du er den de trenger, og dette klarer du.

  2. Ingvild Jeanette: Så gode ord å få Ingvild! Det er virkelig viktig å huske at man gjør en så god jobb som man kan, ja faktisk en fantastisk jobb <3 Sender en klem, fra en mamma til en annen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *