Etter fødselen jeg hadde i fjord så havnet jeg, som de fleste nå vet, i en fødselsdepresjon, som igjen førte til en fødselspsykose. Jeg var innlagt, og familien min og jeg hadde et tøft år. Jeg er kristen, og mange mener at Gud burde være en trøst i en slik periode, men ikke for meg.
Har jeg i denne perioden vært lykkelig i min tro? Nei! I mitt forhold til Gud? Absolutt ikke! Har jeg hatt mye fokus på Gud og tro? Nei, tvert imot. Og dette har jeg følt har vært nesten litt galt, enda en strek i livet. Enda en dritt ting jeg ikke har fått til. Jeg har hatt mest lyst til å skrike til Gud, kjefte, fortelle at dette er ikke greit, jeg orker ikke flere krav og mål som skal nås, jeg orker ikke å være god, når jeg bare føler meg vissen og gammel.
Jeg skriker. Jeg kjefter og skriker på Gud. Hvorfor havnet jeg i denne situasjonen? Hvorfor tillater du så mye vondt? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Før ville det ikke slått meg inn å snakke slik til Gud, jeg ville klaget til Gud, men ikke på Gud. DU har tatt freden fra meg, Du har ført meg bak lyset, Jeg trodde du skulle være der? Er det ikke det du har lovet?? I stede har du murt meg inne, du hører ikke når jeg roper, jeg føler meg alene og ensom. SELV når jeg skriker og roper om hjelp, så stenger du meg ute Gud!
Skrikene mine gir orden i kaoset.
Jeg skriker og skylder på Gud. Jeg skriker og gråter.
Og Gud tåler det. Heldigvis.
FY søren, her var jeg sliten.
#sliten #blogg #Gud #skriker #psykisklidelse #hverdag