I dag har jeg lest meg litt opp på hvordan å ta gode bilder, og også hvordan å redigere bilder i RAW- format, må jo si at jeg er ganske grønn på det området, men det er bare så utrolig morsomt å drive på med. Jeg ønsker jo å ha en god kvalitet på bloggen, både på det som skrives og bildene som blir tatt. Jeg har delt en del mobilbilder på bloggen og jeg ser at kvaliteten ikke er helt god, men til mitt forsvar så ser de mye bedre ut på mobilen. Haha, ja…
Jeg har også lastet ned gratisprøve av photoshop, tror nok det blir litt for dyrt å kjøpe det nå i første omgang, men jeg får i hvertfall prøvd det litt ut da 😉
Ellers så var jeg hos psykologen i går, og det var.. tøft.. jeg har så mye tristhet inne i meg som jeg bare dytter vekk, men når jeg forteller noen hvordan jeg har det og hvordan det er å være Guro, ja da føler jeg meg så fryktelig trist, ensom og fortvilet. Det er akkurat som om jeg ikke er meg, Guro er liksom fanget inne der, i fengselet et sted, og jeg vil gjerne slippe henne ut, men vet ikke hvordan. Det høres kanskje litt sprøtt ut, men det er nå slik det er da.
Jaja, alle andre deprimerte og ikke deprimerte der ute, dere får ha en fin dag, så snakkes vi 🙂
Å titte inn i øynene dine veslemor er noe av det beste jeg vet. Du har nå begynt å smile, følger meg fra gulvet på alle bevegelser i rommet, småpludrer og har så vidt begynt å rulle deg til siden.
Du er så vakker. Og så helt ulik meg, du har mørkt hår, masse hår, og dype blå øyne, men jeg liker det, at du er deg. Du er så nydelig <3
Jeg begynner bare rett på sak jeg, for det har seg slik at jeg har så mange tanker, ønsker og drømmer for tiden. Jeg ønsker å dele, bli sett, ta bilder og skrive. I dag har jeg tenkt og planlagt hvordan å skrive om et emne som er litt personlig, nemlig troen min. Det har vært litt vanskelig for jeg har liksom ikke visst hvordan å starte, men men, here we go!
Jeg har vokst opp i en kristen familie, og jeg har selv valgt å tro på Gud og Bibelen fra ganske tidlig alder, men jeg gikk også veldig fort inn i en mild “fanatisk” tankegang da jeg begynte på ungdomskolen. Drikke var galt, banne var galt, snakke om sex var galt, mange av de tingene som former tenårene var galt, jeg ønsket, og her bruker jeg noen ord som er veldig vanlig blant kristne, å gjøre “Guds vilje”.
Tenk deg å leve et liv hvor du ønsker å gjøre andres vilje, hvor det er ditt største ønske, og tenk deg at du feiler gang på gang. Jeg har store deler av livet mitt ikke følt at jeg er bra nok, jeg har ofte skuffet meg selv, følt at jeg har skuffet foreldrene min og også følt at jeg har skuffet en gud. Jeg har hatt et kart i hodet hvor jeg har prøvd å unngå alle minene, farene, hodeskallene. Og det er her mange kanskje forlater sin tro, eller forlater seg selv, fordi de føler at de ikke kan leve opp til det en tror blir krevd av enn som kristen eller som menneske. Du må være ditt og du må være datt, du kan ikke gjøre sånn, men du må gjøre sånn.
I mange kristne kretser så er det et mål å kunne “forkynne”, snakke om Gud til andre, da er du liksom flink, og dette er noe du som kristen bør gjøre og bør like. Jeg har aldri likt det. Aldri. Jeg har syntes det har vært flaut og ubehagelig å bare ut av det blå snakke om Gud og Bibelen med andre mennesker, med en venn er helt greit, men å føle seg presset til å gjøre noe religiøst bare fordi det skal gjøre deg god, det synes jeg er helt forferdelig.
Etter at jeg ble lagt inn på psykiatrien i fjord har jeg bedt veldig lite, jeg har gått lite i kirken, og tenkt veldig lite på Gud. Og jeg har oppdaget en ting, det er ikke Gud som har stilt alle disse rare “kravene” til meg, det er religion. Religion, og mennesker som har tolket min religion, har fortalt meg at jeg bør spise sunt, trene, gå pent kledd, be til Gud, smile, gi penger til veldedighet, snakke med noen om Gud, evangelisere, synge, synge pent, spille et instrument, bruke evnene mine til Guds ære (en annen veldig kristen frase btw), lese bibelen, kunne bibelvers utenat, vokse i troen, komme nærmere Jesus, bli venn med Jesus, følge Jesus. Bahhhhh! Hva betyr egentlig alle disse tingene?
Det river i meg innvendig. Men dette er ikke Gud, det er mennesker. Bare se på den ikke- kristne verden; tren, spis sunt, vær grei, smink deg, gå i riktige klær, vær morsom, vær vellykket, få deg en utdannelse, ei noe dyrt, vær original, vær deg selv. Vi mennesker bare ELSKER å sette krav til oss selv. Vi higer alltid etter å være mer enn vi egentlig er.
Men det er akkurat slike krav som gjorde meg syk. Gud gjorde meg ikke syk, mennesker gjorde meg syk. Jeg gjorde meg syk, og jeg kjemper mot dette hver dag. Kartet mitt, som jeg har levd etter så lenge, det må jeg kaste bort, også må jeg leve slik Guro vil, for, siden jeg er kristen, så tror jeg jo på Gud, og det jeg tror aller mest på er at livet jeg har fått, som vi alle har fått, det er en gave. Og den gaven den er min, ikke Gud sin, ikke noen andre sin, bare min, og livet mitt det ønsker jeg å leve, leve slik jeg vil.
Lille veslefar, du er blitt så stor. Jeg tittet litt på bilder av deg her om dagen, du var vel rundt 3 måneder, og så fort tiden har gått. Nå prater du snart, du kommuniserer så fint med ord som mamma, pappa, natta, mvann (vann), dikke (drikke), takk, og yndlingsordet nei.
Du har begynt å gi kos når vi spør om det, du løper inn i armene våres når vi henter deg i barnehagen, du smiler når vi kommer inn på morgenen og du vet AKKURAT hva du vil. Og om du ikke får det som du vil, ja da får vi høre det.
Du er så god lille venn, og jeg tror at jeg skriver her om det for å lette litt på samvittigheten, for når jeg titter på bildene av deg fra da du var baby, ja da stikker det i hjertet mitt. Jeg skulle gjort omtrent hva som helst for å få den tiden tilbake med deg. Du vokser så fort, og jeg blir helt stressa, snart begynner du på skolen, snart tar du kanskje med kjærester hjem, snart får du lappen, snart gifter du deg kanskje, snart blir jeg bestemor…!!! Okey, kanskje ikke helt enda, men jeg synes du vokser så fort. Alt for fort.
Du er over 1 og 1/2 år nå. Og jeg er veldig glad i deg. Vesle storebror.
Det har vært noen tøffe dager for denne dama her, men nå tror jeg at formen er litt tilbake igjen… snart. Jeg takler ikke å få for lite søvn, da går jeg rett i zombikjelleren og blir der i noen dager. Det har blitt dårlig med trening denne uka også, men jeg prøver meg på en bedre og mer vellykket treningsuke til mandagen, ikke det at å trene gjør meg vellykket (selv om jeg på en måte tror det), jeg har bare lyst til å få litt bedre kondis og bli i bedre form.
Æsj, jeg motsier meg selv, og juger litt, så klart er det underliggende motivet med treningen at jeg ønsker å se mer smashing ut enn det jeg gjør nå, altså jeg kan jo prøve å lure meg selv og si at målet med treningen er å bli i bedre form, men helt ærlig? Jeg liker ikke kroppen min noe særlig, og det er bare så teit. Tenk at jeg også må ta dette opp på bloggen: “Jeg føler meg ikke bra, men målet er å være fornøyd med meg selv.” Hallo!!! Hvor mange blogginnlegg må skrives og hvor mange mennesker må prøve å like seg selv som deer før vi finner ut av hvordan man klarer det?
Ai, ja, nei… Jeg prøver da, og det håper jeg du gjør også, om du sliter med dette. Kanskje har du noen tips til hvordan man kan akseptere seg selv og være mer fornøyd med sin egen kropp og personlighet? Tips tas gjerne i mot.
Nå har jeg lagt ut to dystre innlegg på rad så da tenker jeg det er på tide med noe litt mer lystbetont 🙂 Dere har kanskje fått med dere at mannen og jeg eier en katt som heter Jeanne D’arc, vi kaller henne bare Pus, og et hund som heter Søtnos, vi kaller henne Nos eller Doser’n. Uansett, disse to har blitt veldig glad i hverandre, ja, de har vel egentlig blitt lekekamerater, og her om dagen fikk jeg knipset noen bilder av leken deres.
Noen vil kanskje mene at jeg driver med dyreplageri, men jeg kan forsikre dere om at pus er med på leken. På kvelden er det ofte hun som erter på seg hunden og de løper frem og tilbake inne i huset og lekeslåss. Er de ikke søte? Og om du lurer, ja, Nos har et ekstremt underbitt, men plages ikke noe av det 😉
Hvorfor får du ikke sove, Guro? Hvorfor ligger du der våken? Hvorfor strammer du skuldrene dine? Hvorfor er ansiktet bekymret? Hvorfor føler du en indre uro? Hva handler den om? Hvorfor rister du på beinet? Blir uroen borte?
Hvorfor er du kvalm? Og hvorfor spør du hvorfor? Hvorfor er du så utilfreds? Hvorfor er det vondt i hjertet ditt? Hvorfor blir verden oppe i hodet ditt så stor og uovervinnelig? Hvorfor nå?
Hvorfor gråter du ikke? Hvorfor funker ikke sovepilla? Hvorfor ligger du der helt stille og bare føler? Hvorfor skriker og hoier det slik inne i deg? Hvorfor er natten så fryktelig ensom, fylt med stumme ekko? Hallo…?
Denne uka startet med migrene, fortsatte i går med omgangssjuken, og toppet seg i natt med at ungene våknet om hverandre etter at jeg endelig fikk sove klokka 0130.
Jeg har lyst til å gråte fordi det ikke er noe energi i kroppen i dag. Det er tungt, kjipt og vanskelig å bære seg selv.
Jeg har lyst til å gråte fordi jeg ikke klarer å være den mammaen jeg ønsker å være. Jeg er bare sliten, trøtt og bortreist i mitt eget tankevirvar.
Jeg har lyst til å gråte og si BLÆ. Blæ, dumme depresjon, blæ dumme kropp, blæ, blæ, blæ!!!
Sorry folkens, jeg er sinna her jeg ligger og synes synd på meg selv.
Jeg har bare lyst til å gråte… men jeg klarer ikke fordi jeg ikke er frisk nok i dag.
