“Overgi deg selv til ham. Han vet hva som er best for deg”. “Bøy deg ydmykt i bønn, han vil gi deg svaret”. “Gud ønsker bare det beste for deg, han ønsker å gi deg et liv med glede og mening.”
Ordene ramler ut av munnen min. Jeg er hos psykologen. Vi prater om hvordan det var for meg å være kristen i tenårene. Jeg hadde et ideal, å bli mer lik Jesus, problemet er bare det at det er umulig å bli lik Jesus. Her vil noen være uenig med meg og andre vil være helt enig- men det er ikke noe jeg har tenkt til å diskutere nå.
Tilbake til psykologen. Hun har fortalt meg at vi i tenårene er på vårt mest egoistiske, alt handler om tenåringen mot verden, alt handlet om meg. Jeg sleit med dette, mitt ideal var å tenke på andre, vise kjærlighet til andre og så klart til Gud. Det var synd, i mine øyne, å tenke på seg selv, være egoistisk. Æsj! For et stygt ord “egoistisk”. Det ironiske er at selv om jeg ikke ønsket å “synde”, altså tenke på meg selv, ha fokus på meg selv, så hadde jeg det allikevel, bare på den “kristne” måten. JEG måtte be om Guds vilje, JEG måtte lese Bibelen, JEG måtte tenke på andre.
JEG, JEG, JEG.
Jeg misunte de som overga seg helt til Gud. De som evangeliserte og misjonerte, de som levde helt etter Guds vilje og på Guds nåde. Jeg ønsket å ha det slik, leve slik.
Hvordan lever man slik?
Tilbake til psykologen. Vi fortsetter å prate om dette, at i en periode i livet der det er meningen at man skal finne seg selv, finne ut av hvem man er, hva man liker, ikke liker, i en slik periode undertrykte jeg de følelsene. Og hva skjer da? I mitt tilfelle en ufullstendig identitet. Det som skulle fylle jeg-et i Guro, ble bare fylt med mange diffuse spørsmål om hva Guds vilje er, hvordan man skal overgi seg, ja.. og slike ting. Usikkerhet. Vanskeligheter med å ta valg, føle det godt med de valgene man tar.
Det sies at Gud skal sette oss fri, og vet du, dette tror jeg på. Jeg tror at Gud er en som setter fri, jeg tror bare ikke at det bør skje på den måten jeg.. hmm.. lærte meg, eller slik jeg gjorde. Det er ikke alle som er ment til å leve spektakulære liv med en haug av mirakler. Ikke alle er Moses, men mange er del av Israel, lever hverdagen slik den er med små glimt av Gud.
Jeg skulle ønske jeg kunne leve tenårene en gang til, tror jeg. Leve det med fokus på meg selv (uff, høres feil ut bare å skrive det), leve livet og la den biologiske klokken gjøre sitt arbeid. Nå sier jeg ikke at jeg skulle ønske jeg sluttet å tro og slikt, men at jeg ikke ville vært så opphengt i å gjøre Guds vilje. Det er jo bare forvirrende for et menneske på 15 år.
Bare forvirrende.
I stedet tar jeg denne finne- meg- selv greia i dag. Nå. Og det er nødvendig.
Tilbake til psykologen. Jeg er glad for at jeg er der.
(Bilde tatt for to og et halvt år siden. Her var jeg gravid med Veslefar, hormonell og glad for å bære på et lite nurk. Jeg er glad jeg ikke visste at jeg ville være innlagt sommeren etter.)
Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER.
#gud #tro #religion #livet #identitet #jeg #hverdag #blogg #Blogger
