Jeg er så trist og lei meg her jeg sitter. Jeg ønsker å skrive et innlegg som betyr noe. Jeg ønsker å skrive noe som gir lys og mening til deg som leser, men jeg kan ikke i dag. 

Jeg kom hjem kvart på elleve i går kveld, jeg spiste rømmegrøt, scrollet over internett, så tok jeg min daglige dose piller for å få sove godt- det er ikke sterke medisiner- en lav dose, men de bruker lang tid på å virke. Jeg sovnet ikke før halv to, det er alt for sent for meg. 

Jeg var på jobb i går. Hadde ikke noe angst. Men da jeg skulle hjem begynte hjertet å banke, uroen spredte seg i hele kroppen, lyder, farger og bevegelser ble mye tydeligere. 

“Jeg trenger pops”, tenkte jeg. 

Sitter på toget. Ikke noe strøm på mobilen. 

Dritt. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Jeg har fått høre, etter at jeg publiserte et av mine innlegg som heter “Når pastoren banner”, du kan lese det HER, at det passer seg da ikke for en pastor å banne. Om man ber Gud om hjelp så skal man da kunne klare å la vær å banne. 

La meg gjøre en ting klart: Jeg banner sjeldent, men når jeg gjør det, så er det en grunn for det. 

Har du noe gang tenkt på hvorfor en person gjør som en gjør? 

Banning. Selvskading. Motløshet. Tafatthet. Sinne. Raseriutbrudd. Gråt. 

Det er smerte. Vond smerte i hjertet. Derfor. 

Så om pastoren, eller en i menigheten, eller en ikke- kristen, har det vondt, har smerte, da kan det komme ut på en måte andre ikke liker. Du ikke liker. Jeg ikke liker. Det kan være selvdestruktivt, det kan være sjokkerende, men alt handler om en indre smerte. 

Noe innvendig som krøller seg sammen, som ikke gir seg, som er der. Og det må få komme ut på en eller annen måte. Da må vi være rause.

Så hva er det du sier Guro? Er det greit å bare gjøre som man vil når man har det vondt? Bare gå bananas? 

Nei. Det er ikke greit å gjøre alt man vil, men har man det vondt så gjør man ting for å kunne overleve, og da er det IKKE på sin plass å irettesette, være streng. Da er det på sin plass å være raus. Vet du hva som skjer da? Da blir smerten litt mindre vond, man åpnes litt opp, og man ser kanskje til og med et glimt av Gud’s kjærlighet, og når man har sett et glimt av den, da ønsker man å se mere. 

Lengsel. Håp. Godhet. Raushet. Ærlighet. Liv.

Fasaden. Den trenger vi ikke. Vi behøver ikke å late som at vi er noe vi ikke er. Jeg er kristen, men sliter stadig med en skrall psyke, du er kanskje en ikke kristen, men sliter også med angst, eller depresjon. Kristen eller ikke kristen, mange sliter. Og man blir trøtt av å slite. Jeg blir trøtt og lei av det, og da blir jeg også fort lei fasaden. 

Dumme, teite fasaden. 

Jeg går av toget, og forter meg inn på Rema 1000. “Jeg blir feit, jeg blir feit, jeg blir feit”, sier jeg til meg selv om igjen og om igjen. Jeg har tenkt til å kjøpe pops, Cola Zero og rømmegrøt. “Slutt Guro, slutt, det går bra”, jeg prøver å roe meg selv ned. 

I bilen på vei hjem gråter jeg litt. Jeg griper hardt om rattet, lytter til musikk, tenker, tenker at i morgen må jeg avlyse to møter, i morgen må jeg være hjemme. Jeg må sove. Slappe av. Ikke stresse. Jeg er lei meg fordi jeg “svikter”, men dette er det riktige å gjøre akkurat nå. 

Jeg kommer hjem. Mannen sitter oppe. 

Jeg får trøst. Det er fint. Jeg er trist, men jeg har mannen. Han er raus. Jeg er heldig. 

Processed with VSCO with b1 preset

Ordene til Paulo Coelho er harde, men de kan også være så utrolig sanne. La oss sammen vise andre at kirken er et sted man kan lesse av byrdene sine, og man kan finne hvile. 

– Guro <3 

Det er høst. Det regner ute. Skyene ligger lavt. Det er vått. Og jeg skammer meg. 

Veslefar er snart to og et halvt år, tenk på det. Den lille bylten har vokst så fort, blitt en liten gutt, med et nydelig hjerte som banker, med ord og setninger som får meg til å smile, med myke hender og store krokodilletårer, med latter og misunnelse, med glede. Den vakreste gutten i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid klarer å være til stede. Jeg er en mamma som noen ganger må sove litt lenger på morgenen, jeg er en mamma som ikke alltid klarer, og det gjør så vondt. 

Og jeg skammer meg. 

Veslemor vokser også, jeg føler jeg akkurat kom i fra sykehuset med henne, men nei, nå er hun en stor baby. Hun får ikke pupp lenger, hun sover ikke i samme seng som meg lenger, og hun er ikke størrelse 62 lenger. Hun har blitt så stor, en jente med vilje, med latter, med frekke takter, med nydelige kinn og et nydelig smil, med små tenner, med skrik, med sinne, med kosefaktor til tusen. Den vakreste jenta i verden. 

Og jeg skammer meg. 

Jeg er en mamma som ikke alltid orker. Jeg klarer ikke selv om jeg har lyst. Jeg er en mamma som sliter med depresjon og angst, og jeg hater det. Jeg er en mamma som ikke ler like mye, smiler like mye,  er like mye. 

Men jeg trengs. 

Barna mine trenger mammaen sin, uansett hvor fraværende hun er. Uansett om blikket noen ganger blir litt sløret. Uansett om hun sover litt mye. Uansett om hun sukker og stønner fordi hun er oppgitt over seg selv. 

Barna trenger mammaen sin. 

Barna trenger de klemmene de får. Nattasangen som blir sunget. Ordene “Vi er så glad i dere barna våre” i det mamma og pappa går ut av av rommet når de skal legge seg. Barna trenger den maten som blir laget. Og de minuttene mamma klarer å leke sammen med dem, ja for det er noen minutter, og noen ganger til og med timer. Barna trenger at mamma våkner midt på natten og trøster dem, at hun henter vann og gir dem smokken. Barna trenger trøst når de slår seg og faller. De trenger at mamma hjelper til når de krangler. Barna trenger at mamma sier gode ting om dem, og til dem, de trenger ros. Og dette klarer mamma, selv om hun er sliten. 

Barna trenger mammaen sin. Og det gjør så godt, det rører mammahjertet så dypt, og jeg gråter inni hjertet mitt for jeg elsker de to små så høyt. 

Jeg skammer meg, men jeg gråter også små tårer av sorg og glede fordi jeg trengs i denne verden. 

Mamma trengs. 

Og jeg skammer meg, men jeg lever, og barna trenger mammaen sin, og jeg skammer meg, men jeg trengs. 

Takk og lov for at jeg trengs.

 

– Guro <3

#sorg #mamma #høst

Hallo alle sammen! 

Da er tirsdagen her, angsten er her- ai, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men knyting i magen, rask pust og puls og et ønske om å bare legge seg i fosterstilling er vel noe ala angst vil jeg tro. Det har liksom blitt så vanlig dette med angst, men hva annet skal man kalle det da? For det er mere enn å bare ha en dårlig dag. Det gjør vondere, det er vanskeligere og det føles bare…ja, bare vanskelig. 

Jeg ønsker å fungere. 

I det siste har jeg begynt med en ny ting på sånne dager, for ofte får man ikke gjort like mye og man føler seg… ja, ubrukelig. Vel, dette er det jeg gjør for å føle meg litt mer produktiv og lettere til sins. Jeg bestemmer meg for å for eksempel jobbe i 25 minutter – da setter jeg alarm på klokken så når de 25 minuttene har gått, ja, da kan jeg ta meg en pause. 

Etter pausen, som jeg selv bestemmer hvor lang er, setter jeg på klokken igjen, denne gangen rydder jeg kanskje litt hus. Når klokken ringer tar jeg meg igjen en pause. Det kan virke som om man ikke får gjort så mye med slike pauser og med “bare” 25 minutter med arbeid, men vet du, man får gjort overraskende mye. Å fokusere på en ting i 25 minutter er mye bedre, og mye mer effektivt, enn å for eksempel sitte å jobbe, så sitte litt på Facebook, så jobbe litt osv. 

Og i og med at du vet at nå skal du jobbe i 25 minutter, eller rydde i 25 minutter så vet du at du ikke kommer til å holde på hele dagen. Du vet at du snart kan sette deg ned igjen og slappe av, for angsten blir ikke borte- men du har hvertfall gjort litt nytte for deg.

Angst ja. 

Det finnes forskjellige typer angst, men fellestrekk er følelse av frykt eller sterkt ubehag. Angst kan være et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Kilde: psykiskhelse.no

Jeg vet ikke. 

Vel dere, resten av uken kommer til å gå til jobbing, sosiale medier, barn, mat og mann. Vi har sunn uke her i huset igjen, da blir det litt mer hjemmelaget mat, som betyr mere tid på kjøkkenet. ja.. 

Nei, jeg føler meg liten i dag dere. 

Hvordan har du det i dag? 

Vi blogges!

– Guro <3 

So many voices have been heard, and yet not. So, many arguments have been presented, and yet, we are not finished arguing. So many women are working in ministry, and VERY few of them were at the Annual Council meeting last night. I watched, and I listened, and I suddenly understood that I was holding a grudge to alle the people in favor of the proposal represented. I was snorting, laughing of the people in favor, feeling they insulted me and all the people not in favor of the proposal discussed. 

So what was being discussed and voted over? Well, basically unions, divisions and conferences that do not follow policies will now be reported and it will, after some procedure, be decided whether the  “church administrative units and church employees are in compliance.”1

So sitting in my sofa, listening to the introduction for the meeting, snorting and shaking my head, my husband made me aware of my attitude.

And that, that really saddened me. Who have I become? Why am I holding a grudge towards so many people, just because we disagree on one matter. 

Well, it boils down to some few thoughts and feelings, which explains- don’t excuse.

I have worked as a pastor for a short time. I am a female in a male dominated working place, but that does not bother me because most of my colleges are supportive. I love my work even though I am not ordained, that does not make a difference in my daily work. But, this conflict, or debate that springs from the question whether unions should decide for themselves if women should be ordained or not, it effects me on a more personal level. It is difficult to describe, but the issue is just a bit discriminating and badly handled. Yeh, really badly taken care of, all of it. 

The conference must have known how divided the church has been on the matter of compliance, and women ordination, and I know leaders have tried to come with suggestions to alternative ways to solve these disagreements, or …problems. So, why continue on and vote on something that will fragment us (even further) as a church? 

Further more, it annoys me, or troubles me, that even though we now should “continue forward with our mission”, a huge part of the church will have to swallow a big camel (haha,  I am not sure if that makes sense in English or other languages, but it does in Norwegian, and I think you get the point anyways.), and if the document and proposal had been turned down another huge part of the church would have to “swallow” this camel. Point being, I don’t think we are finished with this yet, and actually, I don’t want it to be finished. There must be other ways to solve these issues in order that we are more free to evangelize in the most productive way possible in our unions,  but still are able to serve God together. 

There must, because I cannot stop think and talk about these issues, because I live in one of the worlds most secular countries and I have to care about these issues in order for people to find Adventism relevant. 

I will not speak on behalf of anyone, that has been done once to much the last couples of days, but I think it is important that I express my opinions in a female pastor rolle, and also as a young person. Many people have contributed to the discussion, I am just putting a more personal vibe to it, hoping that other young people and female pastors feel that we can stand together, show acceptance to the people that differs from our opinions and still stand firm in our conviction. 

Aii.. I am looking forward to see what happens next? Probably not much, but who knows? It’s exciting times and I am looking forward to see God lead this huge church, no matter where. 

At last, who have you become? Let’s help each other to not hold a grudge. 

Let’s listen. 

– Guro 

 

Hei dere! 

I dag har jeg skikkelig hangover, ikke fordi jeg var på fylla i går, men fordi jeg var oppe til 01.30 i natt (noe som er alt for sent når barna våkner 0550;) ). Jeg fulgte med på det årlige møtet for alle unioner i Adventistkirken, de kaller det for Annual Council, og der tar man opp forskjellige saker, stemmer og vedtar ting i forhold til fellesting i kirken vår. I går, og i natt, var det ekstra spennende da det som ble tatt opp har skapt mye engasjement og debatt. 

“Generalkonferensens komité for å overvåke spørsmål om kirkens enhet (Unity Oversight Committee) la 17. juli fram et nytt dokument med forslag til prosedyrer som skal følges i tilfeller der kirkelige organisasjoner ikke følger vedtak fra Generalkonferensens hovedforsamling, styre eller policy.” Kilde: Adventist.no

I hovedsak legger dokumentet opp til et system med en rekke underkomiteer som skal ta stilling til om det faktisk foreligger brudd på vedtak eller retningslinjer (policy). Hvis de aktuelle komiteene konkluderer med at det foreligger brudd på vedtak eller retningslinjer, legges det opp til tre trinn i den videre reaksjonen.

  1. Advarsel til organisasjonen der bruddene forekommer.
  2. Offentlig reprimande av lederen for organisasjonsleddet der bruddet forekommer.
  3. Utelukkelse fra Generalkonferensens styre av ledere for enheter der brudd forekommer, eventuelt utelukkelse av menigheten fra hele organisasjonsleddet. Kilde: Advnetist.no

Så, ja. Bak dette forslaget ligger også en debatt angående ordinasjon, og ordinasjon av kvinner. De unionene som faktisk ordinerer kvinner vil, mest sannsynlig, oppleve en form for “straff”, eller… ja, jeg finner liksom ikke et bedre ord. Nå er det ikke bare kvinnelig ordinasjon som er noe som skal bli sett nærmere på, men det er den saken som ligger meg nærmest hjertet. 

Under gårsdagens møte kom mange frem og presenterte sine tanker og også sine bekymringer når det kommer til dette forslaget. Og mange uttrykte at vi som kirke trenger å ha noen regler og “policies”, men at det med dette forslaget går et skritt for langt. Det blir en endring av struktur, det fører til mer splid, enn enhet, og friheten i vårt kirkesamfunn blir satt på prøve. 

Forslaget ble stemt over og fikk flertall; 60% ja, 40% nei. 

Så, ja.. Litt hangover i dag.

Men, jeg ønsker ikke å glemme at det finnes to sider av saken. Nemlig de som stemte ja, for som du kanskje har skjønt så ville jeg gjerne sett at det ikke ble noe av dette dokumentet og disse komiteene. Allikevel ble det stemt igjennom og jeg ønsker at de som er pro dette dokumentet skal føle at jeg respekterer dem.

Jeg ble klar over i går, etter en prat med en nær venn, at jeg kanskje kan virke litt respektløs når det kommer til mennesker som ikke mener det samme som meg. Og etter å ha tenkt litt så kan jeg se at, jo, det kan jeg kanskje ha vært. Dette er noe jeg ønsker å jobbe med, man kommer ingen vei ved å være blind for andres meninger.

Dette er også grunnen til at jeg slettet to av innleggene jeg skrev om sex og onani. Jeg trenger litt mer tid til å tenke. I kristne miljøer kan det være vanskelig å uttrykke seg riktig om disse temaene, så jeg kommer til å jobbe litt mer med slike innlegg, og jeg ønsker å dele noen nye slike innlegg om litt, men jeg må tenke litt mer på temaene først OG også “studere” disse temaene før jeg ytrer en mening igjen. 

Jeg har også fått inn flere spørsmål når det kommer til sexualitet, sex før ekteskapet osv. Jeg kommer til å lage innlegg til dere, men ha litt tålmodighet. Jeg må skrive med litt … hm…. omhu. 

Ja, er du medlem av et kirkesamfunn? Jeg vet at noen av innleggene mine er veldig “interne”, men jeg håper mine ikke- kristne, eller ikke- adventist lesere bærer over med dette 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3 

//Dette innlegget ble postet for noen uker siden, men jeg valgte å ta det av bloggen. Etter tilbakemeldinger fra andre om at de syntes innlegget var bra og viktig velger jeg å legge det ut igjen. Gi gjerne en tilbakemelding på hva du synes!//

Smerte. 

Hvorfor skal “ingenting” gjøre så fryktelig vondt? Jeg er trist, men skulle ønske jeg heller kunne være sint. Jeg er likegyldig, men samtidig rastløs. Jeg er tror jeg er litt redd, men er jeg egentlig redd? Jeg tror på Gud, men klarer ikke å la det “fylle” meg med glede og fred. 

Jeg har en dårlig dag, og vet ikke om det er bedre i morgen. Det må være bedre i morgen.

Det gjør så vondt, og jeg liker ikke at det gjør vondt. Hvorfor gjør det vondt? 

Er det fordi jeg fortsatt ikke føler meg bra nok? Er det fordi jeg skammer meg over alt mulig rart? Er det fordi jeg føler at jeg ikke kan blogge om hva jeg vil? 

Skal jeg fortelle deg hva jeg egentlig ønsker å blogge om? 

Sex. Ungdomstiden. Aksept. Forvirring i forhold til om man liker en av motsatt kjønn eller samme kjønn. At det er vanlig å eksperimentere. 

Det er viktig å prate om sex, om seksualitet, om kroppen, om det å “eksperimentere”, det å forstå. Jeg har slitt så fryktelig med disse tingene, men jeg føler ikke jeg kan prate om dette like åpent som jeg kan om andre ting, rett og slett fordi jeg jobber som pastor. Er ikke det litt rart? 

Det føles ut som om jeg beveger meg ut på et litt vanskelig område fordi mennesker virker litt redd for dette tema, eller disse temaene. Jeg snakker ikke om seksualitet i en 25- års alder, men i en alder hvor man er barn og går over til å bli ungdom. I en alder hvor man utforsker og det er helt greit, men også i en alder hvor det går i fra å være noe barnlig og utforskende til noe mer, noe mer “alvorlig”. 

Barns seksualitet kan ikke sammenliknes med voksen seksualitet. Barns seksualitet er preget av nysgjerrighet og utforskning. Kilde: sykepleien.no

 

 I disse fasene i livet er det lett å føle skam, føle at man gjør noe feil, føle at man er ekkel fordi man blir lært til at man ikke skal ta på seg selv, eller utforske, fordi det er synd. At man kjenner på lyst til et annet menneske, men det er egentlig ikke greit helt enda. Her begynner jeg nesten å gråte for dette er et klassisk eksempel på hvordan vi som kirke, med meninger og redsel, kan påvirke unge mennesker til å føle at kirke IKKE er noe for dem. Gud er IKKE en grei person.

Ungdom kan ha behov for å høre at det er bra å ta på sin egen kropp, bli kjent med kroppen sin og bli glad i den kroppen man har. At det er helt vanlig å tilfredsstille seg selv seksuelt, og ingenting å bekymre seg for, kan også være viktig å få fram. På den måten kan man selv finne ut hva en synes er god berøring. Kilde: Suntogsant.no

Dette betyr ikke at alt er greit, la ungdommen gjør som h*n vil. Nei, det betyr at vi skal lære barna og ungdommene å elske kroppen sin, å sette sunne grenser for seg selv, beskytte dem mot de syke idealene vi blir omringet med, Vi trygger ungdommene åre ved å anerkjenne deres følelser og behov, ved å lære dem at Gud skapte oss med seksualitet og dette er vakkert. Kroppen er vakker, begjær og lyst må ikke bli satt i likhet med synd og skam. 

Bibelen skriver litt om seksualitet, og den nevner litt regler her og der, men en hel bok er også satt av til å beskrive et intimt forhold mellom to mennesker som elsker hverandre. Sex er ikke farlig. Det er vakkert.

Halsen din er som Davidstårnet,
          bygd av tilhugget stein.
          Tusen skjold henger på det,
          alle heltenes rundskjold.
          
     Brystene dine er som to gasellkalver,
          tvillinger som beiter mellom liljene.

Isteden for å fokusere på alt det “farlige” ved sex er det bedre å fokusere på alt det vakre ved sex. Det er bedre å prate om det enn å ikke prate om det, for vet du hva? Sex lærer de unge om uansett, om det er fra deg, fra skolen, fra venner eller internet, og tro meg- vi ønsker ikke at unge skal lære om sex fra internet og reality show. Da snakker vi om at sex er greit med alle og med flere, og… ja, hvem vet hva som ikke er greit liksom. 

Jeg tror at vi ved å være mer åpne om sex, og ved å fortelle det som er sant, når det kommer til sex, vil hjelpe mange unge til å være mer komfortable med seg selv, og med sin tro. Jeg slet med min tro fordi jeg følt skam over ting jeg ikke burde skamme meg over. Vi er så strenge. Det er så mange av oss som er strenge, og det må vi slutte med. 

Nå prater jeg i en kristen sammenheng, men jeg tror dette gjelder de fleste, om man tror på Gud eller ikke. Sex er vakkert, men det kan lett bli noe skammelig. Det er opp til oss som har litt mer erfaring å være gode forbilder og hjelpe de som føler seg litt lost, vise mer aksept, og unngår å gjøre sex til en styggedom. 

Vær mer åpen, vær raus. 

Mye mer kunne blitt sagt, men dette er det jeg har fått skrevet i dag. Om det er noe innenfor dette temaet du vil jeg skal skrive om kan du spørre om det HELT anonymt HER!

Vi blogges! 

– Guro <3 

#sex

Hei dere!

Jeg føler meg så unaturlig fri i dag. Jeg er rolig, det er ikke noe stress i hjertet, i magen, i hode. Det er hvertfall roligere enn ellers. Jeg har fått jobbet litt, og spiser nå frokost mens jeg titter på Modern Family. Har jeg nevnt at jeg elsker slike feel- good serier? 😉

Og hjertet er rolig.

Det hele handler om et valg jeg tok i går, som jeg ikke har tenkt til å fortelle om enda, men det var fortsatt et valg. Jeg bestemte meg for noe, og avgjørelsen det å velge noe ut i fra egne tanker og følelser, uten andres innblanding, det kjentes, og kjennes veldig godt.

Lenge gikk jeg rundt uten en «kjerne», jeg visste ikke hva jeg ville, og jeg visste ikke hva som var mitt ønske og hva som var andres ønsker. Jeg var ofte usikker på meg selv og følte at andres meninger og tanker var viktigere og bedre enn mine.

Vel, i går tok jeg et valg, og det virker kanskje som om det var et stort valg, men sannheten er at det var det ikke. Det bare føltes så godt å være sikker i avgjørelsen, uten å ha tillatt meg selv å bli påvirket av andre.

Dette lille valget kommer jeg så klart til å dele med dere etter hvert, men jeg skal vente litt til før jeg gjør det. Kanskje over helgen?

Uansett, jeg digger å blogge igjen dere <3 Det føles godt å kunne skrive, ta bilder og dele mer av livet og tankene igjen. Noen har kanskje lagt merke til at det har vært litt stille i sommer og i våres, det har sine grunner, men nå er liksom flowen tilbake.

Så, hvordan føler du deg i dag? Har du en bra eller dårlig dag? Føler du deg fri?

– Guro <3

Hei dere! 

I dag har jeg gjort to vendinger i livet. Den ene tingen er rett og slett en teaser, så det får dere ikke vite om helt enda (hihi). Og den andre er at jeg har kommet meg på sporet igjen når det kommer til denne bloggen og hovedinnholdet som man skal kunne finne her. Dette er vel kanskje mest for min egen del. 

Jeg har skrevet ganske regelmessig igjen, men har liksom følt meg litt rådvill når det kommer til hva jeg skal skrive om. Vel, når jeg satt på toget på vei til jobb idag, eller var det fra jobb?… anyways, da skrev jeg ned hva jeg ønsker at bloggen skal inneholde, og mye av det har den jo inneholdt, jeg bare valgte å få det ned på papir (eller telefonen) så jeg ikke glemmer det, og slik at jeg kan titte på det når jeg føler meg tom for ideer. 

Så dette er det jeg kom fram til: psykisk helse og identitet, og spesielt i forhold til det å være mamma, og i forhold til å kristentro. 

Jeg kommer jo til å blogge om litt av hvert uansett, men det er greit å ha klart for seg et tema. Eller få en påminner om bloggens identitet. Denne bloggen har vært i live i 1 1/2 år og det har virkelig vært en bragd i seg selv å holde på så lenge, jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare nettopp det, å ha en aktiv blogg, men nå har jeg liksom fått det som en vane og synes det er veeeldig gøy. Bloggen har også vært en pådriver for fotografihobbyen min (sjekk ut INSTAGRAM HER!), og ikke minst YouTube kanalen The Female Pastor (subscribe gjerne 🙂 HER!)

Ja, bloggen har virkelig vært en hjelp i å bli bedre, leve ut litt ambisjoner og finne min egen stemme og identitet. Jeg har turt å ytre meninger, fortelle om hvordan jeg har det og jeg har hatt mulighet til å kunne kjenne på anerkjennelse og godhet fra mange flotte mennesker… dere for eksempel 🙂

Jeg har også opplevd at folk har vært veldig uenig med meg og møtt en hel del motgang, spesielt fra folk som er uenig i måten jeg har snakket om religion og tro på, men det har også vært med å hjelpe meg i å få en sterkere kjerne, så takk til deg som er uenig med meg og ytrer det. Du har hjulpet meg å stå opp for meg selv 🙂 Ja, pluss at jeg også har lært å tenke meg om to ganger før jeg skriver noe 😉 

Livet er ofte tøft, men det er verdt å leve. 

Og det elsker jeg å kunne skrive, OG ikke minst virkelig mene. 

Jeg leste et blogginnlegg i dag, før jeg tok meg en ettermiddaghvil, (jeg våknet 0400 i dag, det kan du lese mer om HER!,) men nå sporer jeg av..poenget var… er.. Jeg leste et blogginnelgg i dag som virkelig gjorde at jeg følte meg litt mindre alene. Silje skriver også om sin egen psykiske helse på bloggen sin og et av innleggene hun har skrevet traff virkelig hjerterota mi, jeg følte meg plutselig litt mindre alene, og det inspirerte meg til å skrive dette innlegget. (Ta gjerne en titt innom bloggen hennes HER!)

Jeg ønsker ikke å gi slipp på drømmer, jeg elsker å skrive blogg og vil fortsette med det, uansett hvor vinglete jeg er i tanker og meninger, eller hvor “dårlig” jeg til tider kan være. Jeg digger å blogge 🙂 Så til neste gang, når enn det er, følg drømmen din… bare gjør det! 

Dette ble et litt… blogginnlegg som ikke gav helt mening kanskje, men det får gå. Jeg har skrevet nok for i dag, og gitt ut en masse linker til dere også. Jeg ønsker dere alle en fin kveld, så blogges vi før jeg begynner å rable ned noe om noe helt annet 😉 

– Guro <3 

Klokka 0400. REALLY? 

Jeg føler jeg “klager” en del for tiden, men hva skal en stakkars mamma gjøre da? Veslemor våknet klokken 0400, jeg tok henne over i senga vår, men hun bare lå og vrei seg fra side til side, sov litt, også lå hun og vrei seg igjen. Det var så klart veldig koselig å ha lille nurket ved siden av seg, men om hun bare hadde, du vet… sovnet. 

Anyways, klokken 0600 gadd vi ikke å prøve mer, vi gikk ned og satte på Modern Family, gjorde oss klare for barnehagen og en halv time senere våknet Veslefar også. I dag ble det en tidlig dag i barnehagen kan du si… Heldigvis trives de veldig godt, og det gjør det mye lettere å levere dem. Jeg hadde egentlig planer om å sove bittelitt til etter å ha levert i barnehagen, men da jeg kom hjem var det bare en time til jeg skulle dra på jobb, og nå er det bare 20 minutter igjen.. Så, da sitter vi her da, trøtt og groggy. Yey….

0815 På tide å gjøre seg klar for jobb. Det tar litt tid å komme seg inn til Oslo. 

0818 Fortsatt stuck i sofaen. Ja, nei. Hva slags planer har du i dag? 

Vi blogges!

– Guro <3