Det er så tomt for tiden. Ideer og tanker forsvinner like fort som kulda i stekende sol. Jeg tror lite søvn og lite hjerneaktivitet har gjort meg litt sløv, og jeg merker det spesielt når jeg setter meg ned for å jobbe, lese eller skal skrive tale. Konsentrasjonsevnen er laaaav , for ikke å snakke om alle ordene jeg ikke husker og som jeg stokker om.
Å klippe plenen med treskeren funker dårlig, for å si det sånn. Jeg skulle gjerne kommet med flere eksemplet, men så er jo dilemmaet dårlig hukommelse så da… da får jeg liksom ikke delt mer enn det lille jeg faktisk husker.
Dere har forresten kanskje fått med dere at bloggen har stått litt på «vent» i noen måneder nå? Vel, det tror jeg kommer til å endre seg fremover 🙂 Det som sto litt veien for en god flyt her inne er ikke lenger et problem..
Så, i morgen vil jeg prøve å få tatt bilder av 2. Etasjen, så får jeg begynt å vise dere litt rundt her i huset 😀 Jeg gleder meg til å vise dere! Nå er vi så og si ferdig oppe, det er bittelitt listing, og rydding inne på kontoret som gjenstår, men det går fort å gjøre noe med..
Livet er godt, hvertfall i dag. Hvordan er dagsformen din? 🙂
Da er vi over halvveis i denne uka og helgen nærmer seg. Flere av dere har sikkert sommerferie og er klare for å bare slappe av, I know I am 😀
Skal faktisk en tur ned til Sørlandet nå i helgen, så det blir kos. Mannen blir igjen her med ungene, mens jeg og søstrene drar nedover for å besøke noen andre søstre.. Jaa 🙂 Ellers skjer det ikke så fryktelig mye for tiden, det er liksom sommer og sol, det er tørt og gresset er gult. Det er livet og det er fredelig, for nå.
Jeg leste forresten noe ekstremt trist i går. En person delte på Facebook en opplevelse hun har hatt etter å ha jobbet og hjulpet til på sykehus (tror jeg) i Tchad. Jeg fikk lov til å dele den med dere her:
«30 hjertekompresjoner.
2 innblåsninger med ambu-bag.
30 nye kompresjoner.
Oksygenmetningen øker til 60%. 30 min siden fødsel. Nå lille venn, nå kommer du deg. Et minutts stillhet, jenta trekker pusten selv. Så faller metningen til 50% igjen. "Ingen reaksjon på pupillene ved lysstimuli." Jeg tar igjen opp bagen og gir jenta oksygen på mask. Hun begynner å bli blålig. "Det er ingenting å gjøre. Foreldrene får vente her med tvillingen til det hun er død." sier legen. Det er helt stille. Innimellom høres små gisp etter luft fra henne. Men så blir det stille igjen. Den mest påfallende lyden er tross alt den dype pipingen fra pulsoksymetret som nå viser en øksygenmetning på 40%. Og den dove lyden fra maskinen som forsyner henne med ekstra oksygen. Jeg vet at andre på sykehuset trenger apparatet og at det ikke er forsvarlig å fortsette å prøve å holde barnet i livet. Legen forlater rommet og jordmødrene går tilbake til jobben sin. Der sitter jeg og ser på et nyfødt og uskyldig barn vars kropp kjemper for livet. En av jordmødrene kommer bort og dekker til barnet med en stykke afrikansk tøy. Av glade og livlige farger. "Vi kan ikke gjøre noe, moren kom inn alt for sent og fødselen ble for traumatisk. Du må gå og få deg litt søvn Melanie."
Jeg ser bort på foreldrene og forventer å se gråtende ansikt. Men det jeg møter er en far som spør om han kan reise hjem nå. Med moren og tvillinggutten. Jordmødrene forklarer at moren trenger å bli noen timer til på sykehuset, og at dem i hvertfall bør vente til vi ser hva som skjer med jenta. Faren insisterer, han vil hjem. Han har jo fått ett barn. Jeg kjenner att det koker inni meg. Og Gud må tilgi meg men jeg klarer ikke å holde meg lenger. "Abba, snakker du fransk? Hør her, jeg vil gjerne si deg noe. Hvis Gud har gitt deg en kone og to vakre barn, bør du da ikke respektere Gud og det han har gitt deg og i hvert fall vente til jenta har dødd?" Faren nikker. Smilendes. Kanskje dette bare er måten han reagerer med sjokk over det som akkurat har skjedd. Kanskje han godt visste at han burde tatt konen sin til sykehuset tidligere. Jeg vet ikke, og det er ikke opp til meg å døme. Men jeg vet at jeg selv bare er et menneske. Og der, den kvelden, rant begeret over, jeg kunne ikke være stille.
Foreldrene blir på sykehuset over natten. Hele natten kjemper jenta mot døden, og holder seg i livet med en øksygenmetning på 40% helt til solen står opp. Da faren forlater sykehuset lover han å komme inn tidligere med konen til neste fødsel dersom det virker å være komplikasjoner.
I natt var jeg på jobb på Nyfødt Intensiv i Norge. Ved et tilfelle tar jeg meg selv i å tenke tilbake på situasjoner som denne. Foran meg på avdelingen i Norge ser jeg utstyr til å holde livet i babyene nesten uansett hva som skjer. Jeg ser kollegaer som er så kompetente og erfarne at jeg ikke er det minste urolig dersom mine pasienter skulle stoppe å puste. Da trykker jeg på en rød knapp og hele sykehusets mest kompetente nyfødtsykepleiere og barneleger kommer løpende på noen sekunder. Kontraster.
Disse kontrastene som er så vanskelige å beskrive. Jeg kan fortelle fakta og forhold. Men det som er impregnert i hjernen min er ikke fakta, tall eller statistikken, men de reelle hendelsene, historiene, detaljene og relasjonene. Følelsene. Luktene. Og det er akkurat dette som er så vanskelig å gjengi slik at andre som ikke var tilstede kan forstå. Og det er nok akkurat det som har vært det vanskeligste etter å komme tilbake. Dere stiller oppriktige spørsmål om "hvordan det var i Afrika". Men selv om det er på de spørsmålene som jeg helst av alt ønsker å bygge samtaler, så går det ikke. Det blir tomt i hjernen min. Hvor skal man begynne?»
Som mamma ble dette veldig trist å lese. Tenk å miste barnet sitt, tenk å være vitne til at en liten baby sakte, men sikkert mister gnist av liv.
Det er så trist, og jeg er så takknemlig. Jeg bor i Norge, barna mine har fått den beste oppfølging, de har blitt tatt vare på, og jeg har blitt tatt vare på.
Men der ute i verdenen er det alltid noen som kjemper for at et menneske skal overleve, for at en nyfødt skal få den oppfølging den trenger, mennesker bruker de ressursene de har for å gjøre sitt aller beste for andre.
Melanie, takk for at du deler! Det inspirerer og jeg ønsker virkelig å bidra til at vår verden skal bli bedre, fordi du har fortalt og delt.
Det er mandag, regninger er betalt og livet ser litt lysere ut. Jeg har jobbet litt på morgenkvisten, det er ikke like lett å styre hvor mye, eller hvor lite en skal jobbe når mann er 80% sykemeldt, men det går nå på et sett og vis 🙂 Anyways, det er deilig å komme seg litt tilbake i jobb igjen, prøve ut den delen av livet igjen. Jeg stresset mye med jobben før jeg fødte sønnen vår så jeg prøver å slappe litt mer av og være fornøyd med det man får utrettet uten å føle på at man gjør noe feil eller at man gjør for lite.
Jeg er jo full av energi for tiden, egentlig, sånn… av og til hvertfall og da kjennes dagene og det man gjør og skal gjøre så mye letter. Livet blir en lek og man nyter det. Det er så rart hvor forskjellig dagene er, fra å føle seg tom og litt nedfor til å føle seg glad og litt sprudlende. Det er så kontrast.
Det er en ny dag. Det er fortsatt sol. Det er fortsatt tidlig sommer, og livet er ganske greit! Jeg sov til klokka 0715 i dag, og DET var deilig det. Ungene var på overnatting så da fikk mannen og jeg virkelig slappet litt av, men jeg merker at jeg savner barna så fort de er ute av huset… eller så fort kvelden kommer og jeg egentlig skal gå inn til dem og sjekke at de har dyna over seg, og har det greit. Da kjenner mammahjertet at barna har tatt et godt tak rundt det.
Anyways, vi er faktisk på vei hjem fra Biltema- vi har jo trengt vår egen postkasse en god stund nå så da var det liksom på tide å få skaffet seg en.
Resten av dagen, og uka, skal gå med på å bli bedre i ryggen. Jeg prøver så godt jeg kan å følge instruksene fysio ga meg, har ikke lyst til å ha problemer med ryggen resten av livet.. lizzzomm.
Ha en fin dag dere! Kos dere masse med sommer og sol. Så blogges vi!
Vet dere hva? Da har vi endelig fått internettet tilbake, og selv om det ikke er verdens raskeste så funker det hvertfall og jeg kan endelig skrive blogginnlegg på PC’en igjen. Som dere sikkert har fått med dere in bits and pieces så har mye skjedd. Tilbake i jobb, flytta, havarert bil, kjøpt ny bil- nå håper jeg ting roer seg litt, men vi har såklart kost oss i sommervarmen selv om det har vært litt hektisk rundt oss.
Det har også “skjedd” en annen ting nå i Mai, psykologen min skal bytte jobb, noe som betyr at jeg ikke får gått til henne lenger. Det er faktisk litt tungt da hun virkelig har vært til stor hjelp, jeg tror helt ærlig at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag om jeg ikke hadde fått gått til henne. Jeg har følt meg så forstått, og blitt så mye bedre kjent med meg selv- jeg kunne ikke vært mer takknemlig. Heldigvis prøver vi å finne en ny person jeg kan gå til, men det er fortsatt ganske uklart hvordan det blir, eller.. hvem det blir. Time will show. Dere skal hvertfall få vite hva som skjer, når det skjer 😉
Og vet dere? Over på noe helt annet, jeg tror faktisk jeg må få meg en rutine på denne bloggingen igjen. Det er veldig gøy å blogge, men for at jeg skal få ut et innlegg eller to om dagen blir jeg nødt til å sette av tid faktisk. Haha! Det er vel sånn med alt i livet, man må prioritere. Jeg har jo lovet dere bilder av huset og oppdateringer på hvordan det blir her i heimen så.. Men jeg er vel ikke den eneste som har lovet noe og som ikke holder det.. helt??
Ønsker dere alle en fin mandag og en fin uke, så blogges vi 🙂
Vet dere, jeg har helt glemt å feire at jeg har blogget i et HELT år. Tenk det! Mye har skjedd siden mai 2017.
Vi har gått fra å være en familie på tre til fire, vi har fått en ny katt, jeg har blitt mye bedre, vi har flyttet og vi er i gang med kjøp av bil nr. 2. Ja, også har jeg såvidt begynt å jobbe litt 🙂
Gleder meg til å bli enda bedre, få rutine i en ny hverdag, gleder meg til sommer, varme og sol.
Jordbær!
Hva gleder du deg til fremover? 🙂
Jaja, vi blogges dere. Tenkte bare å stikke innom her nå før jeg skal inn til psykologen..
Du så deilig det var med spa i går. Det var jo første gang for meg så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men det var bare super digg. Var utrolig trøtt hele dagen, og ble jo ikke mindre trøtt av å få deilig aromamassasje 😀
