Long time no see. Vet dere hvor den frasen er hentet fra? Faktisk en skjønnlitterær bok som jeg tror har vært obligatorisk å lese i Engelsken på videregående, det er hvertfall der jeg har den fra, men ja.. Tilbake til det jeg egentlig skulle si; Hei! Nå er det noen dager siden sist jeg skrev her inne, og slikt skjer jo 🙂 MEN, jeg har ikke sluttet å blogge, det har bare vært mye julestyr (og litt angst) som har tatt mye av tiden.
Jeg sov over hos en av søstrene mine i natt sammen med Veslemor da vi hadde vært en tur og shoppet i går. Var så sliten og orket rett og slett ikke å reise hele veien hjem så da ble det en mellomlanding der. Men! Det jeg ikke hadde tenkt på var at jeg ikke hadde med sovepillen min, så i ren desperasjon (etter noen timer med utrolig dårlig søvn), tok jeg og søsteren min taxi ned til et døgnåpent apotek klokka halv fem i natt. Tenk å være så avhengig av noe for å kunne klare å sove. Jeg blir faktisk HELT desperat om jeg ikke har pillen min, for jeg får seriøst ikke sove. Jeg har jo tenkt til å “slutte” på den pillen, men foreløpig er den gull verdt når det kommer til å få en god natts søvn. Og ikke bare trenger jeg det, men jeg MÅ ha det for å holde meg oppegående.
Æsj. Har bare lyst til å hate på alt og alle i dag. Gjøre narr av de som ikke er som meg, være sint på de som har det bra og bare være teit. Jeg er ingen rosahvit flott person jeg, selv om jeg noen ganger tror det. I dag føler jeg meg mørk, eller.. jeg har lyst til å være mørk, en tordensky. Jeg har lyst til å buldre og brake, men.. like fort som torden kommer og går, så kommer og går lysten til å være sint. Borte. Nå vil jeg ikke være sint mer, nå har jeg bare lyst til å sitte foran peisen i hele dag, med ansiktet langt oppe i PC’en.
I dag er det litt vanskelig igjen. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er liksom en sperre der, en indre uro.
Alt jeg ser og opplever, det gjør noe med kroppen, det lammer den. Det er kjipt. Selvfølelsen blir dårlig, er dårlig. På slike dager som dette føler jeg at jeg bare har lurt meg selv. Jeg er ikke frisk, jeg har bare trodd at jeg er bra, men så er jeg egentlig ikke det.
Jeg ønsker å være til stede, men tar meg selv i å synke langt bort i en rar tankeløs verden. Det er vanskelig å bli værende, til stede. Jeg bryter ut av borte verden om og om igjen, jeg merker det så godt nå. Jeg merker så godt at jeg har vært til stede og at jeg nå ikke er det lenger.
Bryter ut av det, hele tiden. Det er slitsomt, vanskelig. Vanskelig å få med meg alt det fine som skjer rundt meg. Barna mine sine smil, mannen som tuller, det flotte været. Alt flyter forbi, som sirup. Nå vil jeg stoppe det, nå vil jeg være her.
Jeg har, som dere kanskje har forstått på de to siste blogginnleggene, hatt en litt småtøff dag i dag. Jeg har liksom ikke hatt det helt forferdelig, men jeg har vært.. hmm.. dårlig, på en måte. Jeg merker som regel at jeg er “dårlig” når jeg får en trang til forandring, prøve noe nytt, være drastisk. Plutselig vil jeg begynne med å selge ett eller annet på nett, kanskje vil jeg flytte et sted eller jeg får en intens trang til å ville kjøpe meg noe. I dag har vært en slik dag, jeg har vært desperat etter forandring, etter noe spennende, noe å glede seg til, planlegge. Det er alltid slitsomt når jeg får det slik for jeg klarer ikke å tenke på noe annet, jeg blir helt fanget i tanken eller følelsen.
Men i dag, i dag har jeg seiret atter en gang, for i dag tok jeg tanken til fange, og det føltes utrolig digg. Etter noen timer med angst og tanker om at jeg ikke er fornøyd med livet som det er så klarte jeg å se at livet faktisk er ganske bra nå. Jeg og mannen, vår lille familie er på vei et sted, vi kommer oss dit vi vil etterhvert. En dag bygger vi kanskje et eget hus, eller leier en egen leilighet, ja hvem vet, men akkurat nå er vi en familie, og som jeg elsker familien vår. Familien min <3 Vi er bra sammen.
Så utrolig deilig det er. Uff.. får litt tårer her, men jeg blir så glad over at jeg gjør fremskritt, jeg blir så glad for at jeg ser at å kjempe funker. Jeg har mine mål som jeg har fortalt om her på bloggen, men de skal ikke få ødelegge livet jeg lever nå. Ting går fremover selv om det går sakte, også så sinnssykt sakte det går, noen ganger føles det ut som det er en snegle som drar meg mot målene mine, glede og lykke.
Til slutt vil jeg bare takke alle som kommer innom og leser, om du legger igjen en kommentar eller ikke så setter jeg pris på alle som tar seg tiden, det betyr veldig mye for meg. Jeg merker at jeg prøver å skifte litt fokus, på mange måter så ønsker jeg med denne bloggen å kunne tjene penger på den og være en stemme som blir hørt. På en annen side så skriver jeg ned en helt unik reise her som er enda mer verdifull enn penger og “makt”. Det er det jeg ønsker å ha fokus på, håper jeg og tror jeg, livet, sårbart og ekte.
jeg nevnte tidligere i dag at jeg ville dele en liten nyhet med dere. Jeg har nemlig begynt å skrive for et nettmagasin kalt psykmagasinet.no. De har flere skribenter og jeg har nå blitt en av dem, dette synes jeg så klart at er veldig morsomt, og spennende. Det handler, som dere sikkert har forstått, om psykisk helse, med fokus på personlige erfaringer og meninger. Du kommer deg til nettsiden og kan lese mitt første innlegg HER.
Hadde en skikkelig tøff psykologtime i går, så dermed ble det ikke noe av barnehagefest på kvelden, men… Veslefar er jo så liten enda at han ikke forstår at han har gått “glipp” av noe. Vi koste oss heller hjemme med sjokoladekake og Peppa Gris, hva er greia med den grisen egentlig? Han har helt dilla. “Gis, gis,gis” sier han og har kjempelyst til å titte på denne rosa grisen, familien hennes og vennene. Jaja, han kunne jo likt mye verre saker.
Fant forresten ut av at jeg har glemt å ta Zoloften min (mot depresjon) i et par dager så det kan kanskje forklare hvorfor jeg har vært litt huggærn i hodet, og følt meg veldig nedenfor. Nå har jeg hvertfall begynt på dem igjen så får vi håpet at hodet, kropp og sjel kommer seg litt. Det har kanskje ikke kommet så tydelig frem på bloggen de siste dagene, men jeg har vært utrolig… hmm.. urolig oppe i hodet, følt meg nesten litt lost egentlig. Og det har gjort meg utrolig redd, jeg ønsker virkelig ikke å bli så dårlig som jeg var for et år siden, da levde jeg i mitt eget torturkammer, orket omtrent ingenting, lå masse på sofaen, og trengte hjelp til det meste. Åå.. Og når vi snakker om i fjor, det var faktisk på denne tiden for et år siden at jeg fant ut av at jeg var gravid igjen.. Haha. Det var litt av et sjokk kan du si.
(Deler noen bilder fra året som er gått.)
Jeg husker jeg hadde tatt graviditetstesten også var den fakitsk positiv. Jeg gikk ut i verkstedet for å vise det til Jonas, uff, han tittet på den, jeg sa den var positiv, og han bare.. “jahh, vi kommer oss igjennom dette også.” Og det har vi jo gjort 🙂 Og nå har vi to nydelig barn. Det var faktisk ikke en selvfølge at det skulle gå så bra, det er større sjanse for å få en ny fødselsdepresjon hvis du allerede har hatt en, men vi har fått, og får, så god oppfølging av helsevesenet at det kunne nesten ikke gått bedre enn det har gjort. Det hjelper så klart også at Veslefar sover hele natten og at Veslemor gjør akkurat det samme, utgangspunktet har vært litt annerledes enn ved første graviditet og fødsel.
Anyways, leste du blogginnlegget mitt fra i går om Linktree? Ikke? da kan du lese det HER. Jeg fant nemlig ut av at det går an å bruke den linken, ikke bare på Instagram, men også for eksempel her. Så om du enda ikke følger meg på andre sosiale medier, men kunne godt tenke deg det, klikk deg inn HER.
Hva drev du med for et år siden? Legg gjerne igjen en kommentar, hadde vært spennende å lese hvordan livet ditt var på denne tiden i fjor 😀
Vil bare være helt for meg selv, sitte med ansiktet oppe i PC’en, bare meg, dele masse bilder og tekst. Ingen unger. Det er en vond følelse, en mamma som ikke orker barna sine, slik har jeg det ofte, og jeg synes det er utrolig trist. Barna mine har ikke en mamma som er der 100%.
Noen mødre tar seg sammen, “jeg har gjort alt jeg kan for å være der for barnet mitt, selv om jeg egentlig ikke har orket det”, der er ikke jeg. Jeg er glad i dem, elsker dem veldig, men noen dager orker jeg ikke. Jeg orker ikke barna min, mannen min, eller meg selv.
Ønsker å få masse ros fordi jeg tørr å fortelle dette, ja helt ærlig. Få mange kommentarer, bare jeg. Bare Guro. Desperat nesten.
Vær helt ærlig: høres dette egoistisk ut? Jeg synes egentlig det, men jeg tror de fleste av oss har det slik, skal vi være helt ærlige med oss selv. Vi skriker alle etter anerkjennelse, vi ønsker alle å bli sett opp til, være et forbilde. Jeg kan late som at jeg er et individ som gjør akkurat hva jeg vil, bare fordi jeg vil, men da juger jeg, og vi vet jo alle som lese denne bloggen at jeg ikke liker å juge, pynte på den bitre sannheten. Jeg klarer ikke, da får jeg dårlig samvittighet.
Ærlig.
Føler meg crap, dritt, liten, usikker, dårlig selvbilde, nervøs, tung, tom, dårlig mamma, dårlig menneske. Jeg tenker for det meste bare på meg selv, tror jeg da, også barna mine, når jeg orker. Det er bra at de har andre mennesker som kan gi dem kjærlighet og omsorg når jeg ikke kan, jeg er glad på deres vegne, selv om jeg ikke liker at det er slik.
Jeg sitter her og ammer, “når er hun ferdig?” undrer jeg, jeg vil bare fortsette med dette innlegget. Uff, jeg er jo glad i deg barnet mitt, mamma er bare ikke helt frisk. Du koser deg her du ligger i armene min, to tanker fyker gjennom hodet “jeg er så sliten, er du snart ferdig, kanskje sover du litt også etter pupp, jeg håper det”, den andre “du er den vakreste jenta som finnes, du er så skjønn her du ligger i armene mine, trygg, god og mett.”
Stirrer ut, det snør i dag. Yes? Vet ikke, helt ærlig så tror jeg at snøen forsvinner igjen, det blir bare grått og trist.
Det kommer ikke til å være snø på juleaften i år heller.
Sånn helt ærlig.
Det gjør så vondt å ha slike dager som dette. Jeg kommer meg igjennom det, men det er et slit, det er vanskelig, utfordrende.
Forvirrende. Jeg er bare så sinnssykt forvirra. Følelser og tanker kastes hit og dit, det føles rolig og greit, men så plutselig føles det helt forferdelig. Ting jeg gjør og tenker blir bare teit, og slik fortsetter dagen, til jeg endelig kan sove og forhåpentligvis være bedre neste morgen.
Akkurat nå, klokka 1044 føler jeg meg tom, vi får se hva jeg føler klokka 1045.
Har du noen gang følt deg både gjennomsiktig og tom på samme tid? Følt at verden bare raser sammen, og du klarer ikke å gjøre noe med det? Følt at du egentlig burde ha det bra, men så er det så mye kaos og så mye tanker du ikke klarer å sortere, du vet litt hva som er “galt”, samtidig som at du ikke helt klarer å sette ord på det.
Det er tungt. Slik har jeg det ganske ofte, noen ganger kjenner jeg det veldig sterkt, det river og sliter mens jeg prøver å holde meg selv samlet, andre ganger er det bare en mild undertone, en stygg liten hvisking.
Hvorfor har jeg det slik? Hva er alt dette kaoset?
Jo, det er en blanding av følelser, tanker, meninger og forskrudde ideer om hvordan ting, livet, burde være, hvordan jeg burde leve. Det er en konflikt og krig mellom meg og den jeg tror jeg er. En kamp om min identitet, hvem er Guro? Ja, hvem er jeg?
Det er slik jeg tror det henger sammen hvertfall. Det er en indre konflikt som surrer og går i bakgrunnen. Det er som vaskemaskinen som durer og går, som radioen eller TV’en i bakgrunnen, som måkeskrik ved sjøen, som trafikk mitt i byen, intenst, samtidig levelig, du blir bare utrolig, sinnssykt sliten av det.
Men hva handler disse konfliktene om? Hva er det som skaper slik indre uro?
Det er frokosten som skal lages, skal jeg velge ostesmørebrød, eller det sunnere alternativet smoothie? Skal jeg ta med Veslemor inn i barnehagen når Veslefar skal hentes, eller skal jeg ta den raskere og mye mindre stressende metoden og la henne vente de 5 minuttene i bilen? Skal jeg bruke vogna når jeg skal i butikken, eller skal jeg bare ta med Veslemor i setet sitt? Rekker jeg å dusje før jeg skal legge meg, eller skal jeg vente til i morgen? Skal jeg dele dette blogginnlegget, eller skal jeg skrive noe annet? Blir noen lei seg hvis jeg skriver om hva jeg synes om kroppspress, amming, abort eller andre sensitive saker? Klarer jeg meg gjennom en helg til med Veslefar, eller kommer jeg til å bli sliten? Får barna mine det de trenger? Får mannen min nok kjærlighet fra meg? Når skal jeg be om hjelp? Før jeg blir helt fylt med angst, eller skal jeg be om hjelp før? Tenke. Tenke. Tenke.
Det durer og går oppe i topplokket, hele f***ings tiden. Er det greit å skrive det forresten, f***ings, jeg jobber jo tross alt som pastor. Ai… Jeg vet ikke.
Uansett, det er alle disse konfliktene og “problemene” som pågår oppe i hodet mitt som gjør meg sliten, psyk og deprimert. Tenke. Tenke. Tenke.
Slik er det for meg å være tom, full av kaos og konflikter. Slik har jeg det hver dag. Slik er den deprimerte jeg.
Kjenner du deg igjen? Da føler jeg med deg, da kan vi være deprimerte sammen.
