Å være noe du ikke er.

Å være noe du tror du er.

Å være den du er.

Jeg er kristen, men mest av alt vil jeg noen ganger bare være Guro.

Lille Guro. Store Guro. Mamma Guro. Pastor Guro.

Finnes det en jobb med mer forventinger til privatlivet enn pastoryrket?

Det gjør det sikkert, men… allikevel, gjør det det? Jeg husker selv jeg hadde forventninger til pastorer i kirken min. Jeg så opp til dem, wow, de må virkelig ha connection med Gud.

Mange har det.

Men livet er vel egentlig ganske vanlig i forhold til hva man tror.

Forskjellen.

Ja, er det en forskjell. Kanskje. Jeg merker at av «alle» ting som en pastor «bør» være, (av mange ting som jeg IKKE er), så ligger ønsket om å hjelpe mennesker i livets reise dypt rotfestet.

Å forstå hvorfor, for å forstå n å.

Hva slags forventninger føler du at folk ha til deg? 🙂

Vi blogges!

– Guro <3

Hallo dere! 

Nå har jeg slettet et innlegg to ganger fordi jeg ikke har klart å formulerer det på en god måte. 

Jeg har nemlig veldig lyst til å si nettopp dette: 

Jeg tror på Gud, jeg tror kristendom handler om å bry seg om andre, jeg tror det også handler om å leve, leve med glede. 

Men hvorfor er det så mye regler? Så mye man ikke kan gjøre hvis man er kristen? 

Ahh.. jeg vet. Du skjønner det at… mange kristne liker disse reglene, liker at det finnes et kompass i denne verden, liker at det finnes en sannhet, noe som er helt klart og tydelig i en verden hvor alt bare endrer seg så alt for fort. Men det gjelder ikke alle- det har kanskje noe med generasjoner å gjøre. Du har også andre kristne som ikke er så bombesikre på sin tro, sitt liv og den verden vi lever i. 

Det er jo egentlig litt selvklart- vi mennesker er jo alle forskjellige. 

Også endrer vi oss i løpet av årene, blir eldre, klokere, får mer erfaring. 

Ja, kristendom KAN handle om masse regler, men det er IKKE hovedfokus i Bibelen. 

Vet du hva fokuset er? 

Kjærlighet. Tilgivelse. Fred. 

Ro. Et hjem. Tilhørighet. 

Gud tilbyr deg å være deg. Akkurat den du er. 

Verdi. Alle mennesker har verdi. Du, og du, og du. Alle har verdi. 

Kristendom, Gud og Bibelen handler om at mennesker har verdi- og at INGEN blir “kastet” ut av dette, å være verdifull. Uansett hvor i livet man er, om man ligger rundt, om man dømmer andre, om man er avhengig av et eller annet, om man stjeler, lyver, om man er “perfekt”, om man feiler, om man er deprimert, om man er usikker på seg selv, sin legning, sitt eget liv. 

Alle har en verdi. Alt fra uteliggeren på gata til kongen i landet. 

Du behøver ikke å være noe, fordi du allerede er noe.

Du ER verdifull.

Gutt eller jente, mamma, pappa eller singel, skilt, samboer eller gift, om du jobber med å tømme søppel, som butikkarbeider eller som en lege, om du er hjemmeværende, eller NAVer, om du er kronisk syk eller eksepsjonell idrettsutøver. Om du er alt eller ingenting av dette, om du er student, eller flyktning, om du er innflytter eller født i Norge med røtter fra andre steder i verden. Om du har ubehagelige hemmeligheter, eller rare meninger. 

Du ER verdifull. 

Fordi Gud mener det. 

Du ER verdiful. 

VI blogges! 

– Guro <3

En pastors jobb. Ja, hva gjør en pastor?

En pastor er en lærer, en administrator, en leder, en taler, en omsorgsperson, en som møter mennesker, en som skriver, leser, og lytter. En pastor kan være så mangt, jobbe med så mangt.

Men hvem skulle tro at man i jobben ville oppleve goose bumps og små adrenalinkick?

Du har forberedt deg i løpet av uken. Lest i Bibelen, fundert, undret, skrevet. Det tar tid og tankearbeid.

Du lurer på om talen er klar, om den er grei. Er budskapet korrekt? Kommer du til å kunne presentere det klart og tydelig?

Så er det snart din tur. Du sitter og venter mens siste sang før talen blir sunget. Litt nervøs. Litt oppspilt. Fokusert. Klar.

Du starter, begynnelsen går greit. Du titter folk inn i øynene mens du prater, har en klar og tydelig tale. Prater ikke for fort, ikke for sakte.

Dette går greit.

Så kommer du til poenget, det du ønsker at alle skal huske.

«Du er en Gud som ser meg»

Det er hovedfrasen. Og plutselig setter den en støkk i deg. Så utrolig, så vakkert, han ser alle. Ikke bare kristne, eller de som tror, men alle.

Han ser alle.

Talens poeng. Alle.

Når dette går inn over en, da opplever man goose bumps- og at hjertet banker litt ekstra.

Budskapet gjelder alle.

It’s a preachers high.

Vi blogges.

– Guro <3

Jeg er trøtt, sliten og veldig rastløs. I slike stunder pleier jeg å gjøre mer impulsive ting. Jeg bestemmer meg kanskje plutselig for å gå ut å ta bilder, jeg velger kanskje å lage noe snacks, eller jeg skriver blogginnlegg om ting som frustrerer meg. 

Og ja, nå er jeg her og skriver et blogginnlegg om noe som frustrerer meg. 

Jeg er som mange sikkert har fått med seg nå religiøs, jeg tror på Gud, jeg er kristen og jeg tror på et liv etter døden. 

Jeg tror også på et liv her og nå, en verden det er verdt å leve i enn så lenge, jeg tror at vi kan finne mening og glede i dette livet og at det å være kristen faktisk handler om å verdsette livet som en gave. 

Men oppe i all denne gleden som jeg kjenner på, denne friheten som jeg har funnet, og denne vissheten om at Gud er god og nådig, så blir jeg stadig minnet på at det finnes mer der ute enn akkurat det livet som blir levd … nå. 

Min menighet tror ikke at det finnes et helvete, et fysisk helvete, et sted hvor man brenner for evig og alltid. Vi tror ikke at Gud ønsker å pine mennesker i evig tid.  Vi tror straff er evig – evig borte. Men vi tror fortsatt at han elsker alle. 

Allikevel, til å være en menighet med en så god Gud, så finnes det sannelig mye skremselspropaganda her, hvertfall litt, om det livet som leves nå, og det livet som du (kanskje) skal leve senere. Ja, for jeg blir skremt. Jeg føler meg ikke alltid bra nok for denne himmelen, fordi andre (enn Gud) setter standarden for meg… (og Gud). 

Og jeg merker at jeg takler slikt særdeles dårlig, ja, det gjør meg fysisk dårlig, og bekymret. Å bli minnet på at man alltid må søke Guds vilje og be om den Hellige Ånds veiledning gjør meg kvalm- ikke fordi jeg missliker å prate med Gud, men med hva hele greia innebærer på grunn av hva mennesker har gjort det til. I mitt forvrengte hode hører jeg bare “ikke gjør slik du vil, Guro”, “du er bare et syndig menneske og vet verken hva som er rett eller galt”, “pass deg, eller så havner du kanskje på ville veier”. 

Jeg ønsker så klart ikke at slikt skal skje, at jeg skal “havne på ville veier”, men jeg orker heller ikke å gå rundt og alltid føle at jeg er syndig og utilstrekkelig, og at jeg må granske alt jeg ønsker å gjøre for å sjekke om det er greit i forhold til Gud. 

Jeg driver og undrer meg over dette for tiden, hva er egentlig meningen med det livet som leves her på jorden? Vet du, det er så mangt; meningen er å ha venner, stifte familie, jobbe, elske, men det er også å vitne- fortelle om Jesus, være et lys og et salt, ha en påvirkning. Vi er puttet her på jorden for å utgjøre en forskjell, sette smak, gjøre livet lysere. 

Jeg synes det høres veldig vakkert ut egentlig. Ikke slitsomt, ikke skummelt, bare vakkert.

Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))
Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))

Men jeg er et menneske, og jeg gjør som regel slik som jeg vil, om jeg liker det eller ei, eller om andre liker det eller ei, og vet du- det er slik det skal være. Det finnes mange mennesker i Bibelen som var del av Guds store plan, de er i historien fordi Gud så det best slik, men du har også mange mennesker som IKKE var planlagt å være del av historien, allikevel fikk de lov til å ta del de også, fordi Gud er fleksibel, og han har gitt oss en fri vilje. 

Har Gud en konkret plan for mitt liv? Kanskje, kanskje ikke, men jeg velger, så lenge jeg ikke er sikker, å planlegge livet etter hva jeg selv ønsker- også er jeg åpen for at Gud kan komme inn og si i fra om han synes jeg bør gjøre noe annet, eller bare fortsette. Det jeg vet med sikkerhet er at uansett hva jeg velger å gjøre, så har jeg hvertfall muligheten til å være et lys eller salt- være der for andre. 

Så i alt jeg gjør og ikke gjør så kan jeg velge om jeg vil påvirket folk rundt meg på en positiv måte eller en negativ måte, så enkel kan man gjøre kristendommen. Det finnes så mye mer til det, men når du er sliten og lei så kan faktisk bare det å være – være nok. 

Så i morgen kan det hende at jeg dykker ned i Bibelen og leser og lærer om alt som kan bli lært (og synes det er veldig gøy og spennende), mens i dag velger jeg å hvile i gaven jeg har fått, og gjør slikt et menneske som regel gjør, akkurat det jeg vil- omtrent, nesten. Innenfor rimelighetens grenser. 

Alltid en grense. 

Vi blogges! 

– Guro <3 

 

Men så kommer jeg til kort. Hvordan kjenner man Guds vilje? Hvordan vet man hvor mye av sitt eget man skal fokusere på? Hvor mye av sin egen vilje skal få bryte fram? 

Jeg trøster meg ofte med ett spesifikt vers i Bibelen når jeg er forvirret og ikke vet hva jeg skal gjøre, eller om det er greit å følge drømmer selv om de ikke er helt A4 innenfor en kristen ramme. Ja, det er vel egentlig ikke en regel om hvordan en kristen skal være, kanskje det bare finnes oppe i hode mitt? 

Men tilbake til verset, det finnes nemlig en bok i Bibelen som det ikke blir lest av så ofte, Forkynneren heter den og den handler rett og slett bare om hvor tomt livet noen ganger kan virke. 

Forkynneren 2: 24

24      Ingen ting er bedre for et menneske
          enn å spise og drikke
          og unne seg gode dager
          midt i alt sitt strev.
          Men jeg fikk se at også dette
          kommer fra Guds hånd;
          

25      for hvem kan spise og være glad
          uten at det er gitt av ham?

Spise, drikke, kose seg, unne seg selv GODE dager- i alt vi sliter med så skal vi også bare… leve. 

Er ikke det vakkert? Så enkelt for en som tenker waaayyyy too muchoo. 

Jeg ønsker deg en vakker dag. Unn deg selv godt i alt strev. 

Vi blogges! 

– Guro <3

 

Hei dere! 

I dag er jeg helt flat, helt pumpa, helt… ikke noe energi. Det er frustrerende, men jeg takler det liksom. Selv om jeg ikke har noe krefter i kroppen så har jeg likevel humøret med meg da. Sånn tålig hvertfall. Vet du, jeg er drit trøtt, og da går humøret VELDIG opp og ned. Heldigvis så kommer kvelden i dag også… det er bare … litt lenge til. 

Men, jeg kan jo fortelle dere hva jeg opplyste denne menigheten min om i går, om du ikke henger helt med kan du lese det innlegget HER. Det har seg slik at en menighet, eller kristne er opptatt av å gjøre ting for andre, og siden Betel menigheten i Akersgata 74 ligger veldig sentralt, mitt i Oslo, så ønsker vi som menighet å gjøre noe for menneskene som bor, lever i nærområdet. Det er et prosjekt som kommer til å starte i det små, og foreløpig kaller vi det bare “Min by”. Så hva kan vi gjøre for andre rundt oss? Det er vel det som er essensen av hele denne greia. 

Oh well! Gleder meg til å jobbe videre med dette, ja og om du lurer på hvordan denne Betel menighet er så er det bare å ta turen innom klokka 1100 på Lørdager 🙂 

Vi blogges! 

– Guro <3

Hallo, og god morgen dere 🙂

Mange tittet innom i går så jeg skjønner at jeg må blogge mer om huset vi bor i, det er jo alltid gøy å se hvordan andre bor og lever.

Anyways. Jeg er nå på vei til jobb, eller kirka. Jeg er jo, som mange har fått med seg nå tror jeg, kristen- adventist faktisk, og jobber som pastor i en menighet i Oslo, og siden vi går i kirka på Lørdag så blir jeg også å jobbe litt på Lørdager. Jeg kan godt skrive et blogginnlegg om hva en pastor gjør om noen er interessert i det?

MEN, back to the point! Siden jobben er i Oslo blir det litt pendling da vi bor en times tid fra hovedstaden. Så jeg ender som regel opp med å ta toget eller bussen hver gang jeg skal inn her, først bil så buss eller tog 🙂

Jupp, er litt nervøs i dag da jeg skal informere menigheten, som vi kaller det, om noe vi skal prøve å sette i gang i kirka. Jeg kommer nok til å skrive litt mer om det her senere i dag, eller i morgen, men først skal det opplyses til folka i menigheten.

Wish me luck, så blogges vi 🙂

– Guro <3

Hei dere! 

Jeg har en tanke jeg har lyst til å dele med dere. Noe jeg har tenkt på en stund, og jeg tror ikke at jeg er alene om denne tanken. Som de fleste sikkert har fått med seg så er jeg kristen, jeg tror på Gud og jeg tror at livet her på jorden ikke er det eneste. 

Men det er noe som har vært litt “vanskelig” i det å leve med denne troen, kanskje en vrangforestilling. Jeg har lært og trodd at livet etter døden vil bli så mye bedre enn det livet jeg lever nå, og at det livet jeg lever nå skal liksom være en forberedelse på det livet som kommer. Jeg levde i en lang tid med følelsen av å alltid jage mot noe jeg aldri ville klare å nå, perfeksjon, frelse, evig liv. 

Jeg sliter fortsatt med frelsesvisshet. Jeg sliter med spørsmål som “Hvorfor skal det være så fint å ha evig liv?”, “Evig liv er jo litt lenge kanskje?”, “Hvor skal fokuset være? Her og nå eller… senere?” 

Jeg har nettopp begynt å kjenne på gleden ved å leve, puste, gjøre ting, utvikle meg og utforske en litt “større” verden. Jeg hadde glemt bekymringene når det kommer til frelse og evig liv. Jeg har akkurat begynt å kjenne på en glede ved å være kristen, kjenne Gud, leve med fred inne i meg. Og vet du, det har jeg tenkt til å fortsette med, oppleve denne verden, kjenne mer på at Gud er god, og ta imot den godheten. Jeg vil ikke være streng. 

Noen vil kanskje bli skremt av disse tankene. jeg ble veldig skremt av å tenke slik før, men vet du, etter at jeg tillot dem å komme så har jeg hatt mulighet til å reflektere over dem. Det er ikke bra å grave ned ting som bekymrer en, det er bare ikke en god løsning- most times. 

Så ja, frelse kan noen ganger virke så komplisert, men evig liv og det livet vi lever nå må ikke være motsetninger. Livet på jorden varer ikke evig, men desto viktigere er det å kjenne på gleden ved å leve. Kjenne på .. ja alt det går an å kjenne på. Også kommer det et evig liv, og hva som skjer da, det kan vi ta da. 

Leve livet. 

Jeg elsker å leve livet. 

Gjør du? 

Vi blogges! 

– Guro <3 

Følg meg gjerne på I N S T A G R A M og F A C E B O O K

Hei dere!

I dag har jeg opplevd så sinnsykt mye oppmuntring. I yrke mitt, pastor- yrket ( Ja, er en religiøs en 😉 ) så går vi først ut i internship.. litt som betalt praksis, bare ikke .. praksis. Uansett.

Vi unge pastorene i Adventistkirken (ikke en sekt- en kirke), møttes sammen med mentorene våre, og arbeidsgivere, i dag for å prate litt om hvordan det var å komme ut i jobb. Vi fikk luftet tanker, ting som kunne blitt gjort bedre, og vi fikk fortalt litt hva vi brenner for innenfor yrket.

Og DET ER DER, når jeg fortalte hva jeg brenner for at jeg ble oppmuntret. Jeg har jo gått igjennom en tung periode og valgt å være åpen om dette. Jeg brenner for en kirke, og et samfunn generelt, hvor vi ikke lukker oss inne eller er redd for at folk skal få se vårt sanne jeg. Jeg brenner for at vi skal være mer autentisk og at det skal være større aksept for mennesker som ikke er helt A4.

Folk var enig. Og oppmuntret meg og de andre til å fortsette å skape en mer åpen kultur i kirka (og ellers).

Dette virker kanskje ikke så stort, men det er faktisk viktig å føle at man har støtte for det man brenner for. Det gir mer liv og lyst til å stå på- gyve løs på de utfordringene som kommer ens vei.

I går hadde jeg en dritt dag, det har jeg (heldigvis) ikke idag.

Jeg vet ikke hvordan morgendagen blir. Men akkurat nå er jeg hvertfall inspirert og full av motivasjon…

Så får vi se om det fortsatt er slik i morgen tidlig -.- 🙂

Vi blogges!

– Guro 🙂

Det er kirketid igjen. Vi sitter og lytter om noe som skjedde for flere tusen år siden.

Et bryllup. Jesus. For lite vin.

Jeg har litt problemer med å følge med, ikke fordi det ikke er interessant, men fordi jeg ikke har opprettholdt evnen til å konsentrere meg. Det har gått to år. Og på de to årene har tankene fått løpe fritt, de har fått lov til å fly litt av gårde.

Men nå.. nå er det på tide å øve litt på denne konsentrasjonen.

Når man er kristen, aktiv kristen (?), så har man et indre ønske, ofte, om å lære mer om denne Jesus. Ønsket kommer og går. Noen ganger er jeg veldig interessert, andre ganger ikke interessert i det hele tatt.

Hvem er Jesus?

En Gud? Mann? Gud og mann?

Det er mye å lære. Men jeg har ikke dårlig tid. Det funker dårlig å pushe kristendom på seg selv, når man egentlig bare trenger å puste. Nå har jeg pustet i to år, jeg har ikke stengt Jesus, Gud, ute. Jeg har bare latt han være her.

Nå er jeg klar til å prate litt igjen.

Ha en fin dag!

– Guro <3