Kategori: Religion og tro

Jeg har hørt deg, du store taler. Jeg har hørt du har sagt:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Stol på Herren! Da vil vidunderlige ting skje.

Stol på Herren! Da blir du lykkelig.

Stol på Herren! Da har du ingenting å frykte.

Jeg har hørt deg, du store taler. Jeg har hørt du har sagt:

Søk Herren! Det er det riktige å gjøre.

Søk Herren! Da finner du meningen med livet.

Søk Herren! Da blir du mer lik ham.

Jeg har hørt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hørt du har spurt:

Hvem er du? Skal Gud virkelig ta så mye plass?

Hvem er du? Et syndig menneske?

Hvem er du? Liten og ynkelig?

Jeg har hørt deg, stemmen inne i meg. Jeg har hørt du har sagt:

Jeg er redd for andres øyne.

Jeg er redd for andres munn.

Jeg er redd for andres tanker.

Jeg ønsker ikke å være redd for Gud. Eller folk i kirka. Eller deres tanker. Jeg tror faktisk at de fleste har det slik. Jeg ønsker ikke å leve med fasade, vise et bilde av meg som ikke er sant. Jeg ser på tv- serier, ja faktisk "Keeping up with the Kardashians", jeg drikker Cola, og jeg har lurt på hvordan det er å være full. Jeg har aldri vært full fordi jeg har vært redd.

Jeg spiser sjokolade og synes det er noe D R I T T å stå opp tidlig om morgenen for å trene (derfor gjør jeg ikke det lenger), jeg spiser kjøtt (etter å ha vært vegetarianer i seks- syv år), jeg banner når jeg er sint. Tenk deg det, pastor som banner, men det er sant.

Alle disse tingene virker vanlig for de fleste. Hva er greia liksom? Men dette har vært mine "synder" i flere år. Jeg burde ikke gjøre slikt, tenke slikt, mene slikt. Jeg burde ikke like sladder. Like serier. Like sjokolade. Like kjøtt. Like Cola.

Jeg tror de fleste har det som meg, er litt mindre perfekte enn de ser ut til. Problemet er at det er så mye fasade i kirka. Så mye påsminkethet, en rutine på hvordan man skal kle seg, oppføre seg, snakke. Vi folder hender og lukker øynene når vi ber. Vi er stille i kirkesalen for å respektere Gud, vi har barnefortellinger om hvor syndige vi mennesker er og hvor bra det er å si unnskyld. Vi hilser, nikker og smiler.

Også forter vi oss hjem. Hjem til frihet. Der vi kan være oss selv.

Jeg tror de fleste har det slik. Det er bare noen menneskers tanker og ideer som har høyere stemme enn andre, og så er resten stille. Lever etter gamle regler og normer, år etter år. Vi tror vel egentlig ikke på disse "normene" og uskrevne reglene lenger, men de er der allikevel.

Ohoi!

Jeg liker kirka jeg, spesielt når vi er åpne og ærlige. Spesielt når vi kan si hva vi vil uten å få skrå blikk. Spesielt når vi kan være enige om at vi er uenige, og vi er fortsatt venner.

Jeg liker kirka jeg, når vi visker vekk duggen fra ruta og ser landskapet klarer. Når vi har tatt morgenkaffen og føler oss litt mindre sløve. Når redsel er byttet bort med frihet.

Når man tenker seg om to ganger før man svarer. Men man kan fortsatt snakke helt fritt.

Jeg tror de fleste føler det som meg. Vi er glad i kirka, men noen holdninger og meninger hører egentlig ikke til der, vi behøver dem ikke lenger. De er blitt gamle og bør egentlig bli ropt ut av kirken.

"Bort med deg unødvendige stivhet og fasade! Jeg vil ikke ha deg her noe mer. Jeg vil være fri, bli kjent med de som ligger bak fasaden, og ikke være redd!"

"Vekk!". "Bort!".

Sånn. Da var det skrevet ned. Inspirert av en samtale jeg hadde i går.

Takk til alle dere som forteller meg at dere liker bloggen og det som blir skrevet her. Det betyr så mye, gir inspirasjon og et ønske om å fortsette med akkurat dette.

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #blogger #tanker #meninger

Vært i kirka i dag. Dødssliten, men var verdt det.

Er du religiøs?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #religion

“Overgi deg selv til ham. Han vet hva som er best for deg”. “Bøy deg ydmykt i bønn, han vil gi deg svaret”. “Gud ønsker bare det beste for deg, han ønsker å gi deg et liv med glede og mening.” 

Ordene ramler ut av munnen min. Jeg er hos psykologen. Vi prater om hvordan det var for meg å være kristen i tenårene. Jeg hadde et ideal, å bli mer lik Jesus, problemet er bare det at det er umulig å bli lik Jesus. Her vil noen være uenig med meg og andre vil være helt enig- men det er ikke noe jeg har tenkt til å diskutere nå.

Tilbake til psykologen. Hun har fortalt meg at vi i tenårene er på vårt mest egoistiske, alt handler om tenåringen mot verden, alt handlet om meg. Jeg sleit med dette, mitt ideal var å tenke på andre, vise kjærlighet til andre og så klart til Gud. Det var synd, i mine øyne, å tenke på seg selv, være egoistisk. Æsj! For et stygt ord “egoistisk”. Det ironiske er at selv om jeg ikke ønsket å “synde”, altså tenke på meg selv, ha fokus på meg selv, så hadde jeg det allikevel, bare på den “kristne” måten. JEG måtte be om Guds vilje, JEG måtte lese Bibelen, JEG måtte tenke på andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

JEG, JEG, JEG.

Jeg misunte de som overga seg helt til Gud. De som evangeliserte og misjonerte, de som levde helt etter Guds vilje og på Guds nåde. Jeg ønsket å ha det slik, leve slik. 

Hvordan lever man slik? 

Tilbake til psykologen. Vi fortsetter å prate om dette, at i en periode i livet der det er meningen at man skal finne seg selv, finne ut av hvem man er, hva man liker, ikke liker, i en slik periode undertrykte jeg de følelsene. Og hva skjer da? I mitt tilfelle en ufullstendig identitet. Det som skulle fylle jeg-et i Guro, ble bare fylt med mange diffuse spørsmål om hva Guds vilje er, hvordan man skal overgi seg, ja.. og slike ting. Usikkerhet. Vanskeligheter med å ta valg, føle det godt med de valgene man tar.

Det sies at Gud skal sette oss fri, og vet du, dette tror jeg på. Jeg tror at Gud er en som setter fri, jeg tror bare ikke at det bør skje på den måten jeg.. hmm.. lærte meg, eller slik jeg gjorde. Det er ikke alle som er ment til å leve spektakulære liv med en haug av mirakler. Ikke alle er Moses, men mange er del av Israel, lever hverdagen slik den er med små glimt av Gud. 

Jeg skulle ønske jeg kunne leve tenårene en gang til, tror jeg. Leve det med fokus på meg selv (uff, høres feil ut bare å skrive det), leve livet og la den biologiske klokken gjøre sitt arbeid. Nå sier jeg ikke at jeg skulle ønske jeg sluttet å tro og slikt, men at jeg ikke ville vært så opphengt i å gjøre Guds vilje. Det er jo bare forvirrende for et menneske på 15 år. 

Bare forvirrende. 

I stedet tar jeg denne finne- meg- selv greia i dag. Nå. Og det er nødvendig.

Tilbake til psykologen. Jeg er glad for at jeg er der. 

(Bilde tatt for to og et halvt år siden. Her var jeg gravid med Veslefar, hormonell og glad for å bære på et lite nurk. Jeg er glad jeg ikke visste at jeg ville være innlagt sommeren etter.) 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER.

#gud #tro #religion #livet #identitet #jeg #hverdag #blogg #Blogger

Du er ikke som meg, men allikevel er vi veldig like. Vi var på legevakta, du og jeg. Veslemor hostet en del og vi satt nå der og venta på at vi skulle få komme inn, det var lang kø. Dere hadde en liten gutt, han så omtrent like gammel ut som min lille bunt. Jeg husker jeg lurte på hvorfor dere var på legevakta, du og mannen din, gutten virket jo ikke noe særlig syk, men jeg trodde det var han dere var der for. 

Det var stille på legevakta, selv om vi var ganske mange som satt på venterommet, det var enda et barn der, en på krykker- nei- to på krykker, etterhvert kom det inn en med vond rygg. Vi var nok ganske trøtte alle sammen, jeg var hvertfall det. Det var jo ganske sent.Trøtt. Noen ganger skrek den lille gutten deres, dere prøvde å få han rolig på et språk jeg ikke forsto. “Hvorfor er dere i Norge?”, lurte jeg, ikke på en vond, streng måte, mer som på en nysgjerrig måte, undrende. “Hva har dere opplevd for å komme hit?”. 

Det var deres tur, jeg ble igjen ute på venterommet. Vente, vente. Trøtt. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så var timen deres ferdig, men dere måtte levere inn noe før dere kunne dra. Det var visst du som trengte legen, ikke gutten deres. Dere måtte vente litt. Du sto og vugget på gutten din, også fikk vi øyekontakt, vi smilte litt til hverandre. Rart hvordan det å smile kan binde folk sammen. 

Veslemor fikk også øyekontakt med deg, og hun smilte som en sol. Du smilte brett tilbake, du ble nesten litt oppslukt av henne, du syntes tydeligvis at hun var helt nydelig, for du smilte og smilte og hun smilte tilbake. Og jeg smilte. Gutten din smilte også litt, jeg prøvde å pludre litt, få han til og smile og det gjorde han, men ikke like mye som Veslemor. 

Mannen din tok sønnen deres litt. Og du ble stående uten han, men du fortsatte å titte på Veslemor, smile. Jeg syntes det var koselig, men undret meg litt, du virket så glad for å se henne. Du kom litt nærmere og plutselig strakte du frem armene dine. Oi! “Hun vil holde henne”, tenkte jeg. Jeg lot deg ta henne, holde henne litt. Du så så fryktelig glad ut. 

Du er ikke som meg, men allikevel er vi veldig like. Vi synes begge at Veslemor er fin. Du med hijab, og jeg uten. 

Det var hyggelig å hilse på deg. 

Følg meg også gjerne på andre sosiale medier HER.

#helg #hijab #livet #samfunn #mennesker #glede #blogg #lørdag #blogger

Heisann dere 🙂 

For noen uker siden skrev jeg et innlegg som skapte ganske mye engasjement (du kan lese det HER), og i etterkant har jeg diskutert med flere om et tema som kom opp etter at jeg la ut innlegget, nemlig hvor lett påvirkelige vi mennesker er når vi befinner oss i tenårene. Når vi er i den alderen, 13- 18 år, blir vi veldig fort fascinert over ting vi hører eller ser, vi blir opptatt av forskjellige tankesett og ideer, en tanke, en måte å være på, et utseende og plutselig handler hele livet om akkurat det. Selv hadde jeg mye fokus på Gud og hans vilje, og også så klart det å bli likt av andre, være populær og slike ting som omtrent alle tenåringer tenker og bekymrer seg over. 

Jeg befant meg i et kristent miljø som på mange måter var veldig bra for meg, men som også skapte mye frykt og dårlig samvittighet. I kirken lærte jeg at Jesus snart ville komme igjen og at vi måtte være klare, de som ikke var klare ville ikke få komme til himmelen. Jeg måtte leve et gudfryktig liv, ikke banne, ikke tenke på sex, ikke være opptatt av utseende, ikke være ulydig, ikke..ikke..ikke. Ikke tenke på alt det som en tenåring kanskje faktisk bør tenke på, og finne ut av.

Det er ikke sikkert at de som var eller er lærere i kirka tenkte og tenker over at det som blir lært har en utrolig påvirkning, og da ikke bare i en positiv retning, men også i en negativ. Greia er den at som tenåring så er du veldig lett påvirkelig, mye er veldig svart- hvitt, og det er faktisk i den perioden av livet vi er mest egoistisk og tenker mest på oss selv. I en kristen persons øyne kan dette virke som “synd” nesten, tenk å være så selvopptatt, mens det egentlig er helt nødvendig og VIKTIG å gå igjennom en slik fase. Det er i tenårene vi finner oss selv, hvem er Guro liksom, det er i tenårene vi river oss vekk fra foreldrene for å finne egne veier å gå og egne meninger å følge og mene.

Jeg opplevde ikke den perioden, det kan godt hende jeg var egoistisk og veldig selvsentrert, det vet jeg vel at jeg var, men jeg sa veldig lite imot når det kom til foreldrene mine og også når det kom til kirka. Det som ble lært i kirka var lov, det var noe jeg ikke argumenterte mot for jeg trodde at alt jeg ble lært var rett og… nesten litt hellig. Ingen fortalte meg at jeg skulle tenke meg om to ganger, nei det som ble lært og talt var liksom helt riktig. Jeg tror ikke alle lærerne og pastorene i menigheten rundt omkring har ment å gjøre sine ord til lov, “slike er det!”, “gjør det!”. Men når du sittet på sabbatsskolen (som vi kaller det), eller på gudstjenesten og noe blir fortalt, så har man som tenåring tillit til de man alltid har hørt på, og når da INGEN kommer og sier- “vet du, det jeg snakker om her er min overbevisning, men jeg vil at du skal gå å finne dine egne tanker og meninger om det jeg akkurat sa,” da er det ikke rart at en tenåring kan gå forvirret og skyldbetynget fra kirken. Du blir fortalt at du må leve et liv til Guds ære, begjær er synd, begjær etter kropp, penger, berømmelse og makt, det er synd å gjøre ditt, og det er synd å gjøre datt. Det gode budskapet blir en byrde, man MÅ BARE komme til Jesus, han vil ta vekk alt det “stygge”, men kanskje det stygge ikke alltid er så stygt? Kanskje det stygge egentlig er bra? 

Nå er det ikke slik at alle menigheter, trossamfunn og andre steder man finner tilhørighet ønsker å “hjernevaske” ungdommer, men der vi som er eldre har funnet ut av, og er trygge i oss selv, der er tenåring kanskje forvirret, engstelig og usikker. Jeg husker jeg var det hvertfall, usikker på meg selv, min kropp, min tro, ikke hva jeg skulle tro, men hvordan jeg skulle tro. Vet, du, jeg tror faktisk ikke at jeg er over den fasen helt enda, jeg har bare lært meg å takle de… ambivalente følelsene litt bedre. Eller… jeg tror hvertfall det.. 

Dette gjelder nå ikke bare i kirka, mange tenåringer sliter med å finne seg selv, finne ut av hvem man er og hva som gir verdi. Tenårene er et liv i en berg- og – dal- bane, følelser går fra å være ekstremt glad og lykkelig til helt knust og forvirret. Noen klarer seg helt bra gjennom denne perioden, mens andre har det egentlig helt forferdelig, det er så mange meninger og tanker, så mange krav og så mye man skal finne ut av.

Jeg tror egentlig at det jeg prøver å si er rett og slett dette: Vær mild med tenåringene, fortell dem at det går helt fint at de finner sine egne veier, tanker og meninger, gjør dem trygge på at det viktigste er at de er ærlige med seg selv. Fortell dem at det er helt greit å være kildekritisk, man behøver ikke å tro på noen selv om de har en viss autoritet eller er veldig overbevisende, eller populære for den saks skyld. 

Jeg vet ikke helt hvordan å formulere dette på en god måte, men.. ikke still så fryktelig mye krav til dem, for de stiller allerede fryktelig mye krav til seg selv. Også kanskje vi skal huske på å fortelle at det faktisk er greit å mene noe annet, gå sine egne veier, utforske troen, livet, kroppen, tankene, alt det der.. for da kan man også finne seg selv, få en trygg kjerne og være trygg i valgene man gjør. Jeg skulle hvertfall ønske at jeg kunne ha det slik. 

Vi blogges <3 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #tro #religion #kirke #livet #samfunn #blogger #bilder #psykiskhelse 

De kaller det kirke, og der finner vi Gud. Eller gjør vi det? Jeg går i kirka på Lørdag, hver Lørdag egentlig, men depresjonen har bremsa litt på oppmøtet.

Lørdag? “Hvorfor det?”, lurer du kanskje? Det har jeg tenkt til å fortelle en annen gang. Nå vil jeg fortelle: Hvorfor kirke? Men jeg har ikke tenkt til å bruke lang tid på det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Fellesskapet. Refleksjon. Og tro.

Hvorfor? Fordi jeg tror at Gud er… ekte.. finnes.. lever.. og gir liv.

Og alt dette åpner opp for en hel ny verden med fellesskap, refleksjon og tro.

En måte å leve på, se på andre mennesker, en annen måte å tenke på og relatere til livet.

For meg er ikke Gud bare i kirka, men også i hverdagen. Det betyr ikke at jeg prater om Gud og tenker på ham hele tiden, men jeg har et sted å “gå” til når resten av verden blir skummel og krever for mye av meg som menneske.

Et trygt sted.