Noen ganger fokuserer jeg kanskje litt mye på det negative, hvertfall nå for tiden, og derfor var det i dag så deilig å kjenne på en liten følelse av glede.
Jeg gruet meg egentlig litt for å hente barna i barnehagen i dag, det er en del av sykdomsbildet mitt at jeg fylles av angst ved tanken på å være med barna mine, tenker jeg for mye på dette blir jeg fryktelig nedstemt, men det var ikke det jeg hadde tenkt til å si.
Hvor var jeg… Jo, jeg gruet meg til å hente de skjønneste barna mine, også viste det seg at vi skulle få en koselig ettermiddag sammen.
Mens jeg lagde mat kuttet mannen og barna opp epler for å tørke dem, vi spiste skikkelig torsdagsmiddag- tomatsuppe og pannekaker, også gikk vi ut og bygde videre på verandaen vår før barna skulle legge seg. Og gjennom alt dette, var det omtrent hele tiden, bare fryd og gammen- småbarnsforeldre vil forstå hva dette betyr 🙂
Så fornøyd som får være med og hjelpe til.
Batwoman 🙂
Ja, så selv om dagen har vært litt anstrengt og fylt med mye tankekjør så har det fortsatt vært en fin dag. Og det er deilig å ha de fine dagene, det er de man lever for- de som hjelper en gjennom de litt tyngre dagene. De skaper en gnist som omtrent aldri slukker.
Er det ikke typisk at livet bare… ikke blir som mann har tenkt? Finnes det i det hele tatt et menneske som har levd et liv helt etter “planen”?
Neppe. Og det er der tankene mine er litt i dag. Den siste tiden har jeg tenkt mye på fremtiden, fortiden, nåtiden. Jeg har tenkt på hvor jeg er i dag og hvor jeg ønsker å være om et år. Jeg tenker på familien min og at det er fantastisk hvor liten og fin den er. Ja, jeg elsker barna og mannen min <3
Samtidig så har livet skjedd, det ikke-planlagte livet. Jeg er nemlig igjen i en periode der angsten fort tar plassen til gleden. Kjipt, men sånn er det.
Processed with VSCO with a5 preset
Anyway, som jeg skrev i gårsdagens innlegg– jeg kjemper på, og selv om jeg aldri blir helt “optimal” i hue, så satser jeg på å få mer og mer kontroll på følelser og tanker. Når man sliter med angst og depresjon har man så lite energi til overs for de som er rundt en, som barn, venner, familie og kjæreste, det skaper enda mer tankekjør og dårlig samvittighet.
Processed with VSCO with preset
Oh well, over til noe helt annet, jeg sitter nemlig og venter, endelig, på at dekkskifte på bilen skal bli ferdig. Jeg klarte å forsove meg til timen jeg bestilte på fredagen som var, jeg fikk utsatt timen i noen timer, og da jeg kom så hadde jeg bestilt dekk med feil dimensjoner, så derfor sitter jeg her, igjen, men denne gangen får jeg forhåpentligvis med meg bil med nye dekk. Bil er så kjipt- det er en ond nødvendighet, det koster penger, og… det koster penger… og det koster penger. Ai! Men, som sagt, det er nødvendig og jeg er så glad i bilen vi har nå, så jeg velger å ikke klage alt for mye.
Processed with VSCO with a5 preset
Håper dagen din forblir solrik og fin, og at du ikke har alt for mye biltrøbbel.
I dag er en helt normal dag, men jeg liker ikke de normale dagene for tiden. I det siste så har de normale, vanlige dagene vært fylt med angst og depresjon.
Følelsen av å ikke være bra nok, ikke ha energi nok, ikke ha gjennomføringsevne, den er til tider altoppslukende og lammende. Også blir jeg litt redd, er det slik resten av livet mitt kommer til å være? Lengre perioder med depresjon og angst? Eller kan det blir “overvunnet”?
Jeg skal begynne å gå til psykolog igjen og håper at det kan hjelpe meg videre i min “mentale” reise, jeg er også i en prosess hvor jeg endrer karriereretning, mer om det en annen gang, og denne valpen, som jeg har snakket masse om, hvertfall tenkt masse på, er mest sannsynlig unnfanget og klar til å bli født i oktober- november. Altså, jeg har skaffet meg en hobby. Alt dette håper jeg at kan hjelpe meg videre i å bli mentalt friskere, slappe mer av og bare… sa jeg slappe mere av? ^^,
Men nok om det. Høsten er her og det betyr EN fin ting, nemlig herlige høst bilder, og her kommer en knipe av dem.
Processed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 presetProcessed with VSCO with a5 preset
Nå er sommerferien over for denne gangen, vi har nytt “late” dager både i nord og i sør, vi har vært sammen med familie og venner og vi har kost oss med deilig sol og varme. Vi har dyrket frem paprika, chili og jalapenos, vi har lekt med barna, besøkt strender og alt har bare vært en fryd og gammen, er det ikke slik det skal være? Vel, det er kanskje ikke helt sant at alt har vært fryd og gammen, men vi har for det meste kost oss, det har vi.
Som vanlig går jo mitt indre liv alltid litt (veldig) opp og ned, og jeg har tenkt mye på fremtiden, barna, den mentale helsen, jobb og alt annet som man kan klare å bekymre seg over. Jeg føler jeg hele tiden trenger mere søvn, at jeg aldri blir helt fornøyd med hva enn det skulle være, og noen ganger blir det litt overload oppe i hodet. Da brer panikken seg, man får litt rastløse hender, blir febrilsk i blikket og ønsker at noen bare skal komme og legge dyna over en, ta alt ansvaret som ligger på skuldrene og bare fikse det for deg, men det skjer jo ikke, og bra er vel egentlig det, for hvem hadde jeg vel vært om jeg aldri måtte møte mine “spøkelser”, det som jeg gruer meg til, det jeg “sliter” med? Jeg kan kanskje ikke møte alt på en gang, men noen utfordringer nå og da, ta litt av gangen, jobbe meg gjennom i det minste noen rare meninger, mekanismer og tanker, man vokser som menneske på det også, om det så bare er noen små skritt.
En av mine “mekanismer” som jeg er klar over, men som jeg enda ikke har helt styr på utarter seg slik: jeg har det bra, jeg er fokusert og vet hva jeg vil med livet- dette glemmer jeg, jeg føler meg rådvill, engstelig, misfornøyd- jeg jobber meg gjennom dette- finner ut av hvor jeg vil i livet- glemmer hva jeg vil- blir misfornøyd også videre. En ond sirkel, ja for den er litt ond, og denne sirkelen har kanskje en syklus på faktisk noen måneder, og den kommer igjen og igjen…
Greia er den at det er så fryktelig slitsomt å ha det slik. Jeg vet jo hva jeg “vil” med livet, jeg vet jo hva jeg ønsker. Jeg behøver ikke å gå ned i kjelleren og føle meg misfornøyd for jeg vet hva jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit.
Men vet du hva? De siste dagene har jeg funnet ut av en ting som jeg kan gjøre for å bryte denne onde sirkelen, hvertfall delvis, jeg titter opp av skjermen.
Jeg var ute med Veslefar, han lekte med bilene og gravemaskinene sine, og mens jeg tuslet rundt med lille gutten min så kjente jeg på at jeg kjedet meg, jeg hadde glemt mobilen inne så jeg kunne ikke titte på den, dermed måtte jeg løfte blikket og titte rundt meg. “Kanskje jeg ønsket å gjøre noe med hagen?”
I noen minutter sto jeg og planla hagen bak huset, og plutselig kom jeg på at jeg kunne jo finne frem stolper som senere skal være med på å gjerde inn hageområdet vårt. Den inngjerdingen vil være med på å realisere to drømmer: 1. Barna kan leke fritt ute, og jeg og mannen slipper å være redd for at barna skal løpe ned mot veien, vi kan slappe mere av og har mulighet til å ordne ting inne mens barna er ute og 2. Det skal bli en inngjerding til hunden vi etterhvert får i hus.
So easy! Jeg har tittet på for mye skjerm i det siste, jeg har drømt meg inn i andre sin hverdag og blitt litt misfornøyd med min egen, jeg har sett bilder av folk med hund, bilder av folk som reiser, som tar utrolig vakre bilder, som har flotte familier, som gjør det bra på jobben, som er kloke, har innsikt, og i stede for å løfte blikket og GJØRE noe med det, så har jeg bare vugget meg selv inn i en leire av selvmedlidenhet og håpløshet. “Jeg har jo ikke det de har”.
Vel, nå velger jeg å vaske av meg den leiren, titte opp av skjermen, velge å ta tak der jeg kan og nyte tilværelsen, og det kjennes så deilig, så fritt, så fantastisk. Det anbefales, om du ikke allerede titter opp.
Jeg har laget noen innlegg den siste tiden som jeg har publisert og deretter trukket tilbake, jeg prøver å finne ut av om bloggen skal være en del av Guro sitt private liv eller pastorliv. Ja, også må jeg også finne en sunn balanse mellom å dele for lite og for mye av det some foregår oppe i dette hodet, for selv om jeg elsker å være åpen og ærlig så må jeg fortsatt lærer meg at å ikke fortelle absolutt alt som skjer i livet er helt greit. Det er bare det at jeg liker så veldig å dele med verden hvem jeg er. Hørtes det litt … narsisistisk ut? Ai, samma det.
Men over til noe helt annet. Har du sett dokumentaren som gikk på NRK Brennpunkt her om dagen? Den om hvordan mange griser blir behandlet her i landet? De fleste har nok det, og jeg må si at jeg faktisk ble litt overrasket og veldig sjokkert. Selv om grisen skal bli mat så har dyret rett til å leve et verdig liv. Dyr kan kjenne på frykt, smerte og nytelse. De kan være redde og de kan føle seg trygge, men spesielt husdyrene trenger oss mennesker for å ha det bra. Det er bare så fryktelig trist å se at mange av disse dyrene som vi har ansvar for blir slått, lever i små binger hele dagen, blir avlivet på helt forferdelige måter, ligger syke i bingene sine, er melkemaskiner for grisunger som skal bli kjøtt, det er bare helt forferdelig.
Vi hadde en gris på gården for noen år siden. Han elsket å tumle rundt på gårdsplassen, han elsket å grave seg grøfter og rulle seg i sølevann, han elsket kos og å være sammen med mennesker. Når jeg da ser grisene som aldri får oppleve å være ute, som aldri får mulighet til å rote rundt i gjørme og som bare er del av en industri, da blir jeg sint, og lei meg. Stakkars dyr! Stakkars!
Men her har vi ett stykk lykkelig gris, eller han var, Johnsen lever ikke lenger, men han hadde et fint liv mens han levde.
Vi har et ansvar, det har vi alltid. Og det er aldri for sent å snu, det er aldri for sent å gjøre ting annerledes. Så hva kan jeg jeg gjøre for dyrene? Jeg kan behandle de dyrene jeg har på en god måte, jeg kan passe på at kjøttet jeg spiser kommer fra bønder som behandler dyrene sine pent, jeg kan bli vegetarianer, jeg kan vise interesse for dette litt lenger enn en uke. Det er viktig at dette ikke blir begravet og at den jobben som ble gjort for å lage dokumentaren og opplyse om dette temaet ikke blir feid vekk med argumenter som at ‘dette skjer bare på noen gårder’, ‘dette er ikke hvordan griser egentlig blir behandlet i Norge’, ‘Det var uetisk å avsløre næring ved å gå undercover. PLEASE!!! Ingen kjøper de argumentene etter et så nøye arbeid.
Støtt grisen. Den trenger oss. Her trenger ting å endres; grisen trenger større plass, den må få lov til å gå ute, den skal ha mulighet til å få rote i jord og leire, den bør ikke overbelastes med for mange kull og den bør ha tilgang til mye strø og godt underlag, den må bli avlivet på en måte som er human, som ikke skaper masse frykt og stress hos dyret, og sikkert mange andre ting, jeg er jo ingen ekspert 😬🥴
Her i huset ruller vi gjennom livet, river ned litt klær, lager tårn på arbeidsplassen, lager tårn på kjøkkenbenken og køsystem for klær og poser i gangen. Går det an å kjøpe et ryddegen? Jeg betaler gladelig.
Det verste er kanskje det at jeg sammenlikner meg så til de grader med andre mennesker. Jeg har bare lyst til å ikke gjøre det, hva så om andre har rent og ryddig hus, ja, så er ikke jeg en av de personene, deal with it gørl!!! Men jeg klarer ikke å deale med det, det er det som er mitt p r o b l e m, men nå er kanskje du litt trøtt av å høre på jamringen min, la meg gå over til noe litt annet.
Jeg har hatt det litt… vanskelig de siste dagene, og mye av det skylles for lite søvn. Etter at barna har lagt seg er det bare så alt for deilig å nyte stillhet, ro og egen tid, klokken blir alt for sen så alt for fort, men nå må noe gjøres, jeg kan ikke gå rundt som en hodeløs zombie en dag til, det orker jeg rett og slett ikke. Så i kveld blir det sengetid tidlig, og mobilen den må bli igjen nede i stua, ja, jeg er vel ikke den eneste som liker å scrolle på mobilen før man legger seg til å sove?
Processed with VSCO with g3 preset
Uff, nei, det blir få og meningsløse ord her på bloggen for tiden. Jeg håper å komme litt sterkere tilbake etterhvert, men jeg har noen ting jeg må finne ut av. I mellomtiden så får jeg bare ta til takke med at innleggene er korte og enkle, så blogges vi.
Føler du deg håpløs? Eller trøtt? Eller slapp? Eller misfornøyd? Stille? Tom? Føler du? Tenker du? Eller bare er du?
Noen ganger føles det ut som om jeg bare er. Jeg bare flyter med i hverdagen, jeg tenker lite og ting bare skjer. Jeg føler det ikke slik gjennom hele dagen, men i noen sekunder, et lite øyeblikk, jeg tillater en liten tristhet, en tomhet å bare ta tak.
I dag, eller akkurat nå, så føler jeg det slik fordi jeg akkurat har følt det stikk motsatte. Jeg har akkurat følt på sinne, urettferdighet, fortvilelse og engasjement. Jeg har akkurat tenkt på hvordan det egentlig er å være en “kvinnelig” pastor, jeg har akkurat tenkt på at vi mennesker ofte bare… skader hverandre med ord og handlinger. Jeg tenker på at makt kanskje kan føles litt godt, men det er ikke bra for mennesker å ha for mye makt, vi trår galt, ofte.
Processed with VSCO with f2 preset
Jeg tenker på de som har opplevd urettferdighet i barndommen, de som har blitt slått, de som har opplevd overgrep og de som har opplevd at ingen bryr seg. Jeg tenker på de, eller kanskje er det akkurat deg, og jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer.
Jeg tenker på feminisme, kvinnekamp og at det kanskje har fått en litt gal vinkling. Jeg tenker at menn også kan bli undertrykt, kvinner er ikke unike der. Alle kan vi herske og undertrykke, alle kan vi være “slaver” og bli undertrykt.
Jeg tenker på urettferdige handlinger, på mennesker som ikke gjør jobben sin, og på ofrene som blir liggende igjen, såret.
Munnkurv.
Det. Finnes. Over. Alt.
Over alt.
Flere år gammel møkk som ulmer under overflaten. Intriger som ikke er helt ordnet opp i. Konflikter. Avtaler.
Det er som å være med i en House of Cards- serie, tror jeg, for jeg har egentlig aldri sett House of Cards.
For intern. Jeg vet det. Sorry. Skulle ønske jeg kunne være mer åpen, det strider mot min natur å ikke være åpen.
Jeg er en bok, du kan spørre meg hva som helst- det som står skrevet kan bli lest. Tror jeg.
Processed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 preset
(Lang)Helgen har gått så fort, og vi har kost oss masse. Søstrene har vært på besøk, vi har dratt på besøk til “Oldemor” og vi har til og med vært en tur innom Sverige. Vi har rukket å feire meg ^^, spise kake og deilig pizza.
Jeg er offisielt 26 år, og kan faktisk nå huske at min mamma var på min alder. Det er 20 år siden jeg var 6 år og jeg har fortsatt klare minner om hvordan verden var den gangen.
Gråt i halsen når du må våkne 0600, gråt i halsen når du pakker sammen strømpebukser i størrelse baby, gråt i halsen når du innser at du har fanta i boden, gråt i halsen under emosjonelle senere på Modern Family.
Ai, det kalles PMS, og det er virkelig noe @##%%&@#×÷%%.
Heldigvis har jeg, etter flere år, lært at når den stormen kommer, da er der bare å vente på at den skal gå over. Man setter seg ned, går i en liten autopilot og bare er, ja, bare go with the flow.
Så da deler jeg litt bilder og ønsker deg en god dag videre.
